Bunader som internasjonal kulturarv

Bunader er ikke bare en norsk, nasjonal tradisjon, men er også blitt del av den internasjonale, immaterielle kulturarven.

Den internasjonale bakgrunnen

Det var UNESCO som i 2024 skrev inn den norske bunadstradisjonen på en av sine verdensarvlister. Den heter den representative listen over menneskehetens immaterielle kulturarv. Det skjedde på det årlige UNESCO-møtet, i Paraguay. Listen skal synliggjøre den immaterielle kulturarven, øke bevisstheten om betydningen av den, og oppmuntre til dialog som respekterer konvensjonen.

Innskrivingen heter «Bunadbruken i Norge, håndverk og sosial praksis». Den bygger på vår brede og folkelige bruk, håndverket som ligger bak, og den store variasjonen vi finner over hele landet. Faktisk finner vi over 450 ulike bunader i Norge.

Det har tatt noen år på å utforme den søknaden som gikk til UNESCO i mars 2023. Det fant i forkant sted et bredt samarbeid mellom norske medlemsorganisasjoner (se oversikt nederst), økonomisk støtte fra Sparebankstiftelsen DnB, og med Staten som formelt ansvarlig.

Bunadstradisjonen i Norge

Av søknaden framgår det at bunadtradisjonen vår, både den allmenne bruken og den handlingsbårne kunnskapen om produksjon og tilvirking, fortjener anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Initiativtakerne ønsket å vise det internasjonale samfunnet at vår levende bunadtradisjon er verdifull og verd å videreføre.

Det ligger mye arbeid bak en bunad. De gir uttrykk for uro for at denne kunnskapen kan forsvinne. Tradisjonelt sett er det kvinner som har utviklet bunadene slik vi kjenner dem i dag. Initiativtakerne har ønsket å styrke arbeidet med å bevare håndverket og kunnskapen om bunadene.

Det heter også at UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven har som formål å videreføre levende kulturarv, enten det er snakk om tradisjonelle trosforestillinger, tradisjonelt håndverk eller mattradisjoner. Det handler altså om tradisjoner og handlingsbåren kunnskap som praktiseres i dag, og som er viktige for folks opplevelse av identitet, kontinuitet og kultur.

Konvensjonen sier at for at noe skal være immateriell kulturarv, så må det være et kulturelement som bæres gjennom generasjonene, som er en del av samfunnet og som er betydningsfullt for menneskene i det samfunnet. Initiativtakerne har valgt å nominere både måten vi bruker bunaden på og håndverket som ligger bak, fordi de mener det henger tett sammen.

Begge deler føres videre fra generasjon til generasjon, og blir betydningsfulle nettopp fordi den er i allmenn bruk.

Hva søker man vernet?

Her følger en litt justert Google-oversettelse fra engelsk til norsk av teksten under denne oppføringen. Mye dokumentasjon ligger bak, men dette er essensen:

«I Norge er bunader skreddersydde plagg, dekorert med broderi, bånd og stoffer, laget av naturlige materialer som silke, ull og lin. Produksjonsprosessen involverer en rekke håndverkere for å brodere bunadene og lage tilbehøret. Ofte laget for hånd, kan en tradisjonell drakt vare livet ut og overleveres gjennom generasjoner som et arvestykke i familien. Mange jenter anskaffer seg sin første bunad til konfirmasjonen når de er femten år gamle.

Kunnskap om hvordan og når man skal bruke bunader overføres innen familier, ofte veiledet av en tante eller en bestemor som administrerer, reparerer og lager draktene. Innenfor fellesskapet er bruken av tradisjonelle drakter styrt av kulturelle normer, og lokale håndverkere er viktige kunnskapsbærere, gir veiledning og praktisk opplæring.

Tradisjonsdrakter er nært knyttet til familielivet og lokalsamfunnene. De bæres ved private og offentlige feiringer og symboliserer personlig identitet og familiehistorie. Noen innvandrere skaffer seg stolt sine første bunader når de får sitt norske statsborgerskap. Andre benytter anledningen til å kle seg i tradisjonelle antrekk fra hjemlandet, og feirer sammen med folk kledd i tradisjonelle norske drakter.

Når folk møtes kledd i ulike tradisjonelle drakter, skaper det en følelse av gjenkjennelse og tilhørighet.»

Noen illustrasjoner

Sandalsands rikholdige bildearkiv viser seg å ikke inneholde så veldig mange (brukbare) bilder av bunader, dessverre. Her er likevel et skjønnsomt utvalg. Noen fra det virkelige liv, andre fra museer.

Illustrasjonsbildet for denne artikkelen og den første bildet under viser en kvinnebunad fra Rogaland.

Videre ser vi et bilde med dukker i forskjellige bunader, hentet fra en utstilling i Valdres folkemuseum. Dette museet huser en stor bunadsutstilling. Dukkene på bildet i venstre boks viser bunader fra Ørskog, Bolsøy og Nordmøre. Neste boks har bunader fra Nordfjord og Sunnfjord. Tredje og siste boks viser bunader fra Sogn.

Så følger to bilder av herrebunader. Den med jakke over vesten er fra Rogaland, mens den neste er fra Valdres.

Deretter følger en kvinnebunad fra Sirdal.

Det sjette fotografiet viser en festdrakt, som den også heter, eller kvinnebunad fra Gudbrandsdalen. Den har en litt spesiell historie. Den første drakten fra Gudbrandsdalen ble utformet i 1922 med medvirkning fra Hulda Garborg, den største pioneren innen det å hente inspirasjon fra lokalhistorien og gjøre draktene til nasjonalt eie. Den avbildete bunaden er fra årene like etter andre verdenskrig. Da var nasjonalfølelsen høy, og det var om å gjøre å skaffe seg en drakt.

Den unge kvinnen som først bar den, måtte søke utenfor egen landsdel for å finne en, og hun landet i Gudbrandsdalen. Hennes egen manglende tilknytning til dalføret var den gang ganske uvesentlig. På bildet bæres den av hennes barnebarn, og det er jo et utmerket eksempel på hvordan både tradisjonen og selve bunaden, går i arv.

De siste tre bildene viser Hardangerbunader. Her ser vi blant annet et følge av konfirmanter på vei til kirken. Jentene er alle ikledd bunader, og noen av guttene. Det vanligste synet er likevel at nær sagt ingen norske gutter stiller med bunad i konfirmasjonen. Også de færreste voksne menn har bunad. De som anskaffer seg en, gjør det gjerne i voksen alder. Det har nok med flere forhold å gjøre, blant annet at unge menn fortsetter å vokse en del år etter at de blir konfirmert. Da er det mer praktisk å vente litt.

Et sideblikk

Til slutt kommer noen bilder fra Setesdalsmuseet på Rysstad i Valle kommune. Dette dalføret har tradisjoner for så mangt, og ikke bare bunader. Faktisk er stev og sang fra Setesdal innskrevet på den samme verdensarvlisten som bunader.

LES MER: Folkemusikk og -dans fra Setesdal er del av verdensarven

Løse tråder

Dette oppslaget er ment å favne innskrivningen på verdensarvlisten, men kan godt utvides med tid og stunder. Da kan det være aktuelt å ta opp temaer som hvor autentiske draktene er (konstruksjon og rekonstruksjon), utviklingen av dem over tid, og hva variasjonene skyldes. Hvilken rolle spilte Hulda Garborg? Videre er det interessant hva bunader faktisk er. Er de kun festdrakter, og var de det i gamle dager?

Hvem definerer hva som er en bunad? Vi har i moderne tid fått et (muligens bare semantisk) skille mellom bunad (de mer eller mindre nedarvete draktene), respektive festdrakter (de som er av nytt design, men med enkelte tradisjonelle elementer). Og hva er en folkedrakt?

En annen sak er hva vi tenker om å maskinprodusere en drakt, eller om den må være skjært, sydd og brodert for hånd. Hvilken rolle spiller interesseorganisasjoner med eller uten kobling til kommersielle interesser i dag? Og har det betydning hvor den produseres (Kina eller Norge)? Må man selv ha tilhørighet til regionen i Norge som drakten representerer?

Draktene har ulik utforming i form av vester, skjørt, kapper og hodeplagg, men hva med sølvtøyet? Hvor koster det egentlig å anskaffe seg en bunad? Hvilke sosio-økonomiske mekanismer virker inn i dette, for ikke å si bruk av bunad i et multikulturelt samfunn? Hvilken vei går bunaden?

Og hva har «bunadsgeriljaen» på Møre med dette å gjøre?

Vi lar det ligge.

Les mer

Gå først til kilden for denne artikkelen om bunader, UNESCO sin side om immateriell kulturarv og særlig oppslaget om bunadstradisjonen.

Les deretter mye mer om temaet på den Bunadbruk, den norske nettsiden som er opprettet for dette formålet.

Det er Noregs Ungdomslag, Norges Husflidslag, Norsk Folkedraktforum, Norsk institutt for bunad og folkedrakt og Studieforbundet kultur og tradisjon som har skrevet søknaden på vegne av Kulturdepartementet og den norske stat. Les for eksempel Norges Husflidslag sitt nyhetsoppslag om selve utnevnelsen.

På Valdres folkemuseum finner vi som nevnt en stor utstilling samt Norsk institutt for bunad og folkedrakt.

Kulturdirektoratet forvalter de norske forslagene og innskrivningene på den internasjonale listen. Det foreligger en egen norsk side hos Kulturrådet om Immateriell kulturarv, blant annet et oppslag om bunadbruk i Norge.

Sandalsand stiller spørsmålet, Immateriell kulturarv, hva er det?. I den artikkelen finner du svaret, foruten lenker til de andre oppføringene fra Norge på UNESCO-listene.

Et dikt til slutt

Sandalsand ba en kunstig intelligens (ChatGPT) om et dikt. Her er det beste resultatet, med litt språklig korrigering. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Bunaden er mer enn et plagg,
den binder oss sammen, et sterkt og kjært flagg.
Hver tråd bærer minner fra dem som var,
fra de som har levd, og de som er klar.

Når du tar på deg denne drakt,
bærer du med deg en arv på vakt.
En historie fra jorden du står,
fra generasjoner som levde der før.

Ikke bare silke, ikke bare ull,
men minner og røtter i hvert eneste hull.
En drøm om fortid, en tid som var,
som vi bærer videre, vi ser vår skjebne så klar.