Sandalsand Global >>
Vi skal ut mot havet til Strilelandet rett vest av Bergen. Her finner vi et øyrike med over tusen øyer, holmer og skjær. Det betyr også en mengde bukter, viker og sund. Mange har valgt å bosette seg her mellom bakker og berg ut mot havet, og for en bilturist er der nok å gjøre for minst en heldagsutflukt.
Nederst i artikkelen følger et kart med tre bilturer på Strilelandet rundt Bergen, en som går mot sør og øst, en annen som går til Sotra og Øygarden i vest (denne artikkelen), og en tredje på øyene i Austevoll i sørvest. Den rundturen i vest som du nå skal få lese om, er på 167 km slik Google beregner den.
Tre kommuner
Enn så lenge var de to kommunene Sund og Fjell på Sotra, og Øygarden mot nord, tre i antallet. Fra 2020 ble de én under navnet Øygarden. (I god norsk tradisjon blir kommunesenteret lagt til Fjell, mens kommunevåpenet blir det fra Sund.) På tidspunktet vi kom hit, hadde Sund helt i sør ca. 7 000 innbyggere, Fjell i midten hadde ca. 25 000, mens Øygarden hadde ca. 4 900. Det er et forrevent landskap vi møter, for øyer, holmer og skjær er det mange av. Øygarden sies å ha 460, Fjell oppgis å bestå av 500, mens det for Sund ikke er oppgitt noe antall på Wikipedia. Med unntak av det store området øst på Sotra som har gitt navn til den ene kommunen («Fjedlafjedle»), finner vi ikke fjellområder på øyene. Derimot finner vi store lyngheier og nakent fjell.
Det er ikke slik at det bor folk på alle øyene, de klumper seg litt sammen mellom alle bakkene og bergene ut mot havet. Ikke desto mindre finner vi bebyggelse over store deler av regionen. Årsaken til at Fjell har så stor andel av befolkningen i den framtidige felleskommunen, er at her ligger Sotrabroen (1972) som knytter øyriket til fastlandet og nabokommunen Bergen i øst.
Del av det historiske Strilelandet
Alle disse øyene ligger i det som man kaller Strilelandet, et begrep av uvisst opphav og forklaring, men som oftest blir brukt om det bergenske omland hvor man på en dagsreise kunne seile eller ro inn til byen for å selge sin fisk og jordbruksprodukter, og kjøpe nødtørftige varer med seg hjem igjen. Det var fiskerbønder de var, disse havstrilene vest for Bergen.
Det å være stril var i århundrer noe som ble sett ned på av byens befolkning. Endog innlandsstrilene fant grunn til å rakke ned på havstrilene. Havstrilene hadde ingen under seg på rangordenen og det må ha gjort armoden desto større. Det var dårlige og små åkerlapper de hadde å dyrke, været var hardt, og de store fiskefeltene lå sørover kysten eller nordover, men ikke akkurat her. Ikke hadde de råd til å kjøpe større fiskefartøy heller. Da var gunsten blant bergensborgerne ikke stor, der kjøpmennene ventet på klingende mynt i kassen fra sildefangsten utenfor Karmøy og Nordfjord ut på vinteren, og ikke minst de tradisjonelt store mengdene tørrfisk fra Nord-Norge hver vår. Heldigvis synes verden å ha beveget seg et langt stykke fra den virkelighet som for eksempel Amalie Skram skriver om, sitert i min artikkel fra Bryggen. Her er en annen 1800-talls observasjon.
Hav-Strilens Yndlings-Dyr er Svin og Høns. Han har paa en Maade indlemmet dem i sin Familie, thi de tilbringe en stor Del av deres Liv i hans Stue. Svinet vises dog i Almindelighed ud, naar dets Natur rigtig har utfoldet sig. Men Hønsene have stadig Tilhold i Familiens Skjød, og føre saaledes et lunt Stueliv den hele vinter. (…) Man kan gjette sig til, at Renlighed ei er Hovedsagen i disse Folks Boliger. Der er heller ikke nogen norsk Almue, som er mere berygtet for sit Søleri end Hav-Strilerne. Man lugter deres Stel paa langt Hold. (Johan Sebastian Welhaven, 1842. Kilde: Grind)
I vår tid
I våre dager er der foruten litt fiskeoppdrett og småindustri, noen rett store virksomheter som har etablert seg på øyene. Oljerettet alle sammen. Vi har forsyningsbasen på Ågotnes, et prosesseringsanlegg for gass på Kollsnes, og en utskipningsterminal for råolje og LNG på Sture.
Her følger noen bilder fra Fjell.
Sørøver
Det er likevel ikke disse anleggene vi skal oppsøke, istedet skal vi oppsøke de små, lune og trivelige gamle kystmiljøene. Jeg skal med en gang bekjenne at jeg hadde gjort litt sviktende hjemmearbeid før jeg kom hit denne dagen med bil ut fra Bergen. En del steder burde vært tegnet inn på kjøreruten, men jeg har da forsøkt å markere noen av dem på kartet i ettertid. Det gjelder blant annet tusenårsstedene i Sund (Glesnes) og Fjell (Langøy) – begge to er tradisjonsrike kystkultursentre. Ingen av de markerte museene på øyene var åpne under vårt besøk. Merk også at alle øyene innbyr til mer enn en biltur mellom dem, og jeg tenker da i særdeleshet på aktivitetsbaserte ferieopphold med turer i terrenget, i kajakk eller i båt. Likevel, inntrykk ble det og trøst får søkes i disse ord.
En dag som ganske fremmed gikk forbi oss, blir gave siden, åpner seg som dét. (Rainer Maria Rilke)
Vi styrte bilen mot sør og stoppet ikke før vi kom til Tælavåg. Underveis passerte vi parkeringsplassen for Fjell Festning. Denne hadde jeg håpet å fått besøkt, og hadde endog lastet ned appen som museet på toppen av fjellet tilbyr. Det jeg ikke var klar over var at festningsanlegget som okkupantene bygget ut under krigen, ville medføre en relativt lang fottur innover og oppover i høyden. Det var vi ikke skodd til, eller så oss tid til.
Tælavåg
Men så var det Tælavåg da, et sund med naust, sjøhus og boliger, og enda noen til rundt omkring. Lengst mot sør ligger det nye sjøhuslignende hyttefelt i sjøkanten, men vi gjorde et stopp ved krigsminnesmerket. Tælavåg var sentral under krigen i nordsjøfarten til England, og vi finner i dag et museum om dette. Stedet ble kjent i 1942 da to Lingekarer forsvarte seg mot tyske soldater og drepte to Gestapo-offiserer. Tyskerne reagerte med å brenne alle bygninger, drepe buskapen, og sende alle voksne menn til Sachsenhausen. Kvinner og barn ble forvist til Hardanger. Tælavåg mistet så mye som halve sin voksne, mannlige befolkning under krigen. Gradvis ble samfunnet gjenoppbygget i årene etter. Vi har jo en delvis parallell fra Nord-Norge mot slutten av krigen, da Finnmark ble tvangsevakuert og brent. Men ingen andre steder i landet opplevde det samme omfanget av represalier som Tælavåg.
Her er bilder fra Sund.
Nordover i Øygarden
Med en slik dyster historie in mente, var det greit å legge kursen nordover. Vi tok mål av oss å følge veien så langt ut i Øygarden som den går, helt til Hellesøy. Solen kom faktisk fram og det ble en vakker lørdag helt på slutten av april. Våren var kommet og broene ble passert i et nærmest uendelig antall på veien nord. Vi gjorde et stopp for lunsj på Ågotnes hotell. Maten var grei og betjeningen hyggelig, men ellers er det et pregløst sted. Kystmuseet var stengt da vi var der.
Her følger først noen bilder fra bilvinduet og noen småstopp underveis mot det ultimate nord i Øygarden. Vi passerer blant annet Tjeldstømarka med sine mange overvintrende svaner og gamle, steinbygde torvhus.
Slik vart landskapet på Sotra og i skjergarden til: eit resultat av ei meir enn to tusen år gammal menneskeskapt utvikling. Menneskehanda fjerna skogen, slik at myrane tok over – og menneskehanda fjerna myrane. Tilbake stod nakne fjellet. (Kilde: Grind)
Hjelme og Hellesøy
Hjelme hadde jeg på forhånd kommet over i kommunens reiselivsmagasin. Det er et lite sted ved enden av en avstikker fra hovedveien. Småbruk og småskog passeres underveis før vi kommer ned til Hjelme gamle kirke og en liten parkeringsplass. Like ved er det et fint restaurert gammelt naustmiljø. Naustene tilhørte gårdene i nærheten, men bukten ble også brukt som landingsplass for folk som kom roende til kirken. Presten holdt til på Manger, tvers over fjorden. Fire karer måtte til for å ro ham fram og tilbake. I dag er kystmiljøet i Hjelme vernet.
Kirken, gravplassen og naustene var en idyll av dimensjoner, og med det fantastiske vårværet som møtte oss så kunne det ikke vært bedre. Hjelme anbefales på det varmeste. Også kameraet gikk varmt, som bildesamlingen under viser. Mens vi var der kom også et par kajakker glidende inn i den lune bukten, og det kan jo tjene til inspirasjon for de som vil prioritere tiden sin i Øygarden litt annerledes enn sittende i bil. Se lenke nederst i artikkelen.
Fra Hjelme er det ikke lange veien ut til Hellesøy. Her kjørte vi til veis ende og ble belønnet med en strålende utsikt til havs. Øyer er der flere av, faktisk en del bebodde og veiløse noen. Men ellers slår det meg hvor værhardt det må være på alle andre dager enn under vårt besøk. Også her ligger det et trivelig naustmiljø, men også en rekke boliger og fritidsboliger. Bobilene var allerede begynt å gjøre sitt inntog, og landhandelen var veldig trivelig.
Finn fram (kart)
Etter dette var det bare å forlate det «grå riket» mot vest og legge i vei tilbake til Bergen. Det er mulig å lage flere avstikkere underveis, men det gjorde ikke vi. Kartet under kan du jobbe i, dvs. zoome inn og ut, klikke på markørene og utvide i egen fane ved å klikke på firkanten i øvre, høyre hjørne. Vår biltur er merket med blå linje i kartet.
Les mer
Ettersom ingen av museene på øyene var åpne under vårt besøk, foreligger det ingen spesialartikler fra denne turen. Det gjør det derimot fra den kommunen vi startet og sluttet turen, nemlig Bergen. Som nevnt i innledningen kan du lese om flere bilturer rundt Bergen. Les om bilturen og flere spesialartikler fra Austevoll, og les om bilturen sør og øst for Bergen.
Det var ikke lett å komme over turistinformasjon fra de tre kommunene, men her er lenker til hva kommunene selv oppgir: Fjell har en opplisting av turløyper; Øygarden har litt turistinformasjon og turforslag, og dessuten et meget godt sommermagasin. VisitNorway er som vanlig lite informativ, men prøv gjerne et søk. Grind (UiB) har mye god bakgrunnsinformasjon.
