Vindhellavegen og Sverrestigen

Sist endret 25.04.2022 | Publisert 05.01.2022Skogsturer, Vestland |

Anslått lesetid:

Vindhellavegen og Sverrestigen er to henrivende vandreturer gjennom norsk veihistorie. Vi skal følge deler av den gamle kongeveien over Filefjell, forbi Borgund stavkirke.

Prolog

Vi skal til Lærdal kommune, nærmere bestemt Borgund ved foten av E16 over Filefjell. Ikke langt oppe i dalen svinger også Rv51 av mot Hemsedalsfjellet. Dette er to kjente fjelloverganger, nå og i historisk tid.

LES MER: Fjelloverganger på Vestlandet

I Borgund finner vi norsk samferdselshistorie i et nøtteskall. Gjennom dette området kan vi i dag følge nevnte E16 på gode veier og i flere tunneler. Men for ikke mange år siden var det en trøstesløs Europavei som gikk her. Gamleveien er degradert til fylkesvei 630, men den som kjører den vil komme forbi enda eldre veihistorie, og det er den du skal få lese om i to artikler. Dette er den første, og den tar utgangspunkt i en fottur gjennom norsk veihistorie, på Vindhellavegen og Sverrestigen.

Den andre artikkelen skal fortelle mer om veihistorien, og skissere flere fotturer i området. Felles for begge er at naturen er dramatisk, og tilrettelegging for samferdsel har forvoldt allmennhet og øvrighet stor bekymring og mye arbeid gjennom tusen år.

LES MER: De gamle veiene gjennom Borgund

Hva du bør se i Borgund

Borgund er mer enn et historisk kommunikasjonsknutepunkt. Det er også et religiøst møtepunkt der stavkirken i bygda har trukket tilreisende fra nær og fjern i hundrevis av år. Borgund stavkirke er så flott og autentisk at den har tjent som inspirasjon for restaurering av andre stavkirker siden slutten av 1800-tallet.

Dersom du tar av fra E16, og svinger inn på fylkesvei 630 så vet du hva du skal gjøre. Om du ikke har oppsøkt stavkirken før, bør du nemlig kjenne din besøkelsestid nå. Parker ved besøkssenteret, betal din billett og oppsøk deretter stavkirken et par hundre meter bortenfor. Legg merke til den «nye» kirken i dragestil-aktig karakter like ved siden av. Den bygget de på 1800-tallet da gamlekirken ble for liten. Heldigvis rev de ikke stavkirken, en skjebne mange stavkirker led på den tiden.

LES MER: Borgund stavkirke

Jeg kom fra Filefjell, hadde besøkt stavkirken tidligere og var denne gang oppsatt på å få med meg fotturen opp Vindhellavegen. Det gjorde at jeg fulgte Fv630 gjennom dalen, forbi stavkirken og nedover langs Lærdalselva forbi flere gårdsbruk. Tenk da selv over at denne smale, svingete veien var europavei og hovedforbindelse mellom øst og vest i Norge helt fram til 2004.

Lengre nede ligger parkeringsplassen som er tilrettelagt for de som vil gå den gamle veistubben kjent som Vindhellavegen. Det er den du helt sikkert har sett bilder av tidligere, og som illustrerer denne artikkelen. Merk at parkeringsplassen ved besøkssenteret til stavkirken er for besøkende, ikke vandrere. Se skiltingen på stedet.

Her er noen bilder fra bilturen ned dalen. Legg merke til Valdresrosa på låvebygningen på det første bildet. Den vitner om kontakt med samfunnet på andre siden av vannskillet også i vår tid.

Noen ord før vandringen

Nedenfor følger beskrivelse av de to fotturene vi kan ta her. Mange velger å kun gå Vindhellavegen tur/retur, men anbefalingen er å kombinere Vindhellavegen og Sverrestigen til en rundtur. Førstnevnte er 1,7 km lang, fra ende til annen. Jeg gikk den 1,1 km og svingte av på Kyrkjestigen som en snarvei ned til stavkirken og så rundt fjellet Klampen på Sverrestigen (3,3 km) tilbake til bilen.

Du tenker kanskje at «stigen» er et nynorsk ord for en stige å klatre opp husveggen, eller en sti å gå på, og at man da kan heller skrive Sverrestien på bokmål. Det ser vi da også gjort. Lokalt bruker man imidlertid ordet «stig» om et bratt veistykke. Og det rimer godt med topografien rundt disse stiene.

Vindhellavegen

En anekdote

Sandalsand har et minne fra barneskolen for mange år siden. Da kunne vi stille opp i skolegården, danne rekke og marsjere rett fram mens vi ropte: «Vi går rett på, samme hva vi støter på». Rasende medelever ble bryskt skysset til side, mens vi gjennomførte vårt forsett. Det var mest en guttegreie.

Christopher Hammer sin Vindhellaveg – Den Bergenske Kongevei

Major og ingeniøroffiser Christopher Johannes Hammer ble født på Toten i 1759 og viste seg tidlig å være lynende intelligent. Han fikk skolegang i København og gikk i lære på Sjælland med å bygge veier. Der nede ble det på den tid anlagt kongeveier som kun kongene og statstjenestemenn skulle ferdes på. I Norge måtte veibygging tilgodese flere brukere. Ikke desto mindre, Hammer lærte seg veibygging etter det franske prinsipp: Veien skal gå rett fram, samme hva man støter på.

Det la Hammer også til grunn da han fikk anledning, som generalvegmester i Bergens stift, til å stikke ut veien fra Lærdal opp mot vannskillet på Filefjell i 1790. Nå var teknologiutviklingen på den tid ikke kommet veldig langt. Man kunne for eksempel ikke flytte det norske grunnfjellet, eller borre seg gjennom det. Følgelig var han nødt til å tegne veien slik at den fulgte Lærdalselva.

Når han da nærmet seg Borgund, måtte han ta et valg. Fjellet Klampen (593 moh.) lå mellom ham og Borgund stavkirke og den naturlige ferdselsveien videre opp mot Filefjell. Å ta mot høyre (sør) og rundt Klampen var en stor omvei og dermed utelukket. Det måtte bli den franske åpning, rett fram opp Vindhellaskaret, gjennom passet og ned på andre siden. Korteste vei.

Slik ble det. Veien stod ferdig tre år etter, i 1793.

Problemet var bare at stigningen på det meste var på 1:4, altså 25 %. Ambisjonen om å føre fram en vei som var egnet for både hest og kjerre var oppfylt. Så lenge man ikke hadde særlig last på kjerren. Stigningen var for bratt.

(For de som har sett avslutningsrennet i Tour de Ski på TV, det som går opp «monsterbakken», så kan det være illustrerende å vite at den på det bratteste har en stigning på 28 %.)

Henrik Finne sin Vindhellaveg – Den Bergenske Hovedvei

Vi spoler 50 år fram i tid. Den bergenske kongevei hadde ikke levd opp til sitt formål om å fremme handel og kommunikasjon gjennom Borgund. Nok en gang satte man inn en offiser med tilleggsutdanning. Kaptein og veiingeniør Henrik Christian Finne fra Voss la også kursen opp Vindhellaskaret, men denne gangen søkte han å jevne ut ujevnhetene i underlaget. En forsenkning i terrenget skulle kompenseres med en fylling, altså å løfte veien over forsenkningen.

Naturstein og tørrmuring ble brukt i murer opp til 12 meters høyde. Fire store krøller måtte til for å nå toppen. Slik sett avvek han mer fra det franske prinsipp enn Hammer. Men akk, heller ikke Finne klarte oppgaven med å jevne ut høydeforskjellen opp skaret. Han fikk bare senket maksimal stigning til 1:5 (20 %).

Vi skriver da 1843. På den tid var ny norsk veilov blitt vedtatt (1824) og begrepet Kongevei var blitt erstattet med Hovedvei. Derfor var dette del av den Bergenske Hovedvej. Kjært barn har mange navn.

Tredje forsøk: Dropp Vindhella

Henrik Finne sin vei skulle ikke vare evig, bare knappe 30 år. Ei heller det franske prinsipp for veibygging fikk leve videre. Kloke hoder kunne sammenligne veibygging med en bøttehank. Dersom hanken stod rett opp, ville veien gå over fjellet. Dersom man la den ned, la man veien rundt fjellet. Og den ville være like lang.

På slutten av 1800-tallet hadde Alfred Nobel oppfunnet dynamitten og den kom raskt i bruk. Den gjorde det blant annet mulig å sprenge seg passasje opp etter Lærdalselva og lage en ny trase for kongeveien. Traseen stod ferdig i 1872 og gikk rundt Klampen på sørsiden. Det er den traseen vi i dag kan kjøre på fylkesvei 630 og hvor E16 gikk fram til 2004. På denne veien var maksimal stigning 1:20 (5 %). Bøttehank-ideen er likevel ikke helt sammenfallende med terrenget, for omveien er og blir en omvei.

Uansett, den nye veien medførte at Vindhellavegen ble tatt ut av bruk.

Vindhellavegen etter 1872

Den gamle veien opp gjennom skaret vansmektet veldig. Seinere tiders aktivitet og naturens gang raserte en god del av veien, og det skulle private initiativer på 1970- og 1980-tallet til å snu utviklingen.

Senere kom det offentlige krefter til, og sherpaer fra Nepal ble hentet inn for å gjenoppbygge veien. Riksantikvaren steg inn med fredningsbestemmelser. Den restaurerte Vindhellavegen ble sammen med resten av Kongevegen over Filefjell hedret med EUs høyeste kulturminnepris, Europa Nostra i 2018. Det er jo kjekt det, i landet som helst vil stå utenfor EU.

Vandring opp Vindhellavegen i vår tid

Denne artikkelen skulle egentlig omhandle fotturen, men så ble altså forhistorien så spennende at den måtte fortelles i større detalj enn planlagt. Men nå er vi her, ved foten av Vindhellavegen.

På andre siden renner Lærdalselva ustoppelig på sin ferd ned mot Lærdalsøyri og ut i en av de innerste fjordarmene av Sognefjorden. Innover går det en tørrmurt vei slakt oppover fra parkeringsplassen på Rimskjold. Tørrmuring innebærer at steiner er lødd på hverandre uten bindemiddel mellom steinene.

Når vi runder første sving, ser vi oppover mot de fleste av svingene fra 1843. Den som leser overfladisk på nettsider om Vindhellavegen vil tro at det er 1700-tallsveien vi ser. Det er det ikke. Ikke desto mindre, når vi kommer opp svingene og skjæringene på kryss og tvers, ser vi nær toppen noen skilt, og noen spor, etter den eldste veien.

Vi passerer en svær heller, Smihedleren. Her lå det smie som de brukte under anlegget på 1840-tallet. Et par benker finner vi også. Men ellers er det å snu seg rundt og nyte utsynet mot svingene vi har passert. Veien er svært fotogen, og tar seg best ut ovenfra.

Etter svingene jevner stigningen seg ut, og går mer rett fram. Vindhellavegen fortsetter ca. 700 meter etter høyeste punkt, men her tok Sandalsand av på en skiltet snarvei ned gjennom løvskogen. Snarveien er en sti og kalles Kyrkjestigen, og årsaken er enkel.

Bygdefolket fra vest tok denne stien når de skulle til kirke, heller enn omveien. Kyrkjestigen fører oss ned og bak stavkirken og over på Sverrestigen. Det er neste kapittel.

Noen råd og bilder til sist

Ta deg god tid opp Vindhellavegen. Legg merke til de flotte smijernsgjerdene fra Eidsvoll Verk. Studer steinarbeidene i svingene. Nyt utsikten. Veien er noe av det ypperste innen datidens ingeniørkunst, den er estetisk veldig vakker og vi har knapt maken i Norges land.

Sverrestigen

En liten orientering aller først

Noen går kan hende Vindhellavegen fram og tilbake, eller bare til topps av selve svingene og så tilbake. Andre velger kanskje å følge fylkesveien nedover til parkeringen igjen. De som har litt peiling anbefaler oss å gjøre dette til en rundtur. Jeg kan ikke annet enn å si meg enig, etter selv å ha tatt turen. Man kan starte fotturen langs Sverrestigen fra like bak kirkene på Borgund, eller som jeg noen få hundre meter oppe i lia, på Kyrkjestigen.

Jeg tok altså en avstikker fra Vindhellavegens siste rette og slake nedoverbakke, og gikk på skogssti ned bak stavkirken. Der kom jeg inn på Sverrestigen. Herfra er det ca. 3 km tilbake til parkeringsplassen på Rimskjold.

Det har som sagt vært samkvem over Filefjell i tusener av år. Her i Borgund kom nok mange innom stavkirken, og valgte enten å gå over Vindhellapasset, eller ta Sverrestigen rundt fjellet i midten, Klampen. På sistnevnte skal det også ha vært en bygdeborg. Disse gamle ferdselsveiene ble kalt «tjodveier» og ferdselen var regulert i lover helt tilbake til middelalderen. Den gang var det kløvhester man brukte til å frakte varer, og kjerrer var det mindre bruk for. Følgelig kunne tjodveiene være av varierende kvalitet, selv om de skulle holdes vedlike av de lokale bøndene og ha en bredde på fire meter.

Det er usikkert hvor mye Sverrestigen ble brukt etter at Vindhellavegen stod ferdig på 1790-tallet.

Sagnet om kong Sverre

Denne gamle tjodveien, sør om Klampen, har fått sitt navn etter kong Sverre som var på vei østfra til Sogn i 1177. Han og hans reisefølge hadde fått nyss om at bøndene lå i bakhold med stein og tømmervelter, så de valgte denne omveien og falt bøndene i ryggen. Sagaen forteller at noen ble drept og andre rømte.

Fra omtalen i Sverres saga:

Han begynner nå sin ferd og akter sig til Bergen; men da han kom til Sogn, hadde hans fienders speidere faret raskere, og han møtte der en stor samling folk. Det første var, da han kom med sin hær ned i Sogn, at hans vei lå over en én-stig; på den ene siden var det en elv så rivende, at den falt foss i foss, sa at intet levende kunne komme over uten flyvende fugl; men på den anden side var det slike bratte fjellsider, at der kunne en heller ikke komme noen vei over.

Denne stien var så trang, at ikke mer enn én av gangen kunne gå på den. Der satt bøndene på vakt oppe på hamrene med mange folk og hadde store steiner og store trær, og var rede til at slippe dem ned, når kongens menn gikk under. Da kongen så dette, lot han råd komme imot råd og talte så til sine menn. «Nå skal dere ikke la det komme til det, at disse menn kan få gjort dere mén. Men dere skal dog gi dere i kast med dem så vidt, som dere kan komme til. Men jeg skal se til, om jeg kan få litt uro i deres hær.»

Siden fór han og noen menn med ham en annen vei opp på fjellet og kom bak på bøndene, uten at de merket det. De kom straks på flukt, men noen av dem ble drept. Siden fór han med sin hær ned i bygden, og de var da inne i Lærdalen. (Kilde. Teksten er noe fornorsket av Sandalsand)

Flere konger

Nå er det ikke sikkert overfallet fant sted her, og det er mer nærliggende å tenke seg at Galdane lengre nede i Lærdalselva var et bedre sted for et overfall, men det er nå historien. Sverre var forresten ikke eneste konge som tok denne veien over fjellet. Kong Øystein Haraldsson kom hit i 1157, Magnus Erlingson i 1183. Baglere flyktet oppover da kong Sverre jaget dem ut av Sogn. Før det hadde både Halvdan Svarte, Harald Hårfagre og selveste Olav den Hellige kommet gjennom Borgund.

Og denne dagen var det min tur.

Opplevelsen av Sverrestigen

Fra kirkene i Borgund går det en godt merket og ganske brei turvei gjennom småskog og langsmed innmark. Innmarka er beite for sauer og turveien er gjerdet inne på begge sider. Vi kommer fram i åpnere landskap og ser gårdsbruk lengre ned i bakken, og vi ser ned mot elva.

Enkelte informasjonsskilt er satt opp, inklusive en artig figur som skal forestille kong Sverre. Stien, eller turveien, holder samme høyde langsmed lia. Vi passerer et gammelt gårdsbruk som ser riktig så idyllisk ut. Det heter Tråve eller Tråo med noe skiftende skrivemåter.

Vi ser også med jevne mellomrom noen murte klosser. De virker svært gamle, men usikkert hvor gamle. De er øyensynlig satt opp for å vise hvor tjodveien skulle gå. Uansett, for vår del bærer det nå litt opp i lende og inn i skogen. Et skiltet stiskille kommer opp. Her kan vi følge en sti opp på toppen av Klampen, men vi følger Sverrestigen rett fram.

Den siste kilometeren eller noe går ferden rett nordover, og nedover gjennom løvskogen. Det er tidvis bratt, veien er lødd med steintrapper fra gammelt av. Vel nede ved bilveien er vi bare et par hundre meter fra parkeringsplassen.

Finn fram

Den som ønsker å gå Vindhellavegen og Sverrestigen bør ikke parkere bilen ved besøkssenteret for Borgund stavkirke, men heller som Sandalsand i nedre enden av Vindhellavegen. Følg skiltingen så finner du vei og stier.

Kartet under dekker opplevelser i Borgund som også omtales i den andre artikkelen, dvs. lengre ned i Lærdalselva. Det er de røde og blå strekene til høyre som gjelder her. Rød strek er Vindhellavegen. Den er manuelt inntegnet (1 km). Da jeg kom på toppen svitsjet jeg over på GPS-sporing for Kyrkjestigen ned til stavkirken og Sverrestigen tilbake til parkeringsplassen (3,3 km), blå strek.

Det føles riktig å gå turen denne veien: Opp Vindhella og ned Sverrestigen. Det har jeg lest andre også anbefaler. Beregn halvannen time til å nyte rundturen.

Klikk gjerne på markørene for litt informasjon og zoom ut og inn. Åpne eventuelt kartet i ny fane.

Les mer

Les om Vindhellavegen og hele rundturen på Visit Kongevegen. Wikipedia, Kunstavisen, Kulturhistorisk leksikon har også oppslag.

Enda flere lenker om veiene i Borgund finner du i den andre artikkelen her på Sandalsand. Der finner du forslag til en ny rundtur, eventuelt to separate turer, noen kilometer lengre ned i elva. Det handler også da om kongeveier og hovedveier gjennom hundrevis av år.

LES MER: De gamle veiene gjennom Borgund

Sandalsand har også andre artikler fra Lærdal kommune og enda mange flere fra Vestland fylke.

Hva mener du?

Hva synes du om dette innlegget og nettsiden? Er det noe du likte spesielt godt? Kan det være at Sandalsands opplysninger ikke er oppdaterte, og at andre lesere bør vite om det?

  1. Skriv en personlig epost til forfatteren.
  2. Besvar et anonymt spørreskjema.
  3. Del din respons med andre. For artikler som er nyere enn 180 dager vises et kommentarfelt nedenfor. Kommenter hva du vil og legg til ditt navn og epostadresse. Epostadressen din blir ikke vist til andre. Bruk et fiktivt navn om du ønsker.

0 kommentarer

Pin It on Pinterest

Share This