Seterliv er en norsk tradisjon som har overlevd i hundrevis av år, men som strever i motbakke i vår tid. Derfor er den blitt del av den internasjonale, immaterielle kulturarven.
Den internasjonale bakgrunnen
Det var UNESCO som i 2024 skrev inn norsk og svensk seterliv på en av sine verdensarvlister. Den heter den representative listen over menneskehetens immaterielle kulturarv. Innskrivingen fant sted på det årlige UNESCO-møtet, dette året i Paraguay. Listen skal synliggjøre den immaterielle kulturarven, øke bevisstheten om betydningen av den, og oppmuntre til dialog som respekterer konvensjonen.
Innskrivingen heter «Sommerbruk ved fäbod og seter: kunnskap, tradisjoner og praksis knyttet til utmarksbeite og håndverksmatproduksjon». Norske og svenske interesser har fra 2018 arbeidet med å nominere seterkulturen til UNESCO sin liste for immateriell kulturarv. Statene Norge og Sverige sendte nominasjonssøknaden i begynnelsen av 2023, og avgjørelsen falt på slutten av året etter.
Seterliv i Norge
Seterliv og setertradisjoner er en truet livsform. Midt på 1800 skal det ha vært rundt 150 000 setre i Norge og Sverige. Ved århundreskiftet var antallet redusert til 100 000 og på 1950-tallet ca. 22 000 i Norge. I dag regner man med at der er 200-250 fäboder i bruk i Sverige, 50 av dem med melkeproduksjon. I Norge har vi 750 setre i drift.
En seter, eller en støl, begrepene brukes om hverandre i vår tid, er helt grunnleggende et beiteområde i utmark med hus for folk og buskap til bruk i beiteperioden. Den går for seg i sommermånedene til dels langt fra hjemmegårdene. Vi fant dem, og finner dem fremdeles over store deler av landet, og særlig i indre strøk av Troms, Trøndelag, Vestlandet, Innlandet og Telemark. De aller fleste leverer melk til meieriet, men noen foredler også melk til rømme, smør og/eller ost på stedet. De viktigste husdyrene er kveg og geiter, men også sauer.
UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven har som formål å videreføre levende kulturarv, enten det er snakk om tradisjonelle trosforestillinger, tradisjonelt håndverk eller mattradisjoner. Det handler altså om tradisjoner og handlingsbåren kunnskap som praktiseres i dag, og som er viktige for folks opplevelse av identitet, kontinuitet og kultur.
Konvensjonen sier at for at noe skal være en immateriell kulturarv, så må det være kulturelementer som bæres gjennom generasjonene, som er en del av samfunnet og som er betydningsfulle for menneskene i det samfunnet. De ulike elementene føres videre fra generasjon til generasjon, og blir betydningsfulle nettopp fordi de er i allmenn bruk.
En immateriell kulturarv
Seterbruket har dype røtter i nordisk historie og er en viktig del av den felles kulturarven til Norge og Sverige. Selv om tradisjonen fortsatt holdes i live i enkelte skogsbygder og fjellområder, er den i dag truet og på vei til å forsvinne.
Norsk Seterkultur uttrykker på sin nettside et håp om at en heder fra UNESCO kan styrke seterdriftens status og sikre videreføringen av tradisjonen i moderne tid.
Mange små gardar er særs rike på utmarksbeite. I fleire hundre, kanskje tusen år har husdyra hausta graset i utmark og fjell som ein felles nordisk seterkultur. Dei rike beitene gjev ekstra god mjølk, og er grunnlaget for produksjon av mjølk, smør og ost av god kvalitet. Talet på setre er særs redusert, men fleire tiltak søkar å sikra at tradisjonen førast vidare. Seterdrifta er framleis en viktig del av landbruket, men og eit svært sentralt element i lokal og regional kultur og identitet. Setra som møteplass betyr mye for mange, både dei som har arbeidet sitt der og dei som besøker setra.
(Kilde: Immateriell kulturarv)
Hva søker man vernet?
Her følger en litt justert Google-oversettelse fra engelsk til norsk av teksten under denne oppføringen. Mye dokumentasjon ligger bak, men dette er essensen:
«I Sverige og Norge refererer sommerbruk til praksisen med å flytte husdyr til utmark sent på våren. Det innebærer kunnskap om husdyrhold og gjeting, meieriproduksjon, arealforvaltning og håndverk. Det innebærer også gjeterkall, sanger, historiefortelling og ritualer. Sommerdriftens praksiser og uttrykk har inspirert litteratur og scenekunst og billedkunst.
Sommergårder kan være private eller kollektivt drevne, og noen organiserer bærekraftig turisme og selger meieriprodukter. På slutten av sesongen vender folket og dyrene tilbake til gården sin.
Tradisjonelt var de viktigste utøverne av sommeroppdrett budeier. I dag bor hele familien ofte på setergården og jobber sammen for å vedlikeholde den. Den relaterte kunnskapen og ferdighetene overføres innen familier eller av erfarne bønder til nykommere, inkludert gjennom opplæringskurs.
Lokale videregående skoler og landbruksskoler gir formell opplæring, blant annet for håndverk og tradisjonell historiefortelling. Praksisen overføres også gjennom ekskursjoner, sommerleirer og skoler. I tillegg til å være en beskjeden inntektskilde, bidrar sommerjordbruk til menneskers og dyrs velvære, produksjon av kvalitetsmatprodukter og biologisk mangfold. Det er en kilde til stolthet som gir en følelse av kontinuitet og identitet til mange skandinaviske samfunn.»
Seterliv i musikken
Gjendine var ei budeie som gjette vest for innsjøen Gjende i Jotunheimen. Edvard Grieg traff henne på en av sine ferder gjennom Norge. Fra hennes inspirasjon, skrev han Gjendines Bådnlåt. Her er et utdrag.
Vi tar også med et eksempel på kulokk.
Noen fotografiske illustrasjoner
Sandalsands bildearkiv har eksempler på seterbygninger flere steder i Norge, fra ulike tiår. Dessverre mangler her bilder fra seterliv som tradisjon ut over bygningene. De finner du til gjengjeld mange av i kildene nederst på siden.
Noen kunstneriske illustrasjoner
Sandalsand har søkt opp kunstverk i Nasjonalmuseets rikholdige arkiv, med søkeord som seter, støl og budeie. Resultatet foreligger her, nokså tynt innhold egentlig. Alle gjengis med fri lisens.
Les mer
Gå til den første kilden for denne artikkelen om seterliv, UNESCO sin side om immateriell kulturarv og særlig oppslaget om setertradisjonen.
Les mye mer om temaet på Seterkultur, den norske nettsiden som er opprettet for dette formålet. Den drives av organisasjonen Norsk seterkultur. Dette er en frivillig organisasjon i landbruket som ble stiftet i 1999 for å ta vare på setring og seterkultur i Norge. Søknaden er formelt sendt inn av Kulturdepartementet og den norske stat.
Kulturdirektoratet forvalter de norske forslagene og innskrivningene på den internasjonale listen. Det foreligger en egen norsk side hos Kulturrådet om Immateriell kulturarv, blant annet et oppslag om setring i Norge.
Sandalsand stiller spørsmålet, Immateriell kulturarv, hva er det?. I den artikkelen finner du svaret, foruten lenker til de andre oppføringene fra Norge på UNESCO-listene. Norske bunader ble innskrevet samtidig med seterliv på nevnte liste.
Et dikt til slutt
Sandalsand ba en kunstig intelligens (ChatGPT) om et dikt. Her er resultatet, med språklig korrigering og etter en dialog med tjenesten.
På setra høyt, der fjellet står,
der lever tradisjoner, sterke som vår.
Om sommeren, når solen er klar,
går folk til fjells med glede og svar.
Kyrne beiter på markene brede,
og vinden hvisker om gamle stede.
Med hender som melker, så trygt og med ro,
lager de ost må vi alltid kunne tro.
Rømmegrøt på bordet, med smør og med salt,
og brødet som heves, med duften av alt.
Ved gruen de samles, med latter og sang,
forteller om tider fra en fortid så lang.
Så på setra, der tradisjonene bor,
står minnet om tider som aldri fòr.
En arv som vi bærer, med stolthet og fryd,
for setra er selveste livets lyd