Sandalsand Global >>
Lillestrøm byr på skulpturer og andre kunstverk. Mange vil nok forbinde byen med en jernbanestasjon, en varemesse og en fotballklubb, foruten sagbruksindustri i historisk tid. Men jammen tar de ikke mål av seg til å bli et interessant reisemål også for kunst- og kulturturister. De er i ferd med å lykkes særdeles bra.
Bakgrunn
Byen Lillestrøm utgjør med sine ca. 12.500 innbyggere en forlengelse av østlige deler av Oslo. Bystatus fikk, eller rettere sagt tok, Lillestrøm først i 1998. Endringene i kommunegrensene opp gjennom årene har fortsatt inn i vår tid. Lillestrøm er navnet på den kommunen som fra 2020 omfatter tidligere Skedsmo, Fet og Sørum. Kommunen vil få i overkant av 80.000 innbyggere.
Lillestrøms historie starter langt på vei med etableringen av Hovedbanen, landets første togstrekning. Den åpnet i 1854 og gikk fra Oslo til Eidsvoll. En av stasjonene ble lagt til gården Lille Strøm. Stasjonen ble utstyrt med bygninger for å huse gods, ekspedisjon og en bolig for stasjonsmesteren. Senere flyttet stasjonen til andre siden av Nitelva, men tok med seg navnet. Elva ga jevnlige vårflommer, men også muligheter for sagbruk. Etter hvert vokste sagbruksaktiviteten temmelig sterkt og Lillestrøm ble et industristed – med tilnavnet Flisbyen.
Lillestrøm sentrum
Jernbanen setter fremdeles sitt preg på sentrum av Lillestrøm, for her samles Kongsvingerbanen og Hovedbanen (som den fremdeles formelt heter). Videre er Nitelva et dominerende trekk i bybildet, og flommene har helt opp til vår tid vært av det negative slaget. Først etter storflommen i 1995 tok man virkelig grep med å sikre hele bysiden mot Nitelva. Det er langs elva vi skal vandre, i det som nå er blitt en kunstpark. Vi skal først kikke litt inn i sentrumsgatene. Lillestrøm fortoner seg å ha vokst organisk med utgangspunkt i jernbanestasjonen. Den dominerer på mange måter bybildet. På sørsiden, ned mot elva er det anlagt en del nye boligblokker mot vest. Mot øst er det moderne kontorbygg og hoteller, og ikke minst de store utstillingsarealene til Norges Varemesse.
Nord for jernbanestasjonen finner vi byens handlegater med Lillestrøm Torv som et slags midtpunkt. Gateløpene Voldgata og Torvgata går i en tretti graders vinkel på jernbanesporene, mens Storgata skjærer på tvers i nordlig retning.
Rundt om sentrumskjernen ligger eneboligene avgrenset av Åråsen stadion, flystripa og bebyggelsen på Kjeller i nord. Villabebyggelsen både i vest og øst avgrenses av to elveløp, henholdsvis Nitelva og Leira.
Inntrykk fra sentrumsgatene
vi skal oppsøke kunstverk i Lillestrøm, og starter i sentrum. For en besøkende har kanskje ikke selve sentrumsgatene den store sjarmen, men det er bra at noen av gatene er gjort om til gågater. Den mest spennende bebyggelsen er de eldre byggene ned mot jernbanestasjonen. Her finner vi flere trebygninger fra slutten av 1800-tallet som bare går under navnet Gamle Lillestrøm, med Doktorgården, gamle skolen og uthuset. Akershus kunstsenter holder til i Lærerboligen og litt lengre bak finner vi den store bygningen som huser Lillestrøm kultursenter.
I denne delen av sentrum kan vi glede oss over enkelte kunstneriske utsmykninger av typen skulpturer. Litt lengre borte ligger kommunens storvokste rådhus. Både foran rådhuset og kultursenteret finner vi skulpturer for å hedre maleren Henrik Sørensen som tilbrakte sine ungdomsår i Lillestrøm.
Kunstparken langs Nitelva
Den neste bolken i jakten på kunstverk i Lillestrøm fører oss til parken ved elva. Den kalles Elvebredden kunstpark. Her er det over flere år blitt satt opp en rekke kunstneriske installasjoner og vi skal ta dem for oss etter tur. Tekstomtalen er mine egne inntrykk, mens lenkene er til kunstparkens egen nettside. Vi starter sørøst for jernbanebroene, ved leilighetsblokkene i Dampsagveien.
Ved jernbanebroene
Yes to all (Sylvie Fleury, 2016) framstår som utpreget positivt og livsbejaende. «Ja til alt» kan henspille på Fleury sin holdning til sjokolade, for kunstverket skal visstnok være inspirert av Freias reklameskilt i Karl Johansgate i Oslo. Det var der hun bodde mens hun arbeidet ut dette kunstverket. Akkurat denne tolkningen er nok likevel heller tvilsom.
Herfra følger vi elva oppover, under jernbanebroer og under bilbro. Legg merke til hvordan man har arbeidet fram en flomsikret gangvei under broene. Forhåpentligvis. Mellom den siste jernbanebroen og en gangbro henger det et sagblad.
Uten tittel (Liv Anne Lundberg og Kyrre Andersen, 2012) bringer tankene umiddelbart hen til byens fortid med sagbruksdrift. Dimensjonene er riktignok ganske enorme på denne sirkelsagen, og plasseringen er god. Lyssatt er den også om kveldene.
Et bygningsmessig intermezzo
Like bortenfor sirkelsagbladet ligger det tre trebygninger, eller i det minste to av interesse.
Det minste kalles bare Samfundet. I dag er det til utleie som selskapslokale, men det ble opprinnelig oppført tidlig på 1860-tallet som en av tre arbeiderboliger. Det fortelles at Lillestrøm Arbeidersamfund ble stiftet her i 1881, og at det i mange år fungerte som Lillestrøms viktigste politiske debattarena. Blant annet. Bygningen sto opprinnelig i Voldgata.
Den andre bygningen kalles Bestyrerboligen og er en sveitservilla. Den ble bygget i 1859 som bolig for bestyreren av Brandvalsaga, Lillestrøms første dampdrevne sagbruk. Bestyrerboligen fungerer i dag som utstillingslokale for forskjellige kunstnere.
Et landemerke, et gammelt hus og industrihistorie, og flere moderne kunstverk
Så er vi mentalt og fysisk tilbake til vandringen blant kunstverk i Lillestrøm.
Hammering Man (Jonathan Borofsky, 2010) må vel karakteriseres som et landemerke i Lillestrøm. Den høyreiste karen er faktisk i bevegelse. Armer og hammer er i uavlatelig arbeid med å utføre det som arbeidere gjerne gjør. Samme figur finnes i en lang rekke byer verden over.
Lurkahuset er noe ganske annet. Det ligger like ved mannen med hammeren, og går for å være Lillestrøms eldste hus. Det skulle ingen tro, for det framstår svært godt vedlikeholdt. Opprinnelig var det ført opp på slutten av 1700-tallet som bolig for husmenn et annet sted i byen. Ved en av flommene havnet det i drift nedover elva, ble dratt i land og reetablert på nytt sted. Det var i bruk som bolig like til 1992, og innredet som det kan ha vært for en sagarbeiderfamilie på begynnelsen av 1900-tallet. Det er åpent på sommersøndager.
Like ved ligger en bygning i rød teglstein. Den huset en gang en dampsag. På plenen opp mot rådhuset er det imidlertid noe annet som påkaller vår oppmerksomhet.
Parkvokterne (Christian Sunde, 2014) er på det enkleste plan svarte søyler med fargede hoder på toppen. Hodene lyser opp om kvelden. Ja, vi er i en park for så vidt. Og ja, hodene synes å kommunisere med hverandre – gjerne slik mennesker gjør når vi møtes i en park. Men jeg klarer ikke å tolke dette med «voktere».
Slangen i Lillestrøm
Vi fortsetter bortover den asfalterte gangveien på jakt etter flere kunstverk i Lillestrøm. Nedenfor ligger Nitelva, bred og mektig. Gangveien er hevet over den, og har store plenflater på begge sider. Et stykke borte, ved en liten klynge trær, møter vi på neste kunstneriske utsmykning.
Uendelighetsskulptur Slangen (Rolf Starup, 2013) er nesten som et leke- eller turnapparat. Buede stålrør i en uformelig sirkel, holdt oppe av fire bein. Etter hva jeg forstår het den opprinnelig Uendelighetsskulptur, men slangetittelen er hektet på som følge av folkelig engasjement – dvs. barn.
Flomsteinen er av et ganske annet kaliber. Den står like bortenfor kunstverket og påkaller oppmerksomheten. En slags steinbauta er satt opp nede i bakken (flomvollen) nær elva. Den viser vannstanden på mange av de historiske flommene i Nitelva. Flere av strekene framstår som temmelig alarmerende.
Fram mot, og forbi neste bro over Nitelva
Lyden av Lillestrøm (Fredrik Raddum, 2017). Vi kommer nå fram mot et svært eiendommelig kunstverk, og ikke minst et eiendommelig navn. Hele 11 er der av dem, de trompetene som peker rett til værs. Eller lyttelurer om man vil. De peker i alle retninger og skal fange opp alle lyder fra Lillestrøm. Det fortelles at står man midt i, så åpenbarer selve lyden av Lillestrøm seg. Jeg må medgi at jeg nok ikke lyttet aktivt nok.
Vi skal nå under en ny bro, eller på kryss over om man vil. Framover ligger det enda flere gressflater langs elva. Akkurat her er det laget en betydelig innsnevring. Siste kunstverk ser vi like bortenfor. Et skilt viser hvor langt det er å gå langs elva.
Etter Skeid (Anna Widén, 2015) er to hvilende hester. Kunstneren forteller at de er utkjørte etter å ha løpt om kapp over sletten. Skeid kjenner vi fra norrøn mytologi, og det fortelles at disse hestene gjerne ble brukt ved ofringer. Skedsmos kommunevåpen består for øvrig av tre springende hester, og koblingen mellom Skedsmo og Skeid er rimelig åpenbar.
Litt lengre framme ligger en krokketbane, i aktiv bruk da jeg var der. Enda lengre oppover elva ligger Nebbursvollen Friluftsbad, men dit kom ikke jeg under mitt besøk. Nevnes kan også at kunstparken også omfatter et verk av Annika Oskarsson (Syklus, 1993), men det ligger et stykke borte fra de andre.
Konklusjon
Det du nå har lest er resultatet av mitt første besøk til Lillestrøm. Jeg hadde ikke mange inntrykk før jeg kom, men jeg dro fra byen svært oppløftet. Her har man lykkes å både ta vare på og løfte fram de historiske kulturminner, og samtidig skape en byopplevelse med moderne kunstverk langs en fremragende turvei langs elva – den elva som skapte byen for halvannet hundre år siden.
Så får det være å håpe at kommune og næringsdrivende klarer å utvikle sentrum til noe mer enn bare et handelssentrum for de som vil unngå Oslo og Strømmen storsenter. Her er det litt å gå på.
Finn fram
Kartet under viser sentrum av Lillestrøm, der byen sprer seg ut nord for Nitelva. På sørsiden ligger et av boligområdene i Rælingen. De vil ikke være del av kommunen mot nord, men benytter seg ganske sikkert av tilbudene. Vi er i Norge.
Les mer
Sandalsand, den nettsiden du nå har havnet på, har ikke mange artikler fra Lillestrøm. Derimot vil du finne mange artikler fra andre norske byer og steder, samt en rekke artikler fra byvandringer på jakt etter blant annet kunstnerisk utsmykning.
