Vi er på biltur Sør-Norge rundt, hvor tredje del tar oss fra Oslo til Stavanger. Sørlandet, den blide, bløde kyststribe lengst sør i landet er vår siste etappe på ferden. Her er det vakre småbyer med idylliske havner, blankskurte svaberg, ramsalt hav utenfor, og pent vær.
Dette er en av fire artikler om en biltur i Sør-Norge. På tre uker legger vi bak oss nesten 3000 kilometer. Det er en fantastisk reise, så les deg opp på introduksjonsartikkelen før du går videre. Selve bilreisene er delt inn i tre etapper med hver sin artikkel: Stavanger-Molde, Molde-Oslo, Oslo-Stavanger.
Fra Oslo til Sørlandet
Av pedagogiske årsaker har Sandalsand i denne artikkelserien delt bilturen inn i tre etapper. Det er for å lage et noenlunde balansert omfang på artiklene. I virkeligheten brukte vi på denne reisen ikke mye tid i Oslo, eller på ferden langs E18 sørover. Les alle artikler fra Oslo.
Vi skulle imidlertid gjøre et unntak for Skien. Byen var trivelig den, og har en staselig kirke, men vi lot oss ikke minst besnære av slusene i nedre delen av Skiensvassdraget.
Denne reisen fant sted for en evighet siden, i 1993. Helt siden da – og egentlig lenge før det – har det vært en drøm å reise oppover eller nedover dette strekket. Mellom Skien og Dalen i Telemark, i båt fra vann til vann, fra sluse til sluse. Når dette berettes 20 år etter, er den drømmen fremdeles ikke realisert.
Men så var det Sørlandet da
Sørlandet er i geologisk sammenheng veldig gammelt, men som begrep er det ikke eldre enn fra 1902. Det var da forfatteren Vilhelm Krag ga navn til det som inntil den tid, og i flere år etterpå, ble oppfattet som del av Vestlandet. (Er det ikke i vår tid underlig at Vestlandske Tidende ble utgitt i Arendal?)
I dag er vi tilbøyelige til å mene nesten det motsatte. I karakteristikker av Gamle Stavanger, Skudeneshavn og til og med Florø, er det lett å bruke adjektivet sørlandsk. Med andre ord er de hvitmalte småhusene i tre blitt tilnærmet synonymt med Sørlandet.
Følgelig er det kanskje ikke rart at det blir bråk, som i Mandal for noen år siden, når noen velger å male sine hus i andre farger enn hvitt. Det utfordrer merkevarebyggingen på Sørlandet, og det er jo ikke bra for turismen. Sannheten er likevel at de små, koselige husene på Sørlandet ikke var hvitmalte opprinnelig. I alle fall ikke alle. Hvit maling var dyrere enn farget maling. Og det var de færreste som hadde råd til det. Okerfarger var dominerende, hvit var unntaket. I dag er det altså omvendt.
Vi skal imidlertid videre i beretningen om denne ferden. De ligger som perler på en snor, sørlandsbyene. Og vi tok dem for oss etter tur langs det som mange velger å kalle «Kystens Riksvei».
Først ut, og til og med uten å være en sørlandsby var Brevik. Den som beveger seg under den høye brua som hovedveien fører oss over, vil oppleve det som dette bildet gjenskaper.
Kragerø
Av geografiske årsaker mener kanskje noen at heller ikke neste by kan regnes som Sørlandet. Det er tale om Kragerø, som også ligger i Telemark fylke.
På den annen side er byen hvit som noen, båthavna like populær sommerstid som i byene lenger sørover, og skjærgården er minst like yndig. Kragerø er vel egentlig den første sørlandsbyen østlendinger kommer til på sin ferd sydover, og antallet ferierende er dermed ditto høyt. Les deg gjerne opp på Agder fylke.
Risør
Som sagt ligger de som perler på en snor, og Risør viste seg å være en av de vakreste perlene av dem alle. Det hjelper jo på at finværet stråler om kapp med opplevelsene, men dette var en by vi virkelig kunne glede oss over. Gjennom tunnelen som kalles Sørlandsporten vi dro, og ned til Risør vi for.
Risør har nok bygget seg opp et rykte med å være kunstnerisk av seg, eller også mer generelt kulturelt spennende.
Tvedestrand
En annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott, mente at Sørlandet strakte seg fra Åna-Sira i vest til Tvedestrand i øst. Så om vi tar hans ord på alvor kom vi nå inn i det virkelige Sørland. Vi er i landsdelen som skarrer på r-en og kombinerer det med bløde konsonanter. P, T, K blir til B, D og G.
Det var egentlig ikke Tvedestrand vi skulle til, men småbyen lå utmerket til for å bli plukket opp av venner i båt. Vi skulle nemlig ut i skjærgården og overnatte i en gammel kapteinsstue på en liten holme uten fastlandsforbindelse. Det ble rene, skjære idyllen.
Det var ikke stedet avbildet ovenfor vi var på, men det er nok av steder å forevige fotografisk for den som er heldig å komme hit.
Her er enda et eksempel på trivelige sommerboliger, for det er jo det store deler av Sørlandskysten er blitt til.
Lyngør
Neste dag dro vi enda lenger ut i skjærgården, til et av landets aller mest særpregete natur- og bygningsmiljøer. Ja, faktisk ble Lyngør to år før vårt besøk, denne bilturen fant som nevnt sted i 1993, kåret til Europas best bevarte tettsted. For de som har vært litt rundt omkring (les Sandalsands globale nettside), så er det jo på det rene at det er knivskarp konkurranse om en slik tittel.
Denne gamle uthavnen levde opp til sitt ry. Det var et helt utrolig sted å tøffe i med båt, eller vandre langs sjøkanten på land. En uthavn var i gamle dager et sted å søke ly, lengst ute i skjærgården. Lyngør, midtveis mellom Risør og Tvedestrand, ga muligheter for det.
I dag er det stort sett ferierende som holder til her, ispedd noen fastboende. Du må ha båt for å komme ut hit, det finnes nemlig ingen fastlandsforbindelse og vil sikkert heller aldri komme noen.
Videre til Mandal
Det er noe med sørlendingen. Myten omhandler gjerne den rolige, sindige personen som tar livet med knusende ro.
Noen ganger sidder vi og tenker. Andre ganger bare sidder vi.
(Ukjent opphav)
Sitatet over finnes også i en versjon med å «sidde på brygge og pelle reger». På den annen side finnes det i norsk litteratur to i særdeleshet kraftfulle nordmenn som gjør mer enn å pelle reker. Den ene er Knut Hamsun sin nordlending Isak Sellanraa. Den andre er Henrik Ibsens roende helt, Terje Vigen. Sistnevnte er, nettopp ja, sørlending.
Det er opptil flere byer langs Sørlandet enn byer i Belgia, for å vri på et utsagn fra en annen forfatter (A. Kielland). For etter Kragerø, Risør, Tvedestrand og Lyngør er det virkelig at de kommer for en dag. Vi nevner i fleng:
Arendal, Grimstad, Lillesand, Kristiansand, og Mandal. Lenkene går til kommuneoversiktene.
Vi kjørte E18 til Kristiansand. Visste du at Blindleia, den berømte sjøpassasjen mellom Lillesand og Kristiansand, har en avlegger på land? Les om turen Langs Blindleia med bil.
Var vi innom dem? Ja, men det ble aldeles for mye. De vakre, hvite 1800-talls bygningsmiljøene vi møter stort sett langs hele kyststripen, kan bli litt ensformige i lengden. Vi stoppet mest opp i Mandal, for her var det noe spesielt som foregikk, nemlig Skalldyrfestivalen. I grunnen la vi nå inn sistegiret i denne lange ferden rundt hele Sør-Norge.
Flekkefjord og Hidra ble som en dessert
Før Åna-Sira, som Gabriel Scott mente var Sørlandets utpost, finner vi Flekkefjord. Det gamle bysentrumet burde omtrent vært verdensarvlistet, for det er veldig sjarmerende. Særlig den delen som kalles Hollenderbyen.
Hidra heter en øy like utenfor Flekkefjord. Hit kommer man med en liten ferje, og det er nesten like vakkert her ute som i Lyngør. Vi lot oss glede oss over de små havnene, koselige hyttene og husene nede i sjøkanten, og den vakre naturen med høye knauser og trebevokste fjell innenfor.
Epilog
Denne biltur Sør-Norge rundt er ikke for fullstendig å regne uten å ta med seg opplevelsene mellom Flekkefjord og Stavanger. For det var i Stavanger vi startet, og det var dit vi skulle. Sant å si var vi på dette tidspunkt så mettet på opplevelser at vi simpelthen kjørte hjem, strakeste veien.
Du kan lese videre om en biltur fra Lista til Mandal, og dessuten om en biltur i Dalaneregionen i en annen artikkel. Flekkefjord er nevnt allerede, men se også artiklene om husene i Helleren og Egersund. Sistnevnte er nok en hvitmalt by på kysten. Og så har vi Jærkysten da!
Det var ingen liten tur vi hadde gitt oss i kast med. Men du verden så vellykket den hadde vært. Og det er derfor den er beskrevet her, selv om den fant sted for over 20 år siden i det dette publiseres.
Les mer
En tidlig versjon av denne artikkelen foreligger på engelsk, på Sandalsand Global.
Her er kapitlene i denne serien:
(4) Oslo til Stavanger (DENNE)
Epilog 2, alternative veier mellom Oslo og Stavanger
Her på Sandalsand finner du også andre beskrivelser av bilruter mellom Oslo og Stavanger. Nå skal du få en liten oversikt.
- E18 og E39 langs kysten, via Kristiansand (DENNE). Ca. 580 km
- Biltur over fjellet fra Stavanger til Eidsvoll. Dette er sommerruten. Beskrivelsen starter i Stavanger og drar inn i indre Agder til Sirdal og over til Setesdal. Derfra blir det flere fjelloverganger, først til Dalen, så en omvei til Rauland og Rjukan, før den tar sørover til Notodden, Kongsberg, Drammen og til Oslo (og litt til).
- Kjappeste vei om sommeren er som den forrige, men unngå omveien via Rauland og Rjukan. Sving heller inn på E134 ved Høydalsmo etter Dalen og følg den rett til Drammen, før E18 Oslo. Da kan du komme fram på litt over sju timer. 450 km.
- På sommerveier gjennom vinterland. Med visse tilpasninger, lar denne ferden seg gjennomføre hele året. Beskrivelsen starter på Gardermoen og drar via Hadeland og Hønefoss til Hokksund. Derfra følges E134 over Haukeli til Røldal. Vi kunne valgt å følge E134 videre mot Haugesund og deretter E39 sørover. I stedet dro vi sørover i Ryfylke på deler av Nasjonal turistveg Ryfylke.
Artiklene fra de to fjellovergangene krysser hverandre smått tilfeldig og følger delvis samme strekninger. Vi hadde nemlig våre ideer om hvor vi ville, og det var ikke strakeste veien alltid. Kikk innom artiklene for tips til opplevelser underveis, og planlegg så hvor du selv vil dra. Se alle bilturer på Sandalsand.
Epilog 3, flere veier mellom øst og vest
For dem som vil til Rogaland og Vestland fra det sentrale Østlandet, eller motsatt, her er noen huskeregler for alternativene.
- E18 og E39 følger kysten via Kristiansand, som nevnt.
- E134 går over fjellet mellom Haugesund og Drammen på sørsiden av Hardangervidda. Underveis passeres Haukeli, Notodden, Kongsberg og Drammen.
- Riksvei 7 går over fjellet mellom Bergen og Oslo på nordsiden av Hardangervidda. Underveis passeres Hardanger, Geilo og Hallingdal før Hønefoss og Sandvika
- E16 går over fjellet mellom Bergen og Oslo lengre nord. Underveis passeres Lærdal før vi kommer over vannskillet og kjører sørover Valdres helt til Hønefoss og så videre.
For dem som vil nord-sør på Vestlandet er E39 hovedveien, eller stamveien, som den også kalles. Den følger stort sett storbyene langs kysten.
LES MER: Opplevelser langs E39 fra Sognefjorden til Bergen og Stavanger
I indre strøk (mot øst) går Rv13 i samme himmelretning, mellom Stavanger og Sognefjorden.
LES MER: Fjelloverganger på Vestlandet.