Hammerfest er rik på historie, og nærheten til ishavet setter sitt preg på både kommunevåpen og symbolbruken for øvrig. Vi snakker om isbjørnbyen, og dessuten om selveste verdensarven. Vi skal ta en kikk på hvordan Hammerfest byr seg fram for besøkende.
Denne artikkelen ble først publisert i 2015 basert på inntrykk fra et besøk i 1998. Teksten er imidlertid betydelig omarbeidet og oppgradert med nye bilder fra et besøk i 2020.
Ishavsby eller isbjørnby? Gammel er den like fullt
Det er et historisk sus over Hammerfest by, for bystatus har den hatt siden den franske revolusjonen i 1789, uten at det hadde noen betydning. Byen vokste fram som en trygg, isfri havn, sentralt plassert på kysten av Vest-Finnmark og med god adgang til innlandet. Bystatusen fikk den samtidig med Vardø, som de to første byene i Nord-Norge.
Pomorhandelen, den som gikk østover mot Russland, fikk stor betydning. Det samme gjorde selvsagt også fiskeindustrien og ishavsfangst. I et par hundre år smykket byen seg dessuten med tittelen «verdens nordligste by», men det var før 1996. Nå er Hammerfest på sjetteplass, selv om de faktisk har lykkes i å patentere begrepet. Tro det den som vil.
Den som studerer kommunekartet vil tydelig se hvordan det har vært kontakten over sjøen som avgjorde kommunegrensene. I vest er det den ene delen av Sørøya som hører til Hammerfest, den ytre delen av Seiland i sør og selv ligger byen på Kvaløya. Sistnevnte øy er forbundet med fastlandsdelen av kommunen med bro.
Opplevelser i sentrum
Tilknytningen til det enda høyere nord ligger tydelig symbolisert i kommunevåpenet. Vi snakker om en isbjørn. Isbjørnen pryder også utsmykningen foran kommunens rådhus, slik vi ser av bildet over. Her er det forresten en meget trivelig åpen plass, med mye aktivitet. Byens sentrale kjerne.
Tidligere var det også stor ståhei om å bli innviet i Isbjørnklubben. Den som vil kan melde seg inn, på hurtigrutekaia, og bli del av et globalt fellesskap. Det gjorde ikke jeg verken under mitt første eller andre besøk.
Isbjørnklubben har i dag mer enn 250 000 medlemmer i hele verden, fra over 100 forskjellige land.
Hva kan vi så oppleve her, foruten å vandre gatelangs i et ikke altfor spennende bymiljø?
Man bør definitivt starte med å oppsøke Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms. Da vil man få et lite innblikk i konsekvensene av tyskernes brenning av Finnmark i krigens siste måneder. Gruoppvekkende opplevelser formidles på en forbilledlig måte, og vi skjønner hvorfor byens lange historie ikke lar seg avspeile i dagens bygningshistorikk.
LES MER: Gjenreisningsmuseet i Hammerfest
Når det er sagt, har der definitivt funnet sted en sentrumsutvikling til det gode, siden jeg første gang kom hit i 1998. Nye bygg, moderne bygg, både offentlige og private, bidrar til å løfte inntrykket av Hammerfest.
Ut av sentrumskjernen og opp i høyden
Videre kan man ta opp på høyden for å nyte utsikten. Vi er på 70,6 grader nord, og i kjerneområdet for «midnattssolens land», sommerstid vel og merke. Til gjengjeld er Hammerfest også utsatt for mørketiden rundt jul.
Den store utbyggingen på Melkøya er over, men gassprosesseringsanlegget kan jo beskues på lang avstand. Det bærer bud om en muligens lovende framtid som oljeby, dersom Barentshavet åpnes videre opp for leting og produksjon av olje og gass.
Men høyden ja. Vi skal opp på Salen, høyden som ligger rett bak sentrum. Der ligger Turistua, et serveringssted, men også et utkikkspunkt og endepunkt for Sikksakkveien, en sti som slynger seg opp fjellskråningen. Utsikten er helt fantastisk. Rundt om står det en mengde skigarder for forhindre snøras, og grupper av reinsdyr vandret i området.
Det er mulig å kjøre bil opp hit. Fra sentrum tar du peiling opp mot Storvannet/Gávpotjávri og runder det. Følg Turistveien til topps. Underveis kan du ikke unngå å legge merke til den, hva skal vi si, monumentale By-Bo blokken ved enden av vannet. Den ble bygget på begynnelsen av 1960-tallet for å huse nye Findusansatte i forbindelse med fabrikkens utvidelse.
«Hesteskoblokken» er av noen applaudert, av mange utskjelt. Man kan umulig være nøytral til denne overraskende og temmelig monstrøse boligblokken. «Øst-Europa» tenkte jeg. Men arkitekter er seg selv like: «Boligkomplekset har fått sin spesielle utforming etter en analyse av de topografiske og klimatiske forhold, orientering, utsiktsretning, grunnforhold osv. »
Hammerfest har et verdensarvsted
Det jeg ikke gjorde under mitt første besøk, var å oppsøke det monumentet som du ser avbildet over. Siste gang var det omtrent øverst på ønskelisten.
Faktum er at Hammerfest er et verdensarvsted, altså at byen står oppført på UNESCOs verdensarvliste. Det gjør den fordi den tyske vitenskapsmannen Friedrich Georg Wilhelm von Struve i årene 1816-1855 sikret seg deltakelse fra Russland og Sverige-Norge i å føre opp målepunkter langs en bue som strakte seg fra Svartehavet til Hammerfest. Hensikten var å bestemme jordens form og størrelse. De 265 trigonometriske målepunktene gjorde det for første gang mulig å måle i hvert fall deler av en meridian. Dette var et stort skritt framover i utviklingen av kartløsninger. I 2005 besluttet UNESCO å inkludere 34 av de opprinnelige målepunktene.
Den i Hammerfest er en av de mest staselige som står igjen. I Norge var det målepunkter også i Alta og to i Kautokeino. Struves meridianbue går i dag gjennom det som er blitt til 10 land. Monumentet står ved Hammerfest videregående skole på Fuglenes, på motsatt side av bukta for byens sentrum.
Bildegalleri fra Hammerfest sentrum
Finn fram (kart)
Kartet viser Hammerfest sentrum og steder omtalt i artikkelen.
Til Hammerfest by kommer man med fly, båt eller bil. Flere overnattingsmuligheter finnes.
- LES MER: Alt fra Hammerfest
- LES MER: Alt fra Finnmark