Biltur på Nordkinnhalvøya

Sist endret 05.08.2023 | Publisert 07.02.2023Bilturer, Finnmark | ,

Anslått lesetid:

Nordkinnhalvøya omfatter tettstedene Gamvik, Mehamn og Kjøllefjord. Bli med og oppsøk disse og andre reisemål underveis.

Orientering (kart)

Denne artikkelen inngår i en serie på tre fra en bilferie i Midt-Finnmark. Mer konkret var det en fem-dagers biltur som startet og sluttet i Lakselv.

Artiklene harmonerer noenlunde med kjøreturen, og med overnattinger i Karasjok, Berlevåg, Mehamn og Lakselv. Flere av etappene inkluderte også avstikkere på blindveier (blå streker).

Zoom inn og ut, og klikk på markørene i kartet under for informasjon. Strekene med ulike fargekoder viser kjøreturene. Markørene med biler viser til andre bilturer i Finnmark. De finner du også listet opp nederst i denne artikkelen.

Bilturen

Fylkesvei 98 går fra Tana bru i øst til Ifjord i vest, og videre til Lakselv. På kartet ser vi at det rett nordover (fra den svarte streken) strekker seg en lang og bred halvøy. I realiteten er dette to halvøyer, for midten av den strupes nesten av et smalt eid, og det er den nordlige delen som heter Nordkinnhalvøya. Det er dit vi skal.

Det går en hovedvei rett nord, fra Ifjord til Mehamn. Den heter Fv888 og er på 101 kilometer. Vi skal kjøre den fram og tilbake, for noen rundturer er ikke mulig på Nordkinnhalvøya. Videre ser man tre avstikkere på kartet, merket med blå farge. De skal vi også kjøre tur-retur. Da har vi så godt som kjørt de veiene som fins i dette store, nærmest ubebodde området, lengst opp mot Arktis. Til sammen bor det under 2300 mennesker i de to kommunene som deler halvøya mellom seg, Lebesby og Gamvik. Dersom du klikker deg inn på kartets innholdsfortegnelse, får du muligheten til å vise et kartlag med kommunegrensene.

Lengst mot nord ligger Kinnarodden, Europas nordligste fastlandspunkt. Det er en lang fottur ut dit (10-12 timer hver vei), og det skal ikke vi prøve oss på. Derimot skal vi til Slettnes og verdens nordligste fastlandsfyr. Dit kan vi kjøre med bil og da har vi passert 71 grader nord.

Ifjord til Bekkarfjord

Denne beretningen starter altså i Ifjord. Det er et svært tynt befolket veikryss der vår vei, Fv888, tar av fra den ene av de to øst-vest-forbindelsene i Finnmark, Fv98. Vi følger først den brede Laksefjorden nordover og kommer etter et kvarters kjøring fram til grenda Lebesby. Stedet har gitt navnet til kommunen vi er i, landets åttende største kommune i areal, men med bare 1221 innbyggere. Lebesby kommune har dessverre hatt en dramatisk reduksjon i folketallet de siste 50 årene, med nesten en halvering siden 1972.

Bygda Lebesby var lenge et aktivt sentrum med handel og vandel, og en gang var det også administrasjonssenteret i kommunen. Nå ligger rådhuset i Kjøllefjord som vi skal til seinere. Igjen i Gamvik finner vi et kapell og et oppvekstsenter, noen boliger og gårdsbruk. All bebyggelse er fra etterkrigstiden, all den tid okkupasjonsmakten brente ned alt høsten 1944.

Bekkarfjord over fjellet til Hopseidet

Veien fortsetter langs fjorden til vi kommer innerst i Bekkarfjorden. Her er det en større parkeringsplass og skilting som viser tidspunktene for kolonnekjøring over første fjellovergang, enten det er til Mehamn eller Kjøllefjord. Ordningen med faste tidspunkter for kolonnekjøring kan for folk sørfra virke litt underlig, for i sør er det heller sporadisk at behovene oppstår. Her i Finnmark er det så hyppig vinterstid at man har sett behov for å gjøre det forutsigbart og fast.

Årsaken er at Fv888 nord for Bekkarfjord klatrer opp på snaufjellet. Det er temmelig nakent og goldt her oppe, selv midt i juli. Før vi kommer opp på det mest krevende veistykket, passerer vi imidlertid et flott utsiktspunkt. Vestover fra veien går nemlig den idylliske Torskefjorddalen. Her bør man finne seg et stoppested og nyte utsikten.

Lenger inne på fjellet passerer vi en rasteplass ved Reinoksevannet. Her er det mulig å gjøre en lang avstikker i østlig retning til et sted som heter Nervei. Det går for å være et sjøsamisk fiskevær som inntil 2011 kun hadde kontakt med omverdenen sjøveien. Stedet er merket på kartet øverst på siden, men veien er så liten at Google nekter å tegne den inn. Fra hovedveien ser den ut til å være laget med nokså grov grus eller pukk, og Sandalsand så ikke syn på å kjøre den til endes. Det anbefales heller ikke, om man da ikke har en grovbygget firehjulstrekker. De få fastboende stod lenge på for å få anlagt en sommervei, og det lyktes de til slutt med.

Det skulle uansett snart bli en annen avstikker å kjøre. En blindvei, for noen rundturer er det aldri snakk om utover denne delen av landet.

Hopseidet

Derfor ble det å fortsette gjennom steinørkenen på høyfjellet, og følge hovedveien ned til havnivå. 43 km etter Lebesby kjører vi inn i Hopseidet for et lite stopp. Her står det en bauta som forkynner at Kong Olav åpnet Nordkynvegen (som Nordkinn den gang ble skrevet) i 1989. Eidet danner nemlig overgangen mellom fastlandet sør og fastlandet nord, altså Nordkinnhalvøya.

Det er imidlertid ikke mye som skiller halvøya fra å være en øy. Under krigen forsøkte faktisk tyskerne også på å gjøre nettopp det, sprenge seg gjennom eidet slik at den kunne bli en skipslei. Det er ikke til å undres over, all den tid sjøveien rundt Nordkinnhalvøya ganske sikkert ville vært en fordel å unngå. Men det lyktes de altså ikke med, til tross for at eidet bare er få meter høyt og under kilometeren langt.

Vi skal nå en avstikker på 25 km en vei, ut til Skjånes. Den asfalterte veien starter på Hopseidet og krysser snart kommunegrensen til Gamvik. Vi har hittil oppholdt oss i Lebesby kommune. Noen få hundre meter borte må vi gjøre et stopp ved en bauta. Den er satt opp til minne om drapene på Hopseidet. Det står også et informasjonsskilt på stedet som forteller historien.

6. mai 1945, to dager før fredsslutningen, landsatte to tyske ubåter en gruppe spesialsoldater som gikk til angrep på en norsk observasjonspost med tre norske, bevæpnede politisoldater og seks ubevæpnede fiskere som var blitt bedt om å bistå i vaktholdet. Etter en innledende skuddveksling trakk de norske soldatene seg tilbake og fiskerne gikk hjem. Der innhentet tyskerne dem, voldtok en mor og drepte de seks fiskerne. Drapene fikk et rettslig etterspill, men saken ble henlagt. Det var de siste nordmenn som ble drept under andre verdenskrig.

Avstikker til Skjånes

Vi skal til Skjånes. Det er ikke det at stedet er berømt på noe vis, men det fristet bare Sandalsand å kjøre de blindveiene det var mulig å kjøre på dette feriebesøket i juli 2022. Vi følger Fv8074 utover langs Hopsfjorden. Det er en grei vei å kjøre og med utsikt mot gråfjellet på andre siden av fjorden, i den grad det ikke er omhyllet av tåke.

Skjånes på Nordkinnhalvøya viser seg å være et sjarmerende sted med noen titalls fastboende. Herfra kommer man ingen vei, om man da ikke skulle ønske å ta neste hurtigbåt videre. Vi returnerte 25 km på bilveien til Hopseidet.

Hopseidet til Mehamn

Tilbake i Hopseidet bærer det inn på Nordkinnhalvøya med umiddelbart en tur opp på fjellet, eller rettere sagt neste fjellovergang. Omtrent midtveis til Mehamn kommer vi fram til et veikryss. Her svinger Fv894 av mot Kjøllefjord, men vi skal videre på Fv888. Mehamn ligger omtrent 30 km fra Hopseidet. Finnmark er som kjent vidstrakt, men 101 km mellom Mehamn og Ifjord er likevel ingen stor avstand. Så har vi dette med været da, og årstidene.

Gamvik kommune som vi nå er i, har et beskjedent folketall, 1057 ved siste telling. Også denne kommunen har hatt en sterk befolkningsnedgang siden 1972, med hele 38 %. Kommunesenteret Mehamn har 692 av innbyggerne, og tettstedet som heter Gamvik har 228. Noe over hundre bor dermed andre steder i kommunen.

Mehamn har daglige anløp av Hurtigruten, en flyplass på kortbanenettet (eneste på Nordkinnhalvøya), et par overnattingssteder, nesten ingen spisesteder, og et nissehus. Det siste var det frydefullt å oppsøke og derfor skal du få lese om det i en egen artikkel.

LES MER: Nissehuset i Mehamn

Ut over det finner vi i Mehamn ikke så mye å oppsøke. Vi kan se et minnesmerke ved kirken for de første fastboende i Mehamn (1819) og et annet til minne om de 15 som omkom i en flyulykke (Mehamnulykken) i 1982. Nede i havnegata står det en hvalfangerharpun og et tavle som minner om Mehamnslaget i 1903. Den gang angrep rasende fiskere en hvalfabrikk og ødela den, da de mente at hvalfangerne forårsaket dårlig fiske på begynnelsen av århundret.

Sandalsand overnattet på Arctic hotell som var greit nok, men med en mindre enn grei restaurant. Et nyere spise- og overnattingssted på andre siden av moloen ønsket ikke spisegjester inn døren, enda det så halvtomt og trivelig ut. Skuffende.

Avstikker til Gamvik

Om sommeren er dagene lange, og selv om de var grå på Sandalsands besøk, var det ingen ting i veien for å svinge bilrattet ut på enda en avstikker. Gamvik er stedet som så vidt kommer innenfor SSBs definisjon av tettsted (>200 personer). Derimot virket det å være trivelig og det burde vært mulig å heller overnatte her. Så vidt Sandalsand kunne oppdrive, finnes det verken offisielt eller uoffisielt (privat) overnattingstilbud i bygda Gamvik, ei heller steder å spise. Det ble med en kjøretur over heia, en god opplevelse, og gjennom sentrum.

Det er ikke stort, men til gjengjeld finner vi Gamvik museum her. Det er så spennende at du skal få lese om besøket i en egen artikkel.

LES MER: Gamvik museum

Avstikker til Slettnes fyr

Det er «umulig» å besøke Gamvik uten også ta veien videre ut til Slettnes fyr. Lenger nord med bil kommer man ikke på fastlandet i Norge eller Europa. Nordkapp ligger som kjent på en øy. Fyret ytterst på Nordkinnhalvøya har dessuten ord på seg å være verdens nordligste fyr på fastlandet.

Slettnes fyr begynte å lyse i 1905 og er i dag fredet, men fremdeles i bruk. Den smale asfaltveien på tre kilometer ut er grei å kjøre, og omgivelsene og utsikten er helt fantastisk. Det er også fyret. Sommerstid er der kafé og mulighet for overnatting i fyrvokterboligen. Slettnes fyr er bygget i støpejern, som det eneste i Finnmark, og har en høyde på 39 meter.

Avstikker til Kjøllefjord

Etter Gamvik og Slettnes fyr bar det tilbake til Mehamn og overnatting. Neste dag på Nordkinnhalvøya startet med retur på Fv888 til Ifjord, men ikke uten avstikker(e). Den første muligheten byr seg oppe på fjellet og veikrysset vi nå svinger av i, nemlig på fylkesvei 894.

Vi skal 21 km over fjellet og ned i terrenget til dagens første destinasjon, Kjøllefjord. Det er som nevnt kommunesenteret i Lebesby kommune. Fiskeriene setter naturligvis sitt sterke preg på Kjøllefjord. Stedet ligger innerst i en fjord, og utsikten mot fjellformasjonen Finnkjerka er flott.

Hurtigruten anløper Mehamn og Kjøllefjord på både nord- og sørgående ruter. Anløpstiden på nordgående er 20 minutter på ettermiddagstid, og gir liten mulighet til å gå i land. Sørgående anløper midt på natten med kun 10 minutters opphold. Det gjelder begge steder. Derimot har man selvsagt mulighet til både og borde og stige av seilasen herfra.

I likhet med Mehamn finner vi også her kun et hotell, og ellers knapt privat (Airbnb) overnatting å spore. Det samme magre spisetilbudet var der også, selv om Sandalsand (heldigvis) slapp å lete opp noe sted å innta middag.

Derimot måtte jeg bare oppsøke Kjøllefjords største turistattraksjon, det fredete Foldalbruket. Det tidligere fiskebruket er i dag et museum og er utrolig innholdsrikt, og ikke minst spennende å oppsøke. Her har ildsjeler lagt igjen en stor skjerv av sine liv for å bygge opp og vedlikeholde det. Faktisk tilbyr de også overnatting i historiske rom. Du skal få lese om museet i en egen artikkel.

LES MER: Foldalbruket i Kjøllefjord

Besøkende til Kjøllefjord bør dessuten på veien ut til Foldalbruket merke seg en telefonkiosk av godt, gammelt merke. Den er imidlertid ikke en av de 100 i landet med vernestatus. Kulturhistorisk verdi har den like fullt. Dessuten finner vi langs veien et kombinert kunstgalleri og kunstbutikk i to etasjer. Det fortjener også et stopp.

Avstikker til Dyfjord

Noen få kilometer tilbake på Fv894 mot hovedveien oppe på fjellet, kommer vi fram til et veikryss som er skiltet til Dyfjord. Dit er det 12 km og innebærer nok en blindvei med retur samme vei. I veikrysset finner man Davvi Siida, et navn som indikerer samisk bakgrunn. Sandalsand stoppet ikke her, men av nettsiden ser vi at de byr på både overnatting i lavvo og servering.

Den første lille bosettingen vi kommer til er Kifjord, som det nok ikke er så mye å si om. Veien vi kjører på, Fv8070, fører oss i strandbredden og litt over, langs fjorden utover. Vi kjører så langt det går vei. Da er vi framme i Dyfjord. Stedet skal ha et femti-talls fastboende og det skal stå til liv med fiskebedrift og stort engasjement. Lokale jeg slo av en prat med i Kjøllefjord, kunne berette om et aktivt bomiljø. Ved selvsyn kunne jeg til og med observere at de hadde anlagt en liten park. Det er noe med det å skape trivsel og positivitet.

Sluttord

Det var det, en biltur på Nordkinnhalvøya fra Ifjord til Mehamn. For å komme bort herfra må man hele veien tilbake til Hopseidet og Ifjord. Denne turen er merket av med grønn strek på det kartet som ligger innledningsvis i artikkelen. Den er på 101 km en vei. I tillegg kommer altså de omtalte avstikkerne til Skjånes (25 km x 2), Gamvik og Slettnes fyr (23 km x 2), Kjøllefjord (23 km x 2) og Dyfjord (12 km x 2). Det skulle bli 368 km tur/retur Ifjord.

For Sandalsand var den beskrevne turen i Midt-Finnmark delt med to andre turer, de som er merket med svart og rød farge i kartet.

Les mer (flere bilturer i Finnmark)

Sandalsand har tidligere hatt gleden av å kjøre bilturer i både Øst- og Vest-Finnmark, til Nordkapp, langs russergrensen og utover østsiden av Varangerhalvøya så langt det går bilvei. Bilturene er beskrevet i en rekke oversiktsartikler, mens stedsopplevelser framgår av spesialartikler. Her følger en oversikt over disse andre bilturene.

Øst-Finnmark:

Vest-Finnmark:

Her er flere oppslag:

Pin It on Pinterest

Share This