Sandalsand Global >>
Ved utløpet av 2019 var det klart at Norge hadde fått innskriving nummer to på listen over verdens immaterielle kulturarv. Dans og folkemusikk fra Setesdal kom inn i et meget prestisjefylt selskap.
Bakgrunn
Denne verdensarven må ikke forveksles med Vestnorske fjorder, Røros, Bryggen i Bergen og de andre verdensarvstedene i Norge. De tilhører en liste fra en helt annen av UNESCOs underorganisasjoner. Tradisjonell dans og folkemusikk fra Setesdal er derimot kommet inn på en liste med 550 andre tradisjoner fra hele verden. Listen baserer seg på en konvensjon underskrevet av svært mange land, inklusive Norge. Grunnen til at vi har en slik liste, er at vår og framtidige generasjoner skal ta vare på menneskehetens felles arv.
Hva er blitt verdensarvlistet?
Dette er hva UNESCO skriver om akkurat arven fra Setesdal (min oversettelse fra engelsk).
I utøvelsen av tradisjonell musikk og dans i Setesdal, spill, dans og sang (stev / stevjing) hører tradisjonell dans og musikk sammen, vevd i den sosiale konteksten. Melodiene er oppkalt etter ‘gangar’-dansen og er stort sett dansemelodier; melodiene til ‘stev’-sangene kan spilles på instrumenter, og tekstene beskriver ofte dansen eller utøverens spilling.
De skriver videre at stevet ofte blir framført i pausene mellom dans og spill, og blir sunget solo eller av to eller flere sangere i en dialog med hverandre – det som kalles ‘stevjing’. Tekstene er firelinjede vers som forteller en historie.
Hos UNESCO heter det:
Tradisjonene i Setesdal kan spores tilbake til 1700-tallet, og har hatt en ubrutt overføring. De er i stadig utvikling, med nye sangtekster som lages for tradisjonelle ‘stev’-melodier, og komposisjon av nye melodier. Den tradisjonelle formen for overføring – gjennom sosiale samlinger eller fra voksne eksperter til yngre generasjoner – er fortsatt den viktigste metoden for læring.
Hva den norske søknaden skriver
I den norske søknaden (finn flere søknadsdokumenter på samme lenke som over) går blant annet dette fram:
Dansen som høyrer til musikken blir også kalla gangar. Det er ein pardans der ein kan danse eitt par åleine («danse eisemadde»), eller i ring med partnarbyte. Det kan dansast på «greileik» (med fin og høvisk framtoning) eller på «sprekleik» (då er dansaren i toppform og gjer spreke kast i dansen). Kveding er individuell framføring av stev. Songen har karakteristiske stiltrekk med spesiell stemmebruk og rytmisk særpreg. Når ein eller fleire kved stev til kvarandre (i dialog) blir dette kalla stevjing eller stevleik.
Stev er vers på fire linjer som kan stå for seg selv. I søknaden blir eksempler på de to formene for stev, nystev og gamlestev. Nystevet har enderim der andre linjeslutt rimer på første, og fjerde linjeslutt rimer på tredje:
Eg hev ei jente, ho æ så fine
Som venast vårdag fysst soli skine,
Hendan hev ho som føykje mjødd
Og kinn som soli ho ris yv fjødd.
Gamlestevet har et annet antall trykktunge og trykklette stavinger, og enderim der fjerde linjeslutt rimer på andre:
Håret hev ho som tiriltunga
Halsen æ som mjødd
Augo dei æ i hausen sjå
Som soli ris yvi fjødd.
Noen kommentarer
Det spesielle med søknader til denne verdensarvlisten er at de skal være utformet i en prosess som inkluderer offentlige instanser, nasjonale og lokale frivillige organisasjoner, og utøvere av selve tradisjonen. Deretter følger en nokså lang prosess før man eventuelt lykkes å komme inn på listen. Søknaden om folkemusikk fra Setesdal ble utformet tidlig i 2017, og godkjent i desember 2019.
Setesdalsmuseet og de tre kommunene Bygland, Valle og Bykle i Setesdal er blant dem som står bak søknaden. Noe av det interessante vi ser av søknaden, er imidlertid alle vitnesbyrdene fra grasrota som vi gjerne sier i Norge. Blant annet har en lang rekke utøvere med sin signatur bekreftet at de støtter og har vært involvert i søknadsprosessen. En søknad skal altså aktivisere, engasjere og forplikte alle de involverte parter.
Selv om det ikke er dalføret Setesdal som er blitt verdensarvlistet (slik som f.eks. Vestnorske fjorder), så er det liten tvil om at folk og myndigheter i Setesdal vil utnytte muligheten for alt det er verdt. Det betyr å bruke utnevnelsen til å trekke til seg turister og andre reisende. Dersom de lykkes med det, vil min spådom være at tradisjonell dans og folkemusikk fra Setesdal lettere vil kunne overleve inn i framtiden. Det hjelper jo å ha noen å spille og danse for, ikke bare innvortes blant de 3500 fastboende i dalen.
Ved utgangen av 2019 var det 550 innskrivinger på listen over verdens immaterielle kulturarv. To av dem er fra Norge, og det er selvsagt altfor få. Den ene er denne om tradisjoner i Setesdal, og den andre (fra 2016) omhandler kunsten å bygge oselvarbåten. Kulturrådet sitt nettsted om denne tematikken heter Immateriell kulturarv. (Lenken er her direkte til en høyst leseverdig artikkel om tradisjonene fra Setesdal.)
Les mer
På Sandalsand kan du lese artikler om en oversiktsartikkel om denne formen for verdensarv, samt de to andre internasjonale konvensjonene.
Sandalsand har også artikler fra Setesdal, om det rent fysiske. Let dem opp blant andre oppslag fra Agder fylke.
