Troms og Finnmark

Utdrag fra Store norske leksikon

Lenkene går til Sandalsands artikler.

Reiseliv og severdigheter

Blant severdighetene må først og fremst nevnes den svært varierte naturen, som representerer nesten alle norske landskapstyper; dramatisk kystnatur med storhavet rett utenfor, klassisk norsk fjordnatur med høye, til dels brekledde fjell tett innpå, breie jordbruksbygder og vide fjellvidder med enkeltstående fjelltopper. Midnattssol, mørketid og nordlyset trekker et økende antall turister til Troms og Finnmark. For mange er Nordkapp, som det nordligste punkt på det europeiske fastlandet, et mål. Kommersiell naturturisme er stekt økende, mens havfiske, hvalsafari, reinkjøring og hundekjøring er blant de mange tilbudene.

Tromsø museum med arktisk-alpin botanisk hage og De samiske samlinger i Karasjok er viktige museumsinstitusjoner. Av de mer spesialiserte museer kan dessuten nevnes Helleren kraftverksmuseum i Tjeldsund og Gjenreisningsmuseet i Hammerfest. I tilknytning til helleristningene i Alta er det opprettet et Verdensarvsenter for bergkunst.

Kilde: Mæhlum, Lars: Troms og Finnmark i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. mai 2021 fra https://snl.no/Troms_og_Finnmark  Lisens: Fri gjenbruk

Den resterende omtalen fra SNL er hentet fra tidligere utgivelser av hvert enkelt fylke.

Troms

Troms, samisk Romsa, er et fylke som ligger mellom Nordland i sørvest og Finnmark i nordøst. Fylket grenser i sørøst til Sverige og Finland, og vender i nord og vest ut mot Norskehavet. En rekke store øyer ligger relativt nær fastlandet. De største regnet fra sør er Hinnøya, hvis nordøstlige tredjedel ligger i Troms fylke, Senja, Kvaløya, Ringvassøya, Vannøya og Arnøya. Noe mindre, men med et folketall på over 200 innbyggere, er Grytøya, Bjarkøya, Rolla, Andørja og Dyrøya sør for Senja, Tromsøya med Tromsø, Store Sommarøya og Reinøya sentralt i fylket og Skjervøya i nord.

Fjordene i sør er forholdsvis korte når man ser bort fra Andfjorden og Vågsfjorden, som mer har karakter av havstykker mellom de store øyene. I nord skjærer derimot lange, mer typiske fjorder inn i fastlandet, og de viktigste av disse er, regnet fra sør: Malangen, Balsfjorden, Ullsfjorden, Lyngen, Reisafjorden og Kvænangen. Også de fleste øyene er sterkt innskåret av havet i vest.

Den første amtsinndelingen i Norge ble innført i 1671 og Troms ble da en del av Nordlands amt. Senja og Troms fogderi, som utgjorde nordre del av dette amtet, ble imidlertid i 1787 slått sammen med Vardøhus amt til det nye Finmarkens amt. Dette ble deretter i 1866 delt i henholdsvis Tromsø amt og Finnmarkens amt.

Navnet Troms fylke er fra 1919, og fra 1. juli 2006 har Troms også et offisielt samisk navn, Romsa, som er likestilt med det norske navnet.

Kilde: Thorsnæs, Geir. (2020, 29. januar). Troms – tidligere fylke. I Store norske leksikon. Hentet 10. februar 2020 fra https://snl.no/Troms_-_tidligere_fylke Lisens: Begrenset gjenbruk

Utdypende om severdigheter i Troms

(Lenker går til Sandalsands artikler)

Blant severdighetene i Troms må først og fremst nevnes den vakre og svært varierte naturen som representerer nesten alle norske landskapstyper samlet innenfor et relativt begrenset geografisk område. Her finner en dramatisk kystnatur med storhavet rett utenfor, klassisk norsk fjordnatur med høye, til dels brekledde fjell tett innpå og brede jordbruksbygder samt vide skogtrakter som stedvis kan minne om Østlandet i innlandet. Innover mot grensen til Sverige og Finland finner en fjellvidder med enkeltstående fjelltopper. Man kan oppleve midnattssolen om sommeren, og det er etter hvert blitt en økende interesse for nordlyset om vinteren.

Den nære beliggenheten til Finland gir mange turister derfra. Troms har atskillig gjennomgangstrafikk, både av biler og av Hurtigruten. Blant bilturistene på vei til Finnmark merkes trafikken til Nordkapp, Kirkenes og grensen mot Russland, blant annet for å starte eller avslutte en tur med Hurtigruten. Også mer spesielle opplevelser som hvalsafarier, hundesledeturer, samiske opplevelser, elvebåtturer med videre er blitt viktige elementer for turismen i Troms, likeledes besøk i nasjonalparker.

Kilde: Thorsnæs, Geir. (2020, 29. januar). Troms – tidligere fylke. I Store norske leksikon. Hentet 10. februar 2020 fra https://snl.no/Troms_-_tidligere_fylke Lisens: Begrenset gjenbruk

Bildet er fra samemarkedet i Varangerbotn.

Finnmark

(Lenker går til Sandalsands artikler)

Finnmarks nordligste punkt er Knivskjellodden på Magerøya, Nordkapp kommune, 71° 11ʹ 8ʹʹ n.br. Det østligste punkt er Hornøya i Vardø kommune, 31° 10ʹ 4ʹʹ ø.l.

Finnmark grenser i nord mot Polhavet, i øst mot Barentshavet og Russland, i sør mot Finland og i vest mot Troms fylke. Riksgrensen følger elver på lange strekninger: Jakobselva og Pasvikelva mot Russland, Anárjohka og Deatnu (Tana) mot Finland.

Den nåværende riksgrensen i Finnmark vest for Golmmešoaivi i Øst-Finnmark stammer fra 1751, øst for dette fjellet fra 1826. Før den tid var store deler av Finnmark fellesdistrikt for norske, svenske og russiske samer. Mellom 1920 og 1944 var den del av daværende Sovjetunionen som nå grenser til Finnmark, finsk territorium. Fylkesgrensen mot Troms stammer fra 1866, da Troms (Tromsø amt) ble skilt ut fra daværende Finmarkens amt. 95 prosent av arealet i Finnmark eies av Finnmarkseiendommen.

I Finnmark ligger 95 prosent av landarealet under 600 meter over havet og kan deles i fire naturområder: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Finnmarksvidda og kystområdene.

Langs kysten har landskapet et arktisk preg med kystklima. Halvøyene i øst, og særlig Varangerhalvøya, har steinørken, mens i vest er landskapet alpint med tinder, botner og enkelte breer. Finnmarksvidda består av tørre, bølgende åslandskap med innlandsklima.

Finnmarksvidda har på vinteren ofte laveste temperatur i Europa.

Utdypende om turistattraksjoner i Finnmark

(Lenker går til Sandalsands artikler)

Hurtigruta har spilt en viktig rolle for turisttrafikken til Finnmark og utgjør i tillegg en viktig turistattraksjon i seg selv.

Vest-Finnmark med Nordkapp og Finnmarksvidda betyr mest for reiselivet. Finnmarksløpet tiltrekker seg også mange turister. Det samme gjelder helleristningene i Alta og fire punkter langs Struves meridianbue; meridianstøtten i Hammerfest sentrum, et trigonometrisk punkt i Alta og to i Kautokeino.

Vær- og føreforhold gjør at Finnmark fortsatt har det alt vesentlige av turisttrafikken i sommerhalvåret, men det er i senere år også gjort forsøk på å lansere fylket som vinterreisemål. Sommerturismen fokuserer på midnattssola og vinterturismen reklamerer med nordlyset.

Allerede på 1800-tallet hadde norske og utenlandske reisende begynt å oppdage Finnmark som reisemål, ikke minst på grunn av fylkets hovedattraksjoner – Midnattssola og Nordkapp.

Veiutbyggingen kom for alvor i gang relativt langt ut på 1900-tallet, og det tok derfor ganske lang tid før fylket fikk noe særlig omfattende landeveis turisttrafikk. Fram til andre verdenskrig utgjorde Statens fjellstuer hovedtyngden av overnattingstilbudene i fylket. Fra 1970-årene har utbyggingen av hoteller skutt fart. De senere tiårene har flytrafikken fått økende betydning sammen med biltrafikken.

Kilde: Askheim, Svein & Dalfest, Terje & Thorsnæs, Geir. (2020, 29. januar). Finnmark – tidligere fylke. I Store norske leksikon. Hentet 10. februar 2020 fra https://snl.no/Finnmark_-_tidligere_fylke Lisens: Begrenset gjenbruk

Bildet viser russiske og norske grensestolper i Skafferhullet nær Kirkenes.