Bak rattet i grensetraktene mellom Norge og Russland

Sist endret 08.09.2022 | Publisert 30.10.2018Bilturer, Troms og Finnmark |

Anslått lesetid:

Det er på langt nær den samme pirrende nysgjerrigheten vi opplever i grensetraktene i Sør-Norge, som den vi føler i grensetraktene mellom Norge og Russland. I Sør-Varanger står vi ansikt til ansikt med den russiske bjørnens rike. Så nær, men dog så utilnærmelig. Bli med til en lang rekke steder av interesse langs store deler av grenselinjen. 

Dette er en av tre artikler fra bilturer i Øst-Finnmark:

Grensedragningen

Grensen mellom Norge og Russland, kort sagt russergrensen, er på 197,7 kilometer. I sør starter den der hvor Finland, Norge og Russland møtes i Pasvikdalen. Treriksrøysen er det treffende navnet. I nord ender den ved Grense Jakobselv.

Hvor går grensen?

Faktisk følger to tredeler av grensen elver og vassdrag. Den går altså under vann. Det er særlig Pasvikelva og Jakobselva som danner riksgrensen, og langs hele den lange grensen er det ført opp parallelle russiske og norske grensestolper, 396 i antallet. De er alle nummererte, og nummereringen begynner i sør. 

Den første grenseoppgangen ble gjort i 1826. Så fulgte det en ny i 1846. Da avtalte landene å foreta grenseoppganger hvert 25. år, noe som ble gjort i 1871 og 1896. Den neste planlagte grenseoppgangen ble forpurret av revolusjonen i Russland og resultatet av første verdenskrig. Fra 1920 fikk nemlig Finland en korridor ut til havet i nord og overtok naborollen som Russland da hadde hatt. Med finnene foretok vi en ny grenseoppgang i 1925. Den finske kontrollen over dette landområdet ble fratatt dem da den Røde hær rykket framover i 1943, og Norge foretok deretter i samarbeid med Sovjetunionen en ny grenseoppgang i 1947. Etter det gikk det mange år, og ikke før i 2013 ble det foretatt en ny kontrollmåling. Den siste foreløpig. Målingen viser at grensen er økt med om lag to kilometer siden sist, fra 195,7 til 197,7.

Prinsippfasthet i grensemålingene, over og under vann

Man kan jo så spørre seg hvorfor det er nødvendig å foreta slike grenseoppganger med jevne mellomrom. Den viktigste årsaken er nok at ettersom det er vassdrag som i stor grad markerer grensen, så vil elveløpene kunne flytte på seg med årene. Det er nemlig slik at det er djupålen som markerer grensen. Det er det dypeste punktet midt i elva mellom de to land. Her vil naturlige endringer i elveløpet, og skiftende sandbanker påvirke hvor djupålen faktisk går. Det var dette prinsipp som ble fastsatt allerede i 1826, og det er samme prinsipp som gjelder der hvor Tanaelva danner grensen mellom Norge og Finland, og for så vidt også mellom naboeiendommer i Norge. Så kan vi legge til at der hvor vassdragene har veldig stor bredde, så vil det være midtlinjeprinsippet som gjelder. 

Finnmark - Sør-Varanger - Kirkenes
Grensepostene er populære fotoobjekter. Disse fant jeg midt i Kirkenes sentrum, andre stod inne i en konferansesal på mitt hotell, og foran terminalen på Kirkenes lufthavn.

I perspektiv er det interessant å observere hvor prinsippfaste, og varige, slike internasjonale avtaler er. Vi snakker om en snart 200 år gammel grenseavtale inngått mellom Norge i union med Sverige, og tsarriket Russland. Selv om Europakartet er blitt tegnet om ganske mange ganger siden det, er dette faktisk en av de aller eldste europeiske grenseavtaler som fremdeles gjelder. 

Steder å oppsøke i grensetraktene mellom Norge til Russland

Med bil og båt som framkomstmiddel har jeg fått anledning til å observere deler av denne nesten 200 km lange grensen mellom Norge og Russland. Jeg har ikke vært på steder som er framkommelige kun til fots i terrenget, for eksempel sør for bilveien mellom Storskog til Grense Jakobselv. Ei heller lengst i sør, i Øvre Pasvik. 

Derimot skal du få bli med på biltur fra kaia ved utløpet av Jacobselv og helt til Melkefoss ved Pasvikelva. Besøkte steder langs grensen inkluderer Grense Jakobselv med Oscar IIs kapell, Storskog grensestasjon, Elvenes og Boris Gleb, Skafferhullet, 96-høyden, Nibio Svanhovd, Svanvik, og Melkefoss. Ferden opp Pasvikelva fra Svanvik til Melkefoss ble gjort med båt

Kartet under blander litt sammen severdighetene og rutene i denne delen av Finnmark. Det er nemlig brukt til to artikler, denne om grensetraktene (blå strek) og en annen (oransje farge) som beretter om kjøreturen på europaveiene fra Storskog til Tana. Zoom inn og ut, åpne kartet i nytt vindu og klikk på markørene for mer informasjon. Kartet er til for å brukes.

Grense Jakobselv

Det er E105 som passerer gjennom grensestasjonen på Storskog. Like før vi kjører inn på grensestasjonen, bryter Fv866 av i nordøstlig retning. Den ender ved utløpet av Jakobselva og faktisk enda litt lengre ute. Selv om dette er en tur-retur ferd på 45 km hver vei fra Storskog, starter jeg beskrivelsen i nord. 

Lengst ute

Lengst ute ligger en parkeringsplass, et tilløp til en molo og brygge, samt lokalet til Kobbholmen båtforening. Noen få hytter ligger her også, foruten en lang rekke oppstilte biler og bobiler fra hele Europa. Lengre ut kommer vi ikke, vi er ved verdens ende. I alle fall denne delen av verden. Ellers legger vi merke til den norske observasjonsposten høyt oppe på et fjell, forsynt med rikelig med trappetrinn opp. Et skilt forteller oss at vi er 60 km fra Kirkenes.

Kong Oscar IIs kapell og gravlunden

Like innenfor passerer vi enda flere hytter før vi kommer fram Kong Oscar IIs kapell. Navnet tyder på at det ble ført opp under unionen med Sverige. Og ganske riktig, byggeåret er 1869, og faktisk kom kongen hit også i 1873. Det gråsteinbygde kapellet hadde like siden den første norske bosettingen i dalen tidlig på 1850-tallet vært en etterspurt bygning. Samtidig hadde myndighetene helt siden grensedragningen i 1826 ivret etter en synlig norsk grensemarkering. En kirkebygning ble altså løsningen på begge behov, kall det gjerne et kulturelt grensevern. Selv om man ikke kommer inn i kapellet, så bør besøkende gjøre et stopp og ikke minst oppsøke gravplassen like nedenfor. Som det står på en informasjonsplakat på stedet: «Russisk-ortodokse gravkors vitner om at det her har bodd mennesker med tilhørighet østover. Russiske, samiske, finske og norske navn på gravminnene forteller om «flere stammers møte»».

Jakobselva

Herfra ser vi også tydelig at utløpet av Jakobselva er ganske vid, grunn og bestående av mye sand. På andre siden ser vi russiske vakttårn og bygninger, vi øyner enkelte grensestolper, og vi observerer at den norske bosettingen er gått over til å bli av sporadisk karakter. Boligene og andre bygninger er i stor grad spredt ut over dalen oppetter elva. På det meste var det opp mot 100 innbyggere i dalen. Der var kirke, skole, butikk, post, telegraf, toll og flere foreninger. Veien inn åpnet først i 1965, men da var allerede fraflyttingen i gang. Kan vi lese. I realiteten kunne det ut fra mitt syn se ut til at et par steder bar preg av fast bosetting fremdeles. 

Når man kjører opp etter elva, sør for munningen, så smalner den og vi øyner tydelig hvor nært vi er riket til den russiske bjørn. Flere steder kan vi gjøre fotostopp og riktig så ta og føle på nærheten. Jeg kjørte kloss inntil elva, gikk bort og kjente på temperaturen (ikke badevarme), og observerte at knappe ti meter over lå Russland. Det syntes i praksis veldig enkelt å vade over, men slikt gjør man bare ikke her. De som bor i grensetraktene kan få grenseboerbevis og sikre seg enkel reise til og fra Russland. Det gjelder både nordmenn og russere. Vi andre må søke om visum og det er en møysommelig prosess. 

Grensestolpene er spredt godt ut over hele den lange russergrensen. De norske er gulmalte med en svart hatt øverst. De russiske er med røde og grønne striper og har et tydelig russisk symbol på siden. Alle stolpene er nummerert med samme nummer på hver side av grensen, og de følger hverandre parallelt langs hele grensen. Alle vegetasjon langs grensen til tross, det er alltid ryddet rundt selve grensestolpene.

Over fjellet mellom Jakobselv og Storskog

Sett i fugleperspektiv slynger Jakobselva seg veldig mye opp etter dalføret, mens grusveien går rimelig rett. En knapp mil etter kapellet bryter veien av bort fra elva, og beveger seg inn i landet.

Norges eldste fjell

Et stykke inne, og her er der enda flere hytter, finner vi et skilt som opplyser om at vi er ved Norges eldste fjell. Det er ikke måte på hedersbetegnelse, men vi velger å ta det for god fisk og fjerner oppmerksomheten fra Dovre til denne delen av landet. Alderen oppgis å være 2,9 milliarder år. Om ikke det imponerer, så stig likevel ut av bilen og sug inn inntrykket fra strålende natur – vann og fjell.

På grei bilvei, det er blitt asfaltunderlag, fortsetter ferden (tilbake) til Storskog. Underveis passerer vi mye hyttebebyggelse, men etter hvert også flere og flere fastboende. Ved stedet som bare kalles Tårnet ligger det også en skolebygning. 

Storskog

Storskog mottok for få år siden en storstilt innvandring av syklister. Det er ikke mulig for gående å krysse grensen, men med sykkel gikk det greit for alle de irakere og afghanere som kom seg opp gjennom Russland og fram til den norske grenseposten for å søke asyl. I dag er det ikke samme trengselen her, for hovedtrafikken er nok mest av folk i grensetraktene som vil oppsøke nabolandet for shopping. I Kirkenes snakker de om bleiemafiaen som kommer inn i butikker som averterer billigsalg på bleier. De beleirer hyllene med bleier med sine handlevogner og tømmer hyllene resolutt før nordmenn slipper til. De norske søker nok andre produkter på sin ferd over grensen. Storskog er for øvrig eneste sted langs russergrensen hvor det er lovlig å krysse. E105 som veien heter, starter ved Svartehavet og ender i Kirkenes.

Fra Storskog via Elvenes til Skafferhullet, og Boris Gleb

Neste etappe på reisen i grensetraktene mellom Norge og Russland, er i avstand ikke lang. Vi skal bare vestover et stykke, passere stedet der Norge er på sitt smaleste og kjøre fram til en gammel grenseovergang. Et lite blikk på et russisk kirkeklenodium blir det også.

Storskog og Pikevatnet

Enhver besøkende bør gjøre et lite fotostopp utenfor selve grensestasjonen på Storskog før man tar innover den nye og velbygde E105 i retning Kirkenes. Underveis skal vi gjøre et par stopp. Det første kan godt være ved vannet som på norsk heter Pikevatnet (Neitijärvi på kvensk) og som ligger på grensen mellom Russland og Norge. Neste stopp lar seg ikke enkelt stoppe opp ved. Mine bilder oppover Pasvikelva i retning av det russisk-ortodokse kapellet i Boris Gleb ble tatt fra en buss i sakte bevegelse. 

Boris Gleb

Boris Gleb er et fascinerende sted. Da grensen skulle trekkes i 1826 la russerne stor vekt på å inkludere kapellet og det nærmeste landområdet rundt i sitt territorium. Til gjengjeld fikk vi en større del av kaken et annet sted, nemlig hele området mellom nedre del av Pasvikelva og Grense Jakobselv. Det medfører at dette er eneste sted langs Pasvikvassdraget at Russland eier et område på vestsiden av elva. Årsaken til russernes store interesse er av historisk karakter. Den store helgenen Trifon virket i det nordøstlige Russland på 1500-tallet. Han bygget dette kapellet, men også kapellet i Neiden lengre vest i Sør-Varanger. Der er i dag også ført opp et russisk kraftverk her i Boris Gleb, ved Skoltefoss. 

Som følge av grenselinjen og kraftverket er ikke Pasvikelva farbar med farkoster nedenfra gjennom dette området. 

Elvenes

Like nedenfor utsiktspunktet opp mot Boris Gleb finner vi nå to broer. Den nye broen over Elvenes som farer i tunnel gjennom fjellet, og den gamle som vi velger å krysse og stoppe ved. Det er vanlig å definere området utenfor Elvenes som fjord. Den kalles Bøkfjorden. Ovenfor elva ligger Pasvikelva. Det er her vi finner Norges smaleste punkt i luftlinje. 1580 meter er der fra broen og opp til grensen om vi vandrer på østsiden av elva. (Jarfjordbotn på veien mellom Storskog og Grense Jakobselv har en avstand på 2,6 km, og der har vi allerede vært på denne ferden. Senere på turen skal vi til Langfjorden vest for Bjørnevatn hvor avstanden til grensen er 5,8 km. Dette er de tre smaleste stedene av Kongeriket Norge.) 

Skafferhullet

Fra Elvenes fortsetter vi gamleveien (E105 går nå i ny trase) et lite stykke før vi svinger av mot sør. Se etter skilt som viser vei til Skafferhullet og kjør helt fram, forbi motocrossbanen og gårdsbrukene helt ved grensen. Et høyt grensegjerde med låst port stenger veien videre. Like bortenfor står to grensestolper med nummer 197: En norsk og en russisk. Grusveien videre fører ned til Boris Gleb og videre til kraftverket ved Skoltefoss. Bak oss på høyden står et høyt norsk vakttårn, nå kun bemannet av videokamera. Det er underlig å stå her og se inn i riket til vår store og mektige nabo. På andre siden dalen ser vi flere grenseposter strekke seg opp over høydedragene mot øst.

Til Bjørnevatn og oppover Pasvikelva

Siste etappe på ferden i grensetraktene mellom Norge og Russland, bringer oss forbi rester av gruveindustrien i Sør-Varanger og bort til Pasvikelva. Elva følger vi sørover på bilvei og med båt et godt stykke. 

Vi kjører tilbake til E105 og følger den inn mot Hesseng. Her kan vi svinge inn mot Kirkenes sentrum som er omtalt i en annen artikkel. På veien dit kan vi gjøre et stopp ved Grenselandmuseet som i gjenstander og informasjonstavler beretter om livet før og nå her i grensetraktene mot Russland.

Gruvene ved Bjørnevatn og Langfjorden

Vår ferd er sørover Fv885 fra Hesseng. Underveis passerer vi nevnte de nå nedlagte gruvene ved Bjørnevatn. Store tipphauger vitner om stor aktivitet gjennom mange år i dagbruddet. Langfjorden som er nevnt over passeres også. Her er det et flott utsiktspunkt og rasteplass med toalett som innbyr til en stopp. Veien fører oss videre inn mot Bjørnevatnet, en slags utposing av Pasvikelva. 

Svanvik

Vi kjører langs vannet et godt stykke, men ankommer så det området som kalles Svanvik. Her ligger Pasvik folkehøgskole og her ligger NIBIO Svanhovd. Ved sistnevnte gjør vi et litt lengre stopp, for her finner vi en kombinert forskningsstasjon, besøkssenter for Øvre Pasvik nasjonalpark og botanisk hage. NIBIO står for Norsk institutt for bioøkonomi. Dette området «er et møtested der den østlige sibirske taigaen møter den vestlige boreale skogen. I dette skjæringspunktet finnes mange karakterarter gjennom østlige planter, dyr, fugler og insekter. Forskningsstasjonen ligger dessuten midt i kjerneområdet for brunbjørn.» Det skriver de på nettsiden. 

Stedet ble opprinnelig etablert på 1930-tallet av staten som en demonstrasjons- og forsøksgård, både for styrke landbruket i Pasvik og for å markere norsk suverenitet i nord. De opprinnelige bygninger og den vakre alleen er i dag fredet. Inne kan vi få vist en videofilm om naturen rundt oss og menneskelig aktivitet i dette grenseområdet. I etasjen over er der en veldig interessant utstilling om dyre- og plantelivet i området, med et par utstoppede brunbjørner som trekkplastre. Den botaniske hagen utenfor er vakkert anlagt og spennende å vandre gjennom. 

LES MER: Svanhovd besøks- og forskningssenter

Utnes, Svanvatnet, Nikel og Pasvikelva

Vårt neste stopp på denne ferden i grensetraktene mellom Norge og Russland, er avmerket på kartet med etiketten «Utsiktspunkt, Utnes». Her lå en langbåt fortøyd og ventet på meg og mitt reisefølge. Vi skulle på båttur opp Pasvikelva. Det ble en strålende opplevelse. Først kjørte vi rett ut mot grenselinjen i denne svært brede delen av Pasvikelva, med utsikt mot den russiske industribyen Nikel midt i mot. Deretter bar det oppover elva, og alle grunnene og sandbankene gjorde at båten nok kom innom russisk side av grensen her og der. Underveis passerte vi den markante 96-høyden på norsk side. Båtturen tok en time og du kan lese mer i en egen artikkel. 

Vårt mål var gjestestedet BIRK Husky med middag i «vikinghus» og retur med buss til Kirkenes. Egen bil kan man selvsagt også anvende. Stedet anbefales på det varmeste. Som bildene viser var vi på tampen av sommersesongen, men de har også opplegg for grupper om vinteren.

Lengre sørover: Melkefoss og Øvre Pasvik

Like ovenfor vårt endepunkt ligger Melkefoss med nok et kraftanlegg. Heller ikke det er mulig å forsere med båt. Pasvikelva strekker seg mye lengre fra sør, den har nemlig sitt utspring i den store finske Enaresjøen. Fv885 fortsetter forbi steder som Skogfoss, Hestefoss med enda et kraftanlegg, og så endelig Nyrud med en liten norsk politistasjon og den store Øvre Pasvik nasjonalpark i grensetraktene mellom Norge og Russland, og Finland. Men dit kom altså ikke jeg.

Varangermuseet har en meget god nettutstilling om Pasvikelvas natur og kultur i historisk perspektiv.  

Les mer

Denne artikkelen kom i stand som følge av Sandalsands besøk til Øst-Finnmark i 2018. Jeg hadde meg en helg med leiebil på egenhånd. Den brukte jeg til å frakte meg selv fra Kirkenes til Vardø og enda lengre. Dette er en av tre artikler fra bilturer i Øst-Finnmark:

Disse artiklene har i tillegg lenker til spesialartikler fra steder som ble oppsøkt underveis. 

Den ferden i grensetraktene mellom Norge og Russland du nå har lest, var resultat av egen biltur til Grense Jakobselv og Skafferhullet med mer, samme helg. Turen med buss og båt oppover Pasvik fant sted etter at helgen var over, og da som en ettermiddags- og kveldstur i lag med andre. Sistnevnte tur ble kjøpt her. Les alle artikler fra Sør-Varanger og Troms og Finnmark fylke.

Hva med bilturer i Vest-Finnmark? Jo, sjekk ut disse to artiklene:

Til slutt: Det foreligger artikler på Sandalsand Global fra Russland, men da fra andre deler av landet.

Hva mener du?

Hva synes du om dette innlegget og nettsiden? Er det noe du likte spesielt godt? Kan det være at Sandalsands opplysninger ikke er oppdaterte, og at andre lesere bør vite om det?

  1. Skriv en personlig epost til forfatteren.
  2. Besvar et anonymt spørreskjema.
  3. Del din respons med andre. For artikler som er nyere enn 180 dager vises et kommentarfelt nedenfor. Kommenter hva du vil og legg til ditt navn og epostadresse. Epostadressen din blir ikke vist til andre. Bruk et fiktivt navn om du ønsker.

0 kommentarer

Pin It on Pinterest

Share This