I 2020 ble Norge 115 år, og ingen markerte det

115 år, spør du kanskje? Norge er da vel langt eldre? Det er sant at landets geologi er hundrevis av millioner år gammel, at vi har definert oss som et land siden vikingtiden for tusen år siden, og vi har hatt vår grunnlov i over to hundre år. Men det var først 7. juni 1905 vi faktisk ble et helt selvstendig rike. Eller ble vi nå egentlig det?

Hvorfor denne artikkelen?

Ideen til denne artikkelen om Norge 115 år kom koronavåren 2020 da mange hadde mer presserende tanker i hodet. Selv ble jeg tidvis sittende og lete etter spor etter markeringer fram mot 7. juni. Det er jo denne datoen i 1905 at vi i Norge kjenner som tidspunktet for skilsmissen med svenskene. Vi ble et fritt land for første gang siden 1300-tallet. Ingen markeringer lot seg spore.

Dernest ventet jeg litt for å se hva som eventuelt ville skje rundt 26. oktober. Det er på denne datoen i 1905 at svenskene anerkjente og bekreftet unionens oppløsning. Betydningen av akkurat denne datoen framstår imidlertid som totalt ukjent i Norge.

Nå skriver vi de siste dager av 2020. Fremdeles er der ingen markering av den halvrunde 115. fødselsdagen å spore noen steder i landet, eller på nettet.

Det må vi gjøre noe med, for faktisk er Norge 115 år.

Hva skjedde i 1905?

For å konstatere antallet for Norge 115 år, så må vi telle tilbake i tid. I det artikkelen skrives er det som nevnt 2020. Begivenhetene i 1905 kan forklares med de lange linjer, og med de dramatiske siste år og måneder. Dette skal ikke bli en historietung artikkel, så la oss ta noen snarveier.

De lange linjer

Norge kom i union med Sverige fra 1814 fordi danskekongen hadde satset på feil hest i Napoleonskrigene. Under forhandlinger i Kiel tidlig i 1814 måtte han avse Norge til Sverige som krigsbytte. I Norge fanget den dansk-norske kronprinsen opp hva som var i ferd med å skje, og tok sammen med norske stormenn initiativ til et kupp, eller en revolusjon, alt ettersom.

Selvsagt var dette militært sett og på de fleste andre vis dødfødt. Imidlertid ble det ikke bare unnfanget en norsk grunnlov, den av mai, men den ble også akseptert av den nye svenske kongen.

Noen tilføyelser og endringer ble gjort under senere forhandlinger i 1814. Slik lyder for eksempel den originale § 1 i grunnloven fra Eidsvoll i 1814: «Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig-monarkisk.» I novembergrunnloven ble paragrafen endret til denne: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverrige under een Konge«.

Unionens innhold

Og slik ble det. Norge inngikk i personalunion med Sverige, slik Kiel-freden hadde bestemt. Kongen var konge av Sverige, og han var konge av Norge. Han var ikke konge av Sverige og Norge, eller Sverige-Norge. Dette var vesensforskjellig fra dansketiden da Norge lenge hadde hatt samme status som de danske landskap.

I unionen med Sverige ble grunnloven og Stortingets rolle i stor grad beholdt, vi fikk bygge våre nasjonale institusjoner, til og med forsvaret ble bygget opp på selvstendig basis. Derimot var utenrikstjenesten dominert av Sverige.

Der var få felles politiske institusjoner, og der var separate regjeringer. Imidlertid oppholdt den norske regjering seg de første tiårene i Stockholm. Hele den norske embetsmannsstanden var i starten utdannet i København og den fortsatte å forholde seg til Danmark. Språklig var det den danske skrivemåten som ble beholdt. Store deler av den norske handelen foregikk med andre land, og under andre himmelstrøk, enn med Sverige.

Det kom ikke til noe særlig av svenske tilstander i Norge i årene etter 1814. Når vi så skal finne ut hvordan vi kommer fram til «Norge 115 år» i 2020, så må vi tilbake til 1905 og egentlig tiden før det.

Gnisningene og utviklingen fram mot 7. juni 1905

Nå var det ikke slik at kongene var typer som ga ved dørene, men de var også diplomater. Samtidig møtte de i Norge en grunnlovskonservatisme som ga seg uttrykk i mange tautrekkinger ut over på 1800-tallet. Vi fikk flere saker: Stattholdersaken, flaggsaken, parlamentarisme-saken og den som helt mot slutten skulle sette dødsstøtet inn mot unionen, konsulatsaken.

Den interesserte leser får finne informasjon om alt dette andre steder, men saken er at i en dramatisk opptakt til begivenhetene sommeren 1905 havnet regjeringene i både Sverige og Norge i kriser og gikk av. Ingen erstattere ville aksle vervene. Det var da stortingspresident Carl Berner kunne gå på Stortingets talerstol og lese opp det vedtaket som i et kronglete bisetning opphevet unionen.

Foreningen med Sverige under én Konge er opløst som Følge af, at Kongen har ophørt at fungere som norsk Konge.

7. juni-vedtaket i Stortinget. (Kilde: «Grunnloven vår»‘. Utg. Universitetets studentkontor. Oslo. 1949.)

Forklaringen på denne formulering er at Kongen hadde en grunnlovsforpliktet rett og plikt til å utnevne sitt råd, altså regjeringen. Det maktet han ikke å gjøre, og dermed var grunnlovsbestemmelsen tilsidesatt. Om det rent konstitusjonelt forsvarte Stortingets tilsidesettelse av hele unionen, er en annen sak. Uansett, det bereder grunnen for at vi i 2020 faktisk kan markere Norge 115 år.

Begivenhetene utover i 1905

Det ga seg selv at verken kongen eller svenskene ville gi seg uten sverdslag. Stortingets vedtak ble rett og slett ikke akseptert og det gikk mot militær mobilisering og forberedelse til krig. Det ble likevel klart at alle gode krefter var innstilte på forhandlingsløsninger. Og forhandlinger det ble, i flere runder.

De ledende menn i Riddarhuset og Riksdagen stilte flere krav, blant annet om at det norske folk skulle få mulighet til å si sin mening. Dette er en smule eiendommelig all den tid Sverige også på den tid var mye mindre tilbøyelig til å la allmuen påvirke viktige beslutninger enn i Norge. Ekspertene og elitene skulle styre, litt som i dag under pandemien.

Nåvel, Norge kjørte en folkeavstemning med 85 % valgdeltakelse. 368.208 svarte ja til å oppløse unionen. 184 personer stemte nei. Tilsvarende tall finner vi som kjent bare i gamle stan-land og i Hviterussland. På typisk norsk maner, kan man si, skjedde det også en grasrotmobilisering fra kvinnenes side. Uten å ha blitt bedt om det, eller ha offisiell stemmerett, ble det like etter levert inn omtrent 280.000 ja-stemmer fra norske kvinner.

Fra tapende svensk hold ble det murret om press og valgjuks, og det var nok tilfelle. Men ikke nok til å fornekte valgresultatet. Følgelig ble avsluttende forhandlinger gjennomført og Riksdagen i Stockholm kunne oppløse unionen. Det skjedde den 26. oktober 1905.

Etter det valgte andre land å anerkjenne den norske selvstendigheten. De hadde ment at spørsmålet måtte avgjøres av de to land selv, og nå var avgjørelsen tatt.

Når ble så unionen oppløst?

Temmelig raskt deretter, den 18. november 1905 gjorde Stortinget flere endringer i grunnloven som følge av at unionen med Sverige var oppløst.

Blant annet fikk § 1 en reformulering med elementer fra begge 1814-versjonene, slik: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.» Det er denne formulering vi fremdeles har, selv om den gikk gjennom en språklig modernisering i 2014.

Av dette følger at i henhold til offisiell norsk tellemåte, ble vi uavhengige 7. juni 1905. I Sverige ble unionen oppløst 26. oktober 1905. Kan denne uenigheten være med å forklare at ingen feiring egentlig noen gang er blitt gjennomført?

For nordmenn er 7. juni mer kong Haakon enn 1905

Det er min påstand at i Norge er 7. juni mer koblet til Kong Haakon og andre verdenskrig, enn unionsoppløsningen fra Sverige. Det var nemlig 7. juni 1940 at kongen forlot Tromsø og Norge om bord i et engelsk krigsskip, og søkte ly i Storbritannia. Det var 7. juni 1945 at kongen atter returnerte til Norge, denne gang til rådhusbrygga i Oslo.

En skulptur av kong Haakon står i dag på plassen ved siden av Utenriksdepartementet, med ansiktet vendt mot samme brygge. Plassen heter 7. juniplassen og er faktisk ikke til minne om kongen, men om begivenheten i 1905. Derimot er kombinasjonen litt forvirrende.

Uansett, 7. juni er offisiell norsk flaggdag, og like offisielt er det på grunn av unionsoppløsningen i 1905. Er ikke da Norge 115 år i 2020?

LES MER: Norges flagg og flaggdager

Ble vi selvstendige i 1905?

Selvsagt ble vi det, og selvsagt ikke. Som statsminister Lars Korvald utbrøt mange år senere, «Norge er et land i verden». Vi er et ganske lite land. Vi er dessuten avhengige av at vi er modne nok for oppgaven, og at andre land anerkjenner vår suverenitet. For ellers er den lite verdt.

I 1814 hadde vi få venner. Det framstod som helt utenkelig at den brokete gjengen med oppviglere på Eidsvoll skulle få gjennom sin erklæring om selvstendighet. I 1905 ble det derimot drevet et aktivt diplomati for å sikre at stormaktene i Europa skulle anerkjenne vår løsrivelse. Blant annet ble tilbudet om å bli landets nye konge gitt til prinser i Sverige, selvsagt for å sukre pillen. Det var imidlertid førstevalget, en prins av Danmark, som stakk av med jobben. Strategisk nok var han gift med datter av den britiske kongen.

Unionsoppløsningen etter 7. juni 1905 ble fredsommelig, nesten unik i internasjonal sammenheng, for ingen krigshandlinger oppstod langs grensen. Ei heller var noen av landene involvert i en større krig. Det ville ha gitt andre spillekort på bordet, slik som i 1814. Videre var det både i Norge og Sverige, og sikkert i utlandet også, blitt utviklet en forståelse av at det «måtte» gå slik, før eller senere. Dessuten var den folkelige oppslutningen om frigjøringen svært stor i Norge. Ikke minst hadde vi både en grunnlov fra 1814 som hadde vist seg å holde vann gjennom skiftende tider, og vi hadde fått nesten nitti år til å bygge nasjonalitet og nasjonale institusjoner. Norge var i 1905 beredt til å aksle selvstendigheten.

Verdenskriger og press på selvstendigheten

Under første verdenskrig var vi heldige, og dyktige kanskje, med at vår nøytralitet faktisk ble respektert av de krigførende parter. Det gjorde de ikke i 1940. Stormaktenes egeninteresser trumfet folkeretten og den svake norske nøytralitetsmakten ble raskt feid til sides. Den unge novisen innen internasjonal realpolitikk fikk seg en lekse. Åtti år senere diskuteres det fremdeles om vi har lært av den.

Selvstendighet i den globaliserte tidsalder

Norge har alltid vært et lite land i verden, med en åpen økonomi, og blant de fremste og flinkeste til å seile på globaliseringens bølger. Også i bokstavelig forstand. Vi ble store på seil, snublet gjennom dampbåtperioden, men kom sterkt tilbake med motorskip på alle hav.

Vår geografisk utsatte posisjon og beskjedne økonomiske og befolkningsmessige størrelse, har gjort det nødvendig for oss å søke tilflukt i internasjonale institusjoner og under stormakters vinger. Vi har aldri vært en trussel for noen. Et unntak var da vi selv gikk på vingene og bombet Libya til oppløsning i 2011. Men det var mest for å vise at vi var en staut alliert.

Dette innebærer selvsagt også at vi må gi avkall på noe av vår selvstendighet. Vi må gi noe for å få noe mer tilbake. Det samme vil være tilfelle med klimautfordringene som jo ikke kjenner landegrenser. De merker vi konsekvensene av, og vi må stå sammen med andre om å løse dem.

Å leve i en «splendid isolation» som britene elsket å si for hundre og femti år siden, og som noen amerikanere og nordmenn kan synes å mene i vår tid, synes fullstendig utelukket for oss. Følgelig reduseres rommet for reell selvstendighet i «annerledeslandet». Men hva så, skal vi ikke heller nå skåle for den formelle?

Derfor: Gratulerer Norge for 7. juni 1905!

Les mer

«I rest my case», i min streben etter å markere Norge som 115-åring. Her følger lenker til mer lesning på Sandalsand. Den første omtaler grunnlovsjubileet i 2014, den andre den militære opprustningen som fant sted forut for løsrivelsen fra Sverige i 1905.

• LES MER: Feiring av Norges grunnlovsdag
• LES MER: Grensebefestninger i det sørøstre Norge

Bildet som ledsager denne artikkelen, øverst i teksten, er fra festningen i Halden.