Vår andre dag på veien i vakre, solfylte Hardanger, bød på blomstrende frukttrær, snødekte fjell, en blå fjord, og et overraskende besøk til et brevann.
Vi hadde tilbrakt morgentimene med venner i den meget trivelige parken på Rosendal Baroni, og fortsatte nord over en distanse på 90 km for resten av den dagen. Det var tilsynelatende en kort tur. På den annen side er veien smal, og ganske visst ventet vi å gjøre et stopp eller to. Faktisk skulle vi komme til å bruke mye mer tid enn forventet.
LES MER: Rosendal
Fjord og fossefall
Vi kjørte nordover langs Hardangerfjorden på jakt etter blomstrende frukttrær. Der var ingen. Årsaken er at strekket nordover fra Rosendal ikke er sentrum i den fruktproduserende Hardangerregionen, en region som kan skryte av 40% av Norges fruktproduksjon og 80% av morellproduksjonen.
Naturen var imidlertid svært vakker, og snart kom vi til en foss. For oss nordmenn er fosser (nesten) hverdagslige opplevelser. De fleste utlendinger blir overveldet av synet av selv en liten en. Denne fossen, kalt Fureberg, slo oss som spesielt flott.
Kjentfolk i Rosendal hadde tipset oss om en sidevei inn fra hovedveien, med utsikt mot deler av Folgafonna. Vi kunne ikke huske navnet på stedet, men da vi kom fram til Sundal merket vi oss et veiskilt hvor det sto Bondhusdalen. Vi tok en rask beslutning og dro innover en tre kilometer. Fra parkeringsplassen ved enden av veien, inne i Bondhusdalen, fikk vi en ide om at dette kunne være stedet vi var blitt tipset om.
Bondhusdalen og -breen
Vi parkerte bilen, pakket noe å spise og drikke, og dro videre til fots opp den smale Bondhusdalen på en grusvei. Vi hadde ingen anelse om hvor langt det ville være å gå eller hvordan terrenget var. (Faktisk hadde vi oversett en informasjonsplakat på parkeringsplassen, oppdaget vi på returen.) På veien møtte vi et par fransk-talende menn med alpinski på ryggen. Hva skulle det bety? Dette var tidlig i mai, våren hadde kommet, og så ski?
Uansett, bare 3 km opp grusveien kom vi fram til et av de vakreste vann jeg noensinne har sett.
Bondhusvatnet var inneklemt som i en blindvei for enden av dalen, med bratte fjell på alle kanter unntatt den veien vi hadde vandret. Vannet var krystallklart og årsaken var åpenbar. Et brevann er dannet av smeltevann fra, ja du gjettet det, en isbre. Ved enden av vannet så vi den. Armen av den store isbreen Folgefonna hang nedover fjellsiden, tykk og blålig i fargen. Folgefonna er den tredje største breen på fastlandet i Norge og velter seg ut over toppen av den store halvøya vi kjører rundt på denne bilferien i Hardanger.
Vi likte våre korte opphold her ved brevannet, leste oss opp på fakta slik det var postert på et stort skilt. Veien vi hadde fulgt ble kalt Isveien. Den ble opprinnelig bygget rundt 1860 for å hjelpe med transport av isblokker fra breen. Blokkene ble deretter fraktet med skip ut fra Sundal og brukt rundt i Europa for kjøling av fisk og solgt til storhusholdninger. Den første lasten av is ble faktisk fraktet mye tidligere enn det. Fra 1822 bar de is på ryggen. På den tiden nådde breen nesten ned til vannet, men den har gradvis trukket seg tilbake. Senere på 1800-tallet ble veien brukt av lokale bønder til å frakte turister opp, hvilket selvsagt ga en viktig ekstrainntekt.
LES MER: Til fots inn Bondhusdalen
Veien til Utne
Tilbake i bilen fortsatte vi nordover på fylkesvei 551. Vi nådde en bukt der veien svingte inn en lang tunnel til Odda på den andre siden av halvøya. Vi skulle besøke Odda neste dag så i stedet fortsatte vi nordover, gjennom en annen lang tunnel, og endte opp i en rekke pittoreske små bygder – først langs Fv107 og deretter Fv550.
Den første var Jondal. Av en eller annen grunn har syntes bygden å ha to kirker, men den ene viste seg underlig nok å være en ungdomshus. Jondal sentrum var i det store og hele en veldig fin liten plass. Jondal er også et viktig knutepunkt. Herfra kan man ta veien opp til Fonna skisportsenter, også sommerstid. Vi gjorde ikke det.
Den mest pittoreske av vikene og tettstedene er utvilsomt Herand. Her finner vi flere båtnaust, hytter for utleie i turistsesongen og små gårder spredt ut som en vifte opp den bratte bakken. Flott utsikt, fantastiske omgivelser og et mangfold av kulturelle aktiviteter og attraksjoner satt opp av en eller annen.
Fra Herand kryper veien som en slange oppover og inn i de skogkledde åsene før den igjen synker ned mot fjorden den siste strekningen fram mot Utne. Dette er fruktland: Vi passerte Kvalvik, Alsåker, Vines, og Lothe før vi ankom vår endelige destinasjon i dag, Utne, helt på enden av Folgefonn-halvøya.
På denne strekningen fant vi endelig frukttrærne vi hadde kommet til Hardanger for å oppleve. Det var nydelig. Med trær i full blomst under en blå himmel, kunne ikke settingen vært mer perfekt.
Vi tok inn på et bemerkelsesverdig lite hotell, oppkalt etter stedet, rett ved ferjeleiet. Utne viste seg å være et veldig fascinerende sted, ikke minst for den meget spesielle norske tradisjonen vi bevitnet neste morgen. Derfor skal jeg beskrive dette tettstedet i et eget innlegg, i neste kapittel.
Ta en titt på bildene nedenfor fra den strekningen som er beskrevet i denne artikkelen. Klikk for å forstørre og bla.
Finn fram (kart)
Kartet under viser vår reiserute i Hardanger. Det kan åpnes i full skjerm eller zoomes inn og ut av her og nå.
Les mer
Dette er historien om en biltur i den sørlige delen av Hardanger, i Vest-Norge. Les artiklene:
(3) Rosendal til Utne (DENNE)
(6) Sørfjorden, Odda og Røldal
Les flere artikler fra Kvinnherad, Jondal og Ullensvang, de kommunene akkurat denne bilferden gikk gjennom. Gå til hovedoppslaget om Vestland fylke.