Vinjevegen og Friisvegen opp av Østerdalen

Sist endret 08.09.2022 | Publisert 05.12.2021Bilturer, Innlandet | ,

Anslått lesetid:

Bli med fra Koppang til Atna på omveiene Vinjevegen og Friisvegen. Vi skal følge kjente diktere opp mellom hyttefelt i skogen til snaufjellet og en praktfull utsikt i alle retninger.

Orientering

Fylkesvei 2204 (tidligere 385) går mellom Ringebu i Gudbrandsdalen og Atna i Østerdalen. Veien er oppkalt etter forfatteren J. A. Friis. Den er asfaltert. Vinjevegen er oppkalt etter en annen forfatter, A. O. Vinje. Det er en privat gruslagt bomvei som går fra Koppang sør for Atna og nordover til den møter Friisvegen sånn omtrent halvveis. Begge er vinterstengte deler av strekningene.

Sandalsand har kjørt hele Vinjevegen, og deler av Friisvegen. Du skal her få en beskrivelse av begge veier. Det ligger et kart lengre ned på siden. Vinjevegen er tegnet inn med rød strek, og Friisvegen med blå strek. Steder underveis er markert, og dessuten er det tatt med interessante stoppesteder utenfor selve rutene.

Vinjevegen

Vinjevegen er 32 km lang fra krysset med riksvei 3 i sør, og til den møter Friisvegen inne på fjellet. Veien er gruset, i god stand og utstyrt med automatisk bom et par kilometer inn på søndre delen. I bommen betaler man enkelt med kort. Vanlig pris er kroner 100.

Fra Koppang til Vinjestøtta

Fjellveien ble den kalt tidligere. Den ble bygget omkring 1910 fram til Trytjønn, og tre år senere forbi Hellaksetra og fram til Hirkjøvegen (nåværende Friisvegen). På veien innover aner vi at det ligger mange hytter rundt i terrenget, men de er gjennomgående plassert godt skjult fra bilveien. Flere småveier innover på begge sider fører fram til dem.

Vi kommer snart fram til Tryvangplassen. Det er en stor åpen plass med informasjonsskilt og renovasjonskonteinere. Vinjevegen fortsetter rett fram, og kommer ikke lenge etter ut i åpent landskap. Vi legger bartrærne bak oss og øyner viddene foran oss. Den karakteristiske reinlavet i denne delen av landet brer seg oppover de lave fjellsidene.

Hytteområdene tar slutt og vi beveger oss inn i det store, åpne slettelandskapet som gir oss et betagende utsyn. Lengre framme kommer vi fram til Vinjestøtta og veiens høyeste punkt, 925 meter over havet.

Aasmund Olavsson Vinje og støtten til hans minne

Vinje (1818-1870), den kjente dikteren var i 1860 på vei nordover fra Christiania til Trondhjem til fots. Han skulle til kroningen av kong Karl IV. Han skriver om sin reise i beretningen Ferdaminne. Ettertiden antar det var her han fikk inspirasjonen til følgende kjente ord:

Eg sette meg på ein Stein og skaut Pusten, turkande Sveiten av Panna mi:

No seer eg atter slike Fjell og Dalar, som deim eg i min fyrste Ungdom saag.

I 1960 ble det satt opp et monument over Vinje sin ferd over fjellet. Vinjestøtta bærer de bevingede ord, og det er det beste stedet å stoppe opp på ferden over fjellet. Det var på samme tid, hundreårsdagen for Vinjes vandring, at Fjellvegen ble til Vinjevegen. Det er ikke bare Vinje som kan få åpenbaringer av utsikten herfra. I nordvest ligger Sølnkletten, Rendalsstølen ligger i nordøst, Rondemassivet i nord med Høgronden helt i enden.

Her er Sandalsands bilder fra denne veistrekningen.

Forbi Helaksetra og fram til Friisvegen

Det var mange gårder i Østerdalen som hadde setre her inne på fjellet. Seterveiene var de gamle tråkkene opp fra bygda, og de gikk forskjellige steder. Navn som henger igjen, om så seterdriften er forsvunnet, er Trønnesgammelseter, Lauåssetra, Storfjelsetra, og Helaksetra.

Etter Vinjestøtta passerer vi snart kommunegrensen til Ringebu. Det bærer svakt nedover, men høyfjellsfølelsen er fremdeles den rådende ennå en stund. Snart kommer vi ned under tregrensen og passerer Helaksetra. Det er et ytterst sjarmerende sted med overraskende mange bygninger. Jeg kjenner ikke historien, men det kan virke som at flere gårdsbruk stølte her oppe i gamle dager.

Noen av bygningene er helt klart holdt i hevd, og brukes til fritidsformål den dag i dag. Andre er svakt skjeve og går tydeligvis inn i sine siste år. Noen kilometer til kommer vi ned til en tilnærmet sivilisasjon. Vi svinger inn på den asfalterte Fv385, Friisvegen.

Friisvegen

Orientering og oppstart i vest

Friisvegen er en asfaltert fylkesvei (Fv. 2204) og går om lag 48 km over fjellet fra Ringebu i Gudbrandsdalen til Atna i Østerdalen. Veiens høyeste punkt er 1158 moh. Det gjør Friisvegen til den høyeste fjellovergangen mellom de to dalførene. Den er vinterstengt midt på. Det betyr mer presist at den om vinteren er åpen fra Ringebu til Måsåplassen i vest, og fra Atna til Skjerdingen og Storfjellstua i øst.

Friisvegen het tidligere Hirkjølvegen, men har fått sitt navn etter forfatteren Jens Andreas Friis (1821-1896). I følge SNL studerte han først til teologi, men gikk over til å studere og forske på samisk og finsk språk. Det var som språkforsker han ble kjent. I tillegg var Friis en ivrig fjellmann, jeger og fisker. Hans Tilfjelds i Ferierne er en klassiker.

Kartet lenger nede på siden viser bilveiens rute. Den er tegnet inn med blå strek.

Den starter som sagt i Ringebu mot vest. Derfra går den nordøst forbi Måsåplassen turistsenter og en stor hytteby, gjennom Øksendalen og opp på høyfjellet forbi Friisbua. Sistnevnte er en nokså stor steinbu fra 1880-tallet som Friis brukte som overnattingssted under jakt- og fisketurer. Den er i dag i privat eie og ligger synlig like ved fylkesveien. Ved hytta står det et monument av stein med reinsdyrhorn. Det skal minne om Friis og kongsbukken han felte i 1860.

Ned mot Østerdalen

Ved Friisbua passerer vi veien høyeste punkt, og herfra går det framover i åpent landskap, over tregrensen, før veien sakte glir nedover i høydemetre. Vi passerer avkjørselen til Imsdalen (bomvei) før vi kommer fram til krysset med Vinjevegen. Da har vi for lengst passert de spennende delene av høyfjellsveien, for her er vegetasjonen rimelig tett og utsikten svak.

Ikke lenge etter kjører vi forbi en ny avkjørsel, den til Skjerdingen høyfjellshotell. Det ligger i en setergrend med gamle fangstanlegg.

Så kommer vi over fjellet og ned til sivilisasjonen, for å si det slik. Jeg anbefaler alle å dra inn i Atna sentrum, oppsøke den kuriøse retro-kafeen Glopheim, og dra en mil sørover i retning Koppang for å beskue den skinnende blanke Stor-Elgen i Stor-Elvdal.

Her er et par bilder fra Friisvegen og dernest noen fra Atna.

Finn fram

Kartet viser omtalte kjøreruter på Vinjevegen og Friisevegen. Veifarende må merke seg at begge strekningene er åpne på sommerstid. Friisvegen er stengt midt på om vinteren. Vinjevegen søkes holdt åpen i sørlig ende, opp fra Koppang og fram til brøytebommen ved Tryvang og like fram til avkjørselen til Løvåsen. Veien videre til Helaksætra og Friisvegen åpner på forsommeren.

Les mer om Vinjevegen og Friisvegen

Du kan lese mer om Vinjevegen og Friisvegen andre steder på nett. Begynn for eksempel med å slå opp Vinjevegen sin egen informasjonsside. Les også hva Opplev Stor-Elvdal skriver.

Sandalsand har flere artikler fra Stor-Elvdal og Ringebu kommuner i Innlandet fylke.

Helt til slutt

Her skal du få hele Aa. O. Vinje sitt dikt og tekst som bare ble sitert i utdrag ovenfor. Diktet innledes med følgende tekst.

Tri Mil gjekk eg ein Sundags-Ettermiddag upp igjenom dei bratte Furulidar og vest nordetter dei lange Fjøllmyrar og Flottir (Flaair, Fjøllslettir) kvite af Reinsmose med knapt eit grønt Straa. Der var so audt og daut, at eg berre høyrde Andardraget mit. Kvelden drog inn paa, og Lufti tok til at tykkna, so Fjøllpiggarne stodo med blaagraae Hættur paa Hovudet, som Soli af og til skein ikring og fargade Fjøll og Flott med sin himilske Eld. Eg sette meg paa ein Stein og skaut Pusten, turkande Sveiten af Panna mi.

No ser eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag;
og sama Vind den heite Panna svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag.
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde,
naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol ein Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.

Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
81sjølv det, som til at synda tidt meg daarad,
sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.

Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyrr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar.

Hør Herborg Kråkevik sin tolkning av Vinjes tekst og Edvard Griegs tonesetting.

Den godeste Vinje diktet mye mer, blant annet om da han på (antakelig) Helaksetra traff på den vakre seterjenta Anne. Han ble så forelsket at han kalte henne Huldra i fortellingen om det treffet. Det kan du lese om i Ferdaminne.

Hva mener du?

Hva synes du om dette innlegget og nettsiden? Er det noe du likte spesielt godt? Kan det være at Sandalsands opplysninger ikke er oppdaterte, og at andre lesere bør vite om det?

  1. Skriv en personlig epost til forfatteren.
  2. Besvar et anonymt spørreskjema.
  3. Del din respons med andre. For artikler som er nyere enn 180 dager vises et kommentarfelt nedenfor. Kommenter hva du vil og legg til ditt navn og epostadresse. Epostadressen din blir ikke vist til andre. Bruk et fiktivt navn om du ønsker.

0 kommentarer

Pin It on Pinterest

Share This