Kiberg og Partisanmuseet

Sist endret 19.11.2021 | Publisert 08.11.2018Krig og ufred, Museer, Troms og Finnmark |

Anslått lesetid:

Det er noe med Kiberg. Beliggenheten innbyr til en sving innom når man kommer kjørende langs hovedveien. Historien til fiskeværet er en annen grunn, og da særlig den som virkelig har satt Kiberg på kartet: Partisanvirksomheten under krigen.

 

Litt om Kibergs historie

På Varangerhalvøya, noenlunde beskyttet av det markante Kibergneset, fastlands-Norges østligste punkt, ligger det gamle fiskeværet Kiberg. Det var lenge et av de største fiskeværene ved Varangerfjorden, og hadde allerede i 1520 en anslått befolkning på 60-70. Fra midten på 1700-tallet var Kiberg sentral i pomorhandelen med russerne. Rundt 1880 var det 150-200 pomorer som drev fiske ut fra Kiberg hvert år. Rettighetene og russerfisket tok slutt i 1913 og årene etter ble strie for Kiberg. I mellomtiden var der en del russere som hadde bosatt seg fast i Kiberg. Samlet var der på slutten av 1920-tallet 300-400 innbyggere i fiskeværet.

Der var også en del norske som hadde dratt østover for å bosette seg, og da særlig til bygda Tsypnavolok på Fiskerhalvøya nordøst av Murmansk. Dit var det bare 100 km med sjark. Det ble fortalt at de snakket norsk og holdt på minnene om gamlelandet, selv om kontakten var blitt forpurret av den russiske revolusjonen. Samtidig var det klart at kommunismen som ideologi hadde slått rot i mellomkrigstidens Norge, også i Kiberg.

 

Partisanene fra Kiberg

Når da andre verdenskrig nådde Norge, var det 60 personer fra Kiberg som flyktet over til den norske bygda på Fiskerhalvøya i løpet av sommeren og høsten 1940. Barna og de fleste kvinnene ble etter hvert innkvartert i leire og bondegårder østenfor Ural. Med tiden kom det flere titalls andre nordmenn som også søkte østover for å bidra i kampen mot nazismen.

45 fra Kiberg ble rekruttert inn i de sovjetrussiske styrkene og hele 26 av dem returnerte til det okkuperte hjemlandet som etterretningsagenter. Denne delen av motstandsbevegelsen i nord, benevnt ved den russiske betegnelsen partisan, ble i hovedsak delt inn i små grupper bestående av russere og nordmenn. Russerne var telegrafister, nordmennene kjentmenn. Partisanene ble utplassert på strategiske steder langs hele Finnmarkskysten. Oppgaven var å rapportere om tyske transporter langs kysten og inn til Kirkenes. Rapportene resulterte i at 80 og kanskje opp mot 120 tyske lasteskip ble sporet og senket av sovjetrusserne. 

Okkupasjonsmakten viste ingen hensyn, og krigen gjennom ble mange av partisangruppene sporet opp og medlemmene henrettet. 40 nordmenn i russisk tjeneste ble drept, 17 av dem fra Kiberg. 

Krigen i øst-Finnmark var over sent i oktober 1944, og i mars året etter fikk Kiberg-væringene tillatelse til å kunne flytte hjem. Noen ble igjen frivillig, andre endte faktisk opp i Gulag-leire.

 

Finnmark - Vardø - Kiberg

Kiberg sett fra E75.

 

Etterkrigstiden

Etter krigen falt jernteppet ned over Europa, den vestlige verden ble rammet av kommunistfrykt og kommunistjakt, statsminister Gerhardsen tok et oppgjør med sine politiske motstandere, og samrøret mellom Arbeiderbevegelsen og politiets overvåkingstjeneste vokste seg tett.

Kiberg, med tilnavnet Lille Moskva, slapp ikke unna å bli overvåket og mistenkeliggjort. Så sent som på slutten av 1960-tallet ble 11 menn fra Kiberg oppbrakt på politikammeret i Vardø og utspurt om mulige kontakter med det som nå var definert som fienden. Det var liten tvil om at KGB ivret etter å rekruttere nye og beholde sine tidligere kontakter på norsk side av grensen. Det ideologiske fellesskap holdt seg sterkt under og etter krigen.

For mange, både i Kiberg, øst-Finnmark og resten av landsdelen, var etterkrigstiden tung. Den tilspissede situasjonen etter krigen kom til å skygge for verdsettelsen av innsatsen under krigen. Motstandsbevegelsen i sør-Norge fikk heder og ære, mens noen av partisanene i nord først fikk deltakermedalje og diplom på 1970-tallet. Tilsendt med post. Derimot var der ikke få æresbevisninger fra Sovjetunionen både under krigen og i jubileumsårene 1965 og 1985. 

 

Oppreisningen

Årene gikk, og i 1982 ble det reist et partisanmonument i Kiberg til minne om 25 falne. Året etter la kong Olav ned en krans ved monumentet, og så i 1992 kom kong Harald og holdt en tale som mange tolket som en beklagelse fra nasjonen for måten partisanene var blitt behandlet etter krigen. 

I vår tid bor der ca. 200 i Kiberg. Stedet ble ikke brent ned av de tilbaketrekkende tyskerne som mange andre steder i Finnmark. De var øyensynlig mer opptatt av å flykte og ødelegge sluttstykkene på de mektige kanonene på festningen som var anlagt ute på Kibergneset. Det betyr også at det står til liv, og at vi i samfunnet innenfor moloen kan oppleve både aktivitet fra fiskeriene og eldre bebyggelse. Det er i seg selv grunn nok til at veifarende bør ta seg en tur innom. 

 

Finnmark - Vardø - Kiberg - Partisanmuseet

Partisanmuseet og de to partisanmonumentene

 

Partisanmuseet

Det var også Partisanmuseet denne artikkelen skulle handle om. Selvsagt kan det ikke ses isolert fra resten av samfunnet, verken i fortid eller nåtid. Derfor er det interessant å merke seg det betydelige lokale engasjement det synes å ha vært for å få det opprettet. Beliggenheten er den beste. På veien ned mot sjøen når vi svinger av fra hovedveien utover Varangerhalvøya, E75, ser vi et stort rødmalt bygg på høyre hånd. Det er det tidligere skoleinternatet som i 2000 stod klart som partisanmuseum. 

Bygningen er stor, men museet ganske lite. Derimot er det tettpakket med gjenstander, fotografier og informative oppslag. Inngangspartiet har om lag 100 portrettfotografier av menn og noen kvinner som deltok under krigen, i ulike roller. For også kvinner var med, både som soldater og i sivile støtteoppgaver. Mesteparten av utstillingen handler naturlig nok om partisanvirksomheten, og det er sterke historier som berettes. 

En god del av utstillingen forteller dessuten historien om livet på fortet. Kibergneset ble som nevnt bygget ut med omfattende anlegg. Fra Berlevåg til Petsamo (det som var finsk område den gang, nå russisk) etablerte okkupasjonsmakten hele 20 kystbatterier, tre flyplasser og holdt nesten 20.000 soldater stasjonert. Kiberg var av stor strategisk betydning. Tross alt dette var det et relativt greit forhold mellom tyskerne og lokalbefolkningen i Kiberg – noe annet valg hadde man knapt. De tyske soldatene slet imidlertid sterkt psykisk i denne delen av landet. Også det er en del av norsk krigshistorie, og det er fint at den er kommet med.

En interessant under-utstilling tar for seg bruk av hunder under andre verdenskrig, et aspekt i det minst undertegnede har vært lite oppmerksom på. I det som må ha vært regulære selvmordsangrep bidro hunder til at 300 tanks ble ødelagt. Dessuten bidro hundene i å evakuere 500.000 fra slagmarken. 

 

Minnesteinene

Der står to minnesteiner noen meter nedenfor museumsbygningen. Den høyreiste er den offisielle norske som våre konger har lagt ned blomster på. På bronseplaketten med tittelen «De ga sitt liv for Norge» står oppført 25 navn fra Kiberg, Indre Kiberg, Kramvik, Komagvær, Persfjord og Vardø – alle steder på østsiden av Varangerhalvøya.

Den andre er gitt av russiske myndigheter. I steinen er følgende hugget inn: «Evig minne til russiske og norske patrioter som falt i kampene mot fascismen. Russland takker dere.» Ni navn er også hugget inn sammen med et sitat fra Nordahl Grieg: «Frihet og liv er ett». 

Partisanmuseet og monumentene er for at vi skal minnes de som deltok i partisanvirksomheten, og som ga sitt liv i kampen mot nazismen. Ære være dem for det. Dette var svært interessant å oppleve. 

Flere bilder fra Kiberg og Partisanmuseet:

Bildet av karene i sivile klær og russisk uniform er blitt ikonisk. Ingen av dem overlevde krigen. Bak fra v: Kåre Øyen, Tsyp-Navalok (skutt ved Seglodden 1943), Ragnvald Mikkelsen, Kramvik (skutt under fluktforsøk fra GULAG-leir 1946). Foran fra v. Ingolf Eriksen, Kiberg (død på sykehus i Kirsanov 1945), Håkon Halvari, Kiberg (skutt ved Seglodden 1943) og Ingvald Mikkelsen, Komagvær (skutt på Arnøya 1943). 

 

Praktisk

Kiberg og Partisanmuseet ligger langs E76 mellom Vadsø og Vardø. Stedet ligger en liten avstikker ned fra hovedveien. Partisanmuseet er lett synlig. Det er åpent store deler av sommerhalvåret, men opplyses å være stengt om vinteren.

 

 

Den historiske framstillingen i teksten over er mest hentet fra leksikalske kilder og fra oppslag i museet. Her er en liten liste med ytterligere stoff å lese seg opp på, for de som ønsker. 

  • Om Kiberg på Wikipedia og SNL 
  • En lokal side om Kiberg, en side som kaller seg Partisan (død lenke) og en annen som også kaller seg Partisan
  • Turistinformasjon er der svært lite av, men sjekk ut Travel-Finnmark 
  • Partisanmuseet sin side på Facebook har en viss aktivitet fra besøkende. Varanger museum som driver museet, har forunderlig nok ingen informasjon (pr høst 2018) om akkurat denne avdelingen. De skriver at de skal i gang med et partisanprosjekt.
  • Les om stridighetene rundt det å akseptere partisanene som motstandsfolk under krigen, for eksempel her, her, og her.
  • Nasjonalbiblioteket har flere bøker som er digitalisert og tilgjengelig for lesing på nett. Se særlig bøkene til Hans Kr. Eriksen og Kjell Fjørtoft.
  • I 2018 publiserte Hjalmar G. Sunde en bok «I partisanenes fotspor«. I den blir de lokalisasjoner som partisanene brukte under krigen, søkt opp og dokumentert.

Vi er i Vardø kommune, så les gjerne andre artikler fra kommunen her på Sandalsand

 

Hva mener du?

Hva synes du om dette innlegget og nettsiden? Er det noe du likte spesielt godt? Kan det være at Sandalsands opplysninger ikke er oppdaterte, og at andre lesere bør vite om det?

  1. Skriv en personlig epost til forfatteren.
  2. Besvar et anonymt spørreskjema.
  3. Del din respons med andre. For artikler som er nyere enn 180 dager vises et kommentarfelt nedenfor. Kommenter hva du vil og legg til ditt navn og epostadresse. Epostadressen din blir ikke vist til andre. Bruk et fiktivt navn om du ønsker.

0 kommentarer

Pin It on Pinterest

Share This