Kultur og natur på Donsen

Med fare for å fornærme mitt vertskap og andre med hytte på Donsen, må det være tillatt å ønske velkommen til den rogalandske nikkersadelens siste skanse.

Vi er om ikke i selve Sirdal, så i hvertfall i Sirdalsområdet, det fjellområdet i Vest-Agder der nyrike, oljesmurte folk fra Nord-Jæren har slått seg til med flotte, svære og komfortable hytter med innlagt fiber. Det er samme folkeslag som om sommeren samler seg langs Sørlandskysten fra Farsund og Lyngdal i vest, til Søgne i øst.

Et annerledes hyttefolk

Hyttefolket på Donsen er ikke som andre hyttefolk i Sirdal.

Den som kommer med bil til GP’en i Øvre Sirdal skal et par kilometer nedover mot Tjørhom. Her svinger vi innover mot Solheim. Etter kort tid ser vi småveier føre opp mot venstre og nye, moderne hyttefelt. Dit skal ikke vi. Her nederst i dalen finner vi også Sageneset, et feriested for småbarnsfamilier i vertikaltdelte (firma-)hytter og annet som ikke helt teller. (Selv har jeg satt pris på både høst- og vinterferier her, men det skal vi la ligge nå.) Vi svinger videre oppover i bakkene og passerer caravane-campen i den skyggefylte Solheimsdalen. Etter et lite snøft kommer vi endelig fram til den store, private parkeringsplassen. Er man ikke heldig å ha plass der går det an å parkere langs veien. Det er så langt vi kommer vinterstid, til Flesebekk. Herfra begynner Hyttene.

Her skal tradisjonene holdes i hevd, man skal ha hytte som hytter alltid har vært. De skal ikke være svære og prangende, og de skal selvsagt ikke ha innlagt vann og strøm. Man skal gå i nikkers selvsagt, og om ikke akkurat treski, så i alle fall ligge langt unna det motehysteriet som kjennetegner alpinbakkene. På Donsen finner vi ingen alpinbakker og man må kjøre tilbake til Sirdal for å finne dem.

Hvordan de kommer seg til hytta

Nikkersadelen ønsker ikke bilvei fram til snøryddet hytte, heller ikke i nærheten av hytta. Man skal jobbe seg oppover bakkene med sin sekk og sin pulk i sitt ansikts sved. Vinterparkeringen sikrer at vi får en drøyt tre kilometers bølgende oppoverbakke innover i terrenget. Enda etter tre kilometer har mange hytteeiere ytterligere et par kilometer i tildels ulendt terreng. (På mitt første besøk kom dette overraskende. Tre kilometer på ski i oppoverbakke i 20 minusgrader var en ikke helt ventet start på nyttårshelgen. Jeg minnes bare en skarve nyttårsrakett, og det er da også noe.)

Samme distanse går riktignok å forsere med bil i sommerhalvåret, til og med uten firehjulsdrift. Ekte nikkersadel kjører ikke 4WD, man har da to armer og to bein – og en sterk rygg. De som ikke har hytter langs veien kommer etter en stund opp på den andre store parkeringsplassen. Hele grusveien fra Flesebekk, og P-plassene også, er private, men det er tillatt med allmenn ferdsel og lovlig å parkere oppe på den store P-plassen.

Det er vakkert her på Donsen, ikke minst i blåtimen før solnedgang.

Ekte fjellfolk

På Donsen finner vi ekte fjellfolk, og som adelen har hedersbetegnelsen (og hytta) gått i arv i generasjoner. Selvsagt er denne ære og æra utsatt for sterkt ytre påtrykk, og med relativt storstilt nybygging de siste tiårene står nok hele denne siste skanse for fall.

Framskrittet gjør nemlig sitt inntog også her, la det ikke være tvil om det. Grunneierne vil svært gjerne tilrettelegge for langt flere hytter, og det er det også blitt de siste årene. Salget går langt lettere med tiltak som gjør hyttelivet mindre strabasiøst. Selvsagt tjener grunneierne allerede godt på frakt av både varer og folk med scooter. Det er bare å ringe og bestille. Selvsagt har flere av hyttene fått innlagt strøm, og selvsagt har folk fått boret dype hull for å sikre seg vann til (eller inn i) hytta. Den daglige ergrelse er hvordan man kan sikre seg god nok dekning til mobilen.

Joda, noen høyreiste furutrær finner vi da også i den ellers lave vegetasjonen

Videre må det være tillatt å si, med all respekt å melde, at det er ikke vadmel og nikkers det går i. Det er siste skrik i solid fjellutstyr både sommer og vinter. Gore-tex har forlengst erstattet nikkers.

Siden det er privat her oppe, er det trivelig å se hvordan dugnadsånden blomstrer. En høstdag vi gikk i terrenget observerte vi med glede at en gruppe hytteeiere var kollektivt ut og la gangvei av tre over sørpe og myr. Andre steder har man lagt ut duk underst og grus oppå.

Flott natur

Naturen her bærer preg av høyfjell. Vi er 700-900 meter og vel så det over havet. Enkelte trær er ganske høye, men ellers er det lavtvoksende bjørketrær, lyng og gress vi finner innimellom bergnabbene. Ingen store, spisse topper er å skue, og det betyr at om du kommer deg opp på en av de nærliggende høydedragene så blir utsikten 360 grader rundt ganske så formidabel. Dyreliv? Tja, bortsett fra bikkjene til hyttefolket var det faktisk ganske så herlig å se en elgku med kalv nedi Vardetjønn en ettermiddag.

Nedi her var det vi så elgen, men selv uten den er det vakker utsikt mot Vardetjønn

I et par artikler skal du få beskrivelser av fotturer i dette området, og langt flere bilder. Den første artikkelen vil vise noen labbeturer rundt i hytteområdet, den andre en liten topptur til Bånefjell. Den turen som alle tursider skriver om har jeg dessverre ingen beretning om, det handler om turen inn til Kvinen. Du finner sistnevnte f.eks. på denne lenken.