Vardøhus festning

Sist endret 05.08.2023 | Publisert 13.11.2018Finnmark, Krig og ufred, Museer |

Anslått lesetid:

Verdens nordligste festning, Norges østligste, stort sett uforandret siden 1738, og det norske flagg ble først overgitt i november 1940. Vardøhus festning har en lang skryteliste. Vi skal se litt på historikken og hva som møter oss i dag. 

 

Den første festningen

En statsmakts fremste oppgave er å hevde landets suverenitet overfor omverdenen. Det gjør den blant annet med militære midler å vokte sine grenser og befeste sine stillinger langs samme grenser. Gjennom store deler av vår historie var det svenskene vi fant det nødvendig å verge oss mot, og særlig fra 1600-tallet ble det bygget en lang rekke festningsverk langs svenskegrensen, fra Halden i sør til Trondheim i nord. Vi var i union med Danmark og kongen i København kivet og kriget med svenskene nærmest kontinuerlig i flere hundre år.

Lengre nord var det en annen makt og andre folkeslag det gjaldt å holde på betryggende avstand – russerne. Imidlertid var det aller først en annen gruppe som den norske statsmakten ville verge seg mot. Karelerne holdt til i Karelen i grensetraktene mellom dagens Finland og Russland, mellom Finskebukta og Kvitsjøen. De beveget seg også nordover og inn på norsk område i rene plyndringstokter. 

Kong Håkon 5 Magnusson, han som skulle bli den siste «rene» norske kongen før unionstidene tok til, skal ha anlagt et slags festningsverk på Vardøya på begynnelsen 1300-tallet en gang, til vern mot karelerne. I 1340, som den første dokumenterte omtalen stammer fra, ble erkebiskopen pålagt å utbedre festningsverkene. En utbedring innebærer altså at der har vært noe på stedet før. 

Siden skjedde det lite på over hundre år. 

 

Ny- og ombygginger under dansketiden, og stadige forfall

Den dansk-norske kong Christian 1 befalte rundt 1470 at det gamle anlegget skulle rives og ny festning bygges opp. Det ble da benevnt slott og var egentlig en firkantet skanse med to bastioner plassert nede i det som i dag er sentrum i Vardø.

Noen tiår senere, rundt midten av 1500-tallet, forteller historien at hele 13 kanoner var oppstilt på bastionene. Enda noen titalls år senere, og da skriver vi 1599, kom kong Christian IV seilende nordover norskekysten. Da var slottet i så dårlig stand at den mest berømte av alle unionskonger heller overnattet på sitt orlogsskip. 

Om det var dårlige statsfinanser, lite oppmerksomhet, eller manglende trusler skal være usagt, men forfallet fortsatte enda mange tiår. 

Vi er nå kommet til 1733. Da godkjente kongen tegningene for nye Vardøhus festning. Byggeperioden var i årene 1734-1738, oppe på høydedraget mot vest. Dette er således tredje generasjon festning i Vardø. Den ble gitt form av en åttekantet stjerne, i tråd med datidens byggeskikk hva gjaldt festningsverk. Gråstein ble lagt underst og over kom et brystvern av jord og torv, og en tørr grav på innsiden. Senere i det århundret var bestykningen 28 kanoner og 120 geværer. 

Allerede 60 år etter var forfallet igjen så sterkt at festningen ble privatisert noen år, for deretter i 1800 å bli reetablert som formell festning til i det minste symbolsk vern mot russiske plyndringstokt. Under Napoleonskrigen ble de bygninger som vi i dag finner innenfor murene ført opp, men murene holdt på å falle ut. 

 

Finnmark - Vardø - Vardøhus festning sett fra sør

Vardøhus festning sett fra sør. Vi ser flagget vaie, vi ser bygningene innenfor murene, og vi aner den stjerneformen som bygningen ble gitt i 1738.

 

Årene etter dansketiden

Det er egentlig ikke mye å si. Festningsverkene er de samme som da, bygningene faktisk også. Det kom stadige og lange perioder med forfall, ulik bruk eller misbruk. I 2007 ble Vardøhus fredet, og da må det være å håpe at siste forfall må være en saga blott. 

Det er lenge siden Vardøhus hadde militær betydning. Ikke for det, festningen skal visstnok aldri ha blitt satt på prøve i direkte angrep. Riktignok kom britiske kaperskip oppover norskekysten i 1809 og plyndret Hammerfest. Da de kom til Vardø med samme forsett, åpnet festningen ild og kaperne stakk av. I juni 1940 åpnet kanonene ild mot et tysk fly.

Fremdeles er der en norsk militær kommandant her, og en gruppe på fire vernepliktige med Forsvarets kanskje mest avslappende tjeneste. Flagget heises og fires daglig over festningen, det skytes salutt fra kanonene på offisielle høytidsdager, og på den dagen hver vår når hele solen kan ses i sør fra festningsvollen. Ellers er dette blitt et museum over en forgangen tid. 

 

Historien om flaggingen i 1940

Hva så med historien om flaggingen som pågikk like til november 1940? Vi siterer fra verneplanen:

 

«Den 20. juli kom en tysk marineunderoffiser og to gaster og beordret de to 37 mm Armstrongkanonene sendt til Kirkenes. De tok med seg det norske flagget, løselig byltet sammen. Kommandanten skrev da til Admiral der Polarküste og klaget på behandlingen av flagget. Noen dager senere kom en tysk marineoffiser og to matroser til festningen. Offiseren beklaget hendelsen, og flagget ble tilbakelevert, det var rengjort og lagt sammen på riktig måte. Kommandanten fikk samtidig ordre om at flagget ikke skulle heises mer.

25. juli begynte «flaggkrigen». Ordren fra tyskerne ble «oppfattet» til bare å gjelde orlogsflagget. Den 25. juli ble det norske handelsflagget heist, og det vaiet daglig, bare avbrutt av at tyskerne fem ganger kom og tok flagget med seg. Straks tyskerne var ute av syne ble det heist et nytt norsk flagg, og det tyske brent. Dette fortsatte inntil Rynnings gjenstridighet kom Reichkommisar Terboven for øret. Terboven kom selv til Vardø for å gi ordre om å arrestere kaptein Rynning. Rynning kom tilbake til Norge 7. juni 1945 etter mer enn 4½ års tysk fangenskap.» (Kilde: Verneplanen for Vardøhus)

 

Finnmark - Vardø - Vardøhus festning

Kommandantboligen på festningsområdet

 

Opplevelser i dag

Vardø er ikke fritt for militært nærvær. På det andre høydedraget over sentrum kneiser nemlig de enorme NATO-radarene. Vardøhus består i dag av et inngjerdet garnisonsområde. Inngangen går gjennom den rekonstruerte kongeportalen som ble ført opp under kong Haakon VII sitt besøk i 1907. Innenfor ligger det kaserner og bygninger av variabel alder og kvalitet.

Bortenfor et stort åpent område ser vi den gamle festningen og antydningen til åttekantene. Vi passerer en statue av kong Haakon VII («Vardøvakt mot øst» av Ørnulf Bast, 1964) og passerer under den rekonstruerte dronningportalen. Også den ble ført opp under det kongelige besøk i 1907. Så går vi gjennom den virkelige portalen i den tykke muren og inn på festningsområdet. 

Her vandrer vi fritt blant de ni bygningene som står innenfor et relativt begrenset område. Krutthuset stammer fra 1738, mens de øvrige er fra begynnelsen av 1800-tallet. Noen av bygningene er åpne å komme inn i. Her er det museumsutstilling med forskjellige historier og gjenstander fra de siste hundre år.

Oppe i en monter ligger den såkalte kongestokken. Den skal ha vært et takbjelke «udi et lidet Bondehus strax neden Slottet». På den skrev Christian IV at han hadde vært her 29. mai 1599. Senere konger har også risset inn sine navn. Kongestokken er nå også blitt dronningstokk i og med at dronning Sonja har fått sitt navnetrekk på den. Et underlig klenodium.

 

Avslutning

Vardøhus var aldri noe sterkt forsvarsverk, men har tjent sin symbolfunksjon like siden begynnelsen av 1300-tallet. Fortsatt er det militært område, og fortsatt er det behov for å markere norsk suverenitet her lengst mot nord og lengst mot øst.

Den som går opp på festningsvollen, ved siden av alle de oppstilte kanonene, vil kunne nyte en storslagen utsikt inn mot fastlandet og utover mot havet. Noen hundre meter mot sør kan vi se Vardø kapell, gravplassen og like nedenfor det eiendommelige minnestedet Steilneset. Det er til minne om alle hekseprosessene som ble ført på Vardøhus på 1600-tallet. De påståtte heksene satt fengslet på festningen før de ble ført ned på Steilneset og brent på bål.

Flere bilder fra Vardøhus:

 

Finn fram

Vardøhus festning ligger lett tilgjengelig og med god skilting opp fra sentrum av Vardø. Det går greit å spasere opp, og det er greit å finne parkering for de som kommer med bil. Festningen er fritt tilgjengelig og åpen hver dag året rundt. 

 

Les mer

Denne artikkelen har gitt et overblikk. Ut over inntrykkene fra Sandalsands eget besøk, baserer teksten seg på informasjon fra følgende kilder. 

Her på Sandalsand vil du finne flere artikler fra Vardø og Finnmark. Du kan også lese om flere festningsanlegg i landet, se Festninger og fort landet rundt. Slå dessuten opp på menyvalget Krig og ufred.

Epilog, et dikt

Her følger diktet Sang til Vardø, av Nordahl Grieg.

Mot havets stride austenvær
står øya gold og øde.
Her finnes ikke håp for trær
og jord gir ikke grøde.
Men mellem stein slo slekten rot,
der ingen dvergbjørk stod imot.
Hvor stort og tappert mensket er
som reiser sig mot ødet.

Alt liv viser har slitets menn
fått vristet ut av døden.
Men det de selv stod med igjen
var ofte nakne nøden.
Og ikke nok med storm og slut:
i havnen ventet fremmed fut.
Og arme drar de ennu ut…
Men disse menn er Norge.

De holder her en grensepost.
Med sine arbeidsnever –
de verger liv mot ødets frost,
de gjør at landet lever.
Når vinternatten velter frem,
står lys imot fra deres hjem;
og det er tid å lønne dem
hvis liv er landets grense.

Hvor dyrekjøpt er dette land –
der sommerhavet vugger
med lyset fra soleigul strand
og kvite barnelugger.
Og sverm av sjøfugl blir hernord
til luftens eget blomsterflor,
og nyskapt ligger håpets jord
i midnattsolens under.