Røldal stavkirke har tatt imot pilegrimer i 800 år

Sist endret 30.04.2022 | Publisert 20.08.2015Religion, Vestland |

Anslått lesetid:

Røldal stavkirke, landets tredje viktigste pilegrimsmål gjennom middelalderen, lot seg ikke stoppe av gjentatte forbud mot slike aktiviteter. I vår tid har til og med statskirken velsignet pilegrimsvandringer til denne beskjedne kirken fra 1200-tallet.

Kirkebygget

Man setter gjerne bygningsåret til 1250, noe som ikke betyr annet enn at kirken er fra en gang på 1200-tallet. Byggeteknikken var ikke ulik de tidligere stolpekirkene ved at stolpene ble satt direkte på et steinunderlag i stedet for på en horisontal sville over steinen.

Den kirken vi i dag møter er ulik den opprinnelige. Den hadde et stort rektangulært kirkerom med høyde opp til mønet. Senere kom det til et beskjedent kvadratisk kor. Gulvet var av stein, og der synes ikke å ha vært utskårne portaler som vi ser i enkelte andre stavkirker.

På utsiden er svalgangen fra middelalderen lukket, og vestre del av skipet har fått et stort klokketårn. Det er videre ny kledning utenpå de gamle tømmerveggene. De smårutete vinduene og skifertaket stammer fra en restaurering i 1915-18.

Hordaland - Odda - Røldal stavkirke
Skifertaket er hundre år gammelt, kledningen en del eldre, men under denne hammen skjuler det seg en stavkirke fra 1200-tallet.

Det opprinnelige svart-hvitt fotografiet nedenfor ble knipset en gang i perioden 1895-1905, av Bergensfotografen Knud Knudsen. Den gang skulle alle kirker være hvitmalt, og ved det blotte øye er det lite som skiller stavkirken fra andre landsens kirker på denne tiden. 

Røldal stavkirke (Knud Knudsen, ca 1900)
Røldal stavkirke (Fotograf: Knud Knudsen, ca. 1900). Kilde: Universitetsbiblioteket i Bergen. Kolorert av Sandalsand ved hjelp av kunstig intelligens.

Interiøret

Innvendig er stilen en blanding av barokk og renessanse. Altertavlen, kirkebenkene og prekestolen er preget av barokkens idealer, leser vi. Altertavlen fra 1627 er imidlertid laget av Gottfried Hendtzschel, representant for den såkalte Stavanger-renessansen og engasjert i en lang rekke kirkeprosjekter på 1600-tallet – både i steinkirker og trekirker.

Den gang satte de også opp innvendig kledning, bemalt med stor fargeglede. En himling ble lagt til og malt også den. Veggene ble hvitmalt under en restaurering i 1844, men tilbakeført knapt hundre år etter. Av middelalderinteriøret er det to elementer som peker seg ut. Det ene er døpefonten av kleberstein. Det andre er det 85 cm høye krusifikset ved inngangen til koret. Det var sistnevnte som gjorde Røldal stavkirke berømt, og som gjennom gaver fra pilegrimer skapte et rikt sogn. Man antar krusifikset stammer fra da kirken var ny, ca. 1250.

Hordaland - Odda - Røldal stavkirke
Renessansens glade malerier på veggene, en døpefont fra den opprinnelige tiden og selveste krusifikset.

Pilegrimskirke i historisk tid

Lokalhistoriewiki forteller dette om krusifikset: «Legenda fortel at det vart funne i ein sjø i nærleiken av ein gamal blind fiskar og ein ung gut. Dei fekk det i garnet, og klarte ikkje å dra det opp. Fiskaren meinte at om ein fann ut kva for kyrkje det ville vere i, ville det bera seg sjølv, og byrja å seie namna på kyrkjene i området. Då han sa «Røldal kyrkje» sprang korset opp i båten mest av seg sjølv. Då den gamle mannen så tørka sveitten av panna fekk han synet attende.»

Det verserte også en historie knyttet til torskefiske i Røldalsvatnet (380 moh.) og i mange år hang et torskebein i kirken. Det er nå forsvunnet.

Ordet spredte seg i hvert fall om at hver midtsommernatt begynte krusifikset å svette i pannen. Dråpene hadde legende effekt, sa de. Følgelig var det ikke underlig i en tid med overtro og manglende legevitenskap, at kirken ble et populært reisemål. Faktisk ble stavkirken i Røldal så etterspurt at den tok opp konkurransen med Sunnivahelligdommen på Selje om å bli nest størst i landet etter Nidarosdomen.

Hordaland - Odda - Rv 520 over Røldalsvatnet
Vi er høyt over Røldalsvatnet og ser innover mot Røldal. Der inne ligger stavkirken.

Etter reformasjonen

Kongen i København forbød katolisisme og pilegrimsvandringer ved reformasjonen på 1500-tallet. Men i Røldal holdt de det gående. Hver Jonsok (St. Hans) fortsatte folk nemlig å komme til Røldal, for prosesjoner i og rundt kirken og for messer. Helt til 1835. Da kom prosten litt for tidlig på besøk, gikk i harnisk og prompte avviklet hele virksomheten med biskopens sanksjonering like etter. (I parentes bemerket: Det fortsatte likevel.)

I kyrkja til Røldal eit bilete hekk so mang ein sæling til frelse, for sjuk og saare til dette gjekk; og fingo atter si helse. (Aasmund Olavsson Vinje, 1866)

En beskrivelse av hvordan det kunne ha vært

Du skal her få en beskrivelse av hvordan Jonsokmessa (St. Hans) kunne ha gått for seg i Røldal, i mellomaldersk tid. Beskrivelsen er hentet fra en informasjonstavle ved kirken, men tilskrives en kilde (Kielland 1921: s.17-20) som ikke lar seg oppdrive på nett. Ettersom originalen er over 100 år gammel regner Sandalsand med at det er greit å sitere den.

St. Hansnatt i Røldal

«Røldalsvannet lå blankt og stille som et speil for St. Hansnattens lyse himmel, mens fjellene langs dalsidene steg mørke og uklare opp i det dunkle halvlys. Fra nordenden av vannet lyste den lille stavkirkens trange vinduer som ildøyne, og dens klokker klang rent og andaktsfullt utover bygden, og da midnatt var inne, steg klokkenes klang til kimen og klemt. Kirken kalte folket til messe. Kirken kalte pilegrimsskaren til andakt og tilbedelse av det hellige undergjørende kors.

Og underlig var skaren som trengtes på veien til kirken. Fra fjern og nær var pilegrimene kommet til St. Hansmessen i Røldal. Halte og lamme slepte seg av sted på krykker. Syke barn ble båret av sine mødre, og pilegrimer, så svake og verkbrudne at de ikke maktet å gå ved egen hjelp, ble støttet av friske frender, eller fraktet på bårer – fattige og rike, menn og kvinner om hverandre. For stort var kirkens ry for hellighet, og sterk og usvikelig var det undergjørende kors’ helbredende kraft. Kunne man bare fa strøket sine sår med noe av den svette som det hellige kors sondret ved St. Hans tider og styrket sine bønner med en gave til kirken, så fulgte helbredelsen sikkert. Var kanskje ikke naboen i fjor dratt til St. Hansmessen på krykker, og kommet hjem på egne ben karsk og sunn?

Kirken fyltes snart. Pilegrimene trengtes for å få plass i skipet. I koret kom lekfolket ikke, det var, forbeholdt prestene. Som trengselen vokste, steg spenningen, og pilegrimene ble fra første stund grepet av stunden og stedets sterke stemning, stemning med en forunderlig suggererende makt. Rommets fantastiske lysvirkninger; skipet i mørke, kun på sidealterne brente enkelte blafrende vokslys, hvis skinn reflektertes som levendes ildtunger fra helgenbildenes gylne drakter og kroner og som kastet flakkende overnaturlige skygger oppover veggene. Og så koret badet i blendende lys fra rekker av brennende kjerter. Presten i sitt rike silkeskrud, alterets prektige bilder, helgenskapet strålende av gull og farger, prektig som et bilde av Guds lysende himmel – fjern, synlig kun for mengden i skipet, gjennom den snevre, mørke korbue. Og midt i korbuen, synlig som en sort silhuett mot alt lyset stod korset på en bjelke med det hellige undergjørende Kristusbilde dominerende alt og alle.

Mot korset rettes alles øye. Om korset samles alle tanker. Til korset satte de alle sitt håp. Og mot korset steg deres bønner, brennende, båret av sterk naiv tro. Menigheten bestod ikke lenger av individer. Den var blitt én masse med én sjel, ett ønske, én tro. Og ettersom massen skred frem, og prestens uforståelige og desto mer mysteriøse og høytidelige latinske resitativ trengte seg inn i deres bevissthet, og røkelsesduften oste tung og bedøvende utover forsamlingen fra det lille bronsekar oppe i koret, ble mengden mer og mer oppstemt der den stod, tett sammenstuet, hektisk av kroppsvarme og spenning.

Alle trodde, alle ventet på miraklene. Ingen slapp unna massesuggesjonens makt. Alle ville se mirakler, og derfor så de også miraklene, og derfor opplevde de det. Og stemningen kulminerte i den rene ekstase, da øyeblikket korn, hvor krusifikset løftes ned fra triumfbuen og ble båret opp til alteret i korets strålende lys.

Der går et nervøst rykk gjennom forsamlingen. Prosesjonen har begynt: En for en går pilegrimene frem til krusifikset, tørker svetten av dets panne med en linklut, hvormed de så stryker sine sår, gjør sine løfter, deriblant gjerne en votivgave, dvs. en avbildning av det syke lem, en trearm, en fot eller lignende og gir så plass for den neste. Siden henges krusifikset på sin plass. Messen sluttes, og pilegrimskaren ennå skaket av spenningen sleper seg ut i natten til sine herberger. Kommer så siden helbredelsen, er miraklet skjedd. Kommer den ikke, har Herren ikke bønnhørt, da er skylden på pasientens store synder, eller hans gaver har vært for små. Krusifiksets makt er usvekket.»

Pilegrimskirke i nåtid

Lintøyet man tørket svetten av med, og de krykkene og støtteskinnene som ble kastet bak alteret etter at syke var blitt leget, er nå oppbevart i Bergen Museum. Korset henger imidlertid i kirken, som den eneste kultgjenstanden fra middelalderen som fremdeles står i en middelalderkirke. Det er nok medvirkende til at også Statskirken i vår tid legger opp til pilegrimsvandringer til Røldal. Noe må man gjøre for å motvirke synkende oppslutning.

Se flere bilder under:

 

Finn fram til Røldal stavkirke

Røldal stavkirke er fremdeles sognekirke og det mulig å komme inn til omvisninger om sommeren. Røldal ligger i Ullensvang kommune i Vestland fylke. Fra gammelt av var bygda på flatene for enden av det store Røldalsvatnet et kommunikasjonsknutepunkt for stiene og senere veiene over fjellet mellom øst og vest. I dag er bygda mest kjent som et vintersportsted.

Les mer

Les bakgrunnsartikkelen om stavkirker i Norge på Sandalsand for å øke din kunnskap om dem. Artikkelen inneholder en rekke lenker til videre fordyping. Konsulter dessuten hovedsiden om Religion for mer relatert stoff. Røldal ligger i Ullensvang kommune.

Den som vil lese seg opp på Røldal stavkirke spesielt, bør klikke på disse lenkene: Den katolske kirkeLokalhistoriewiki, Kirkesøk, Stavkirke.no, Kunsthistorie.com, Stavkirke.info og VisitNorway.

Hva mener du?

Hva synes du om dette innlegget og nettsiden? Er det noe du likte spesielt godt? Kan det være at Sandalsands opplysninger ikke er oppdaterte, og at andre lesere bør vite om det?

  1. Skriv en personlig epost til forfatteren.
  2. Besvar et anonymt spørreskjema.
  3. Del din respons med andre. For artikler som er nyere enn 180 dager vises et kommentarfelt nedenfor. Kommenter hva du vil og legg til ditt navn og epostadresse. Epostadressen din blir ikke vist til andre. Bruk et fiktivt navn om du ønsker.

0 kommentarer

Pin It on Pinterest

Share This