Husmannsgarden Røynevarden ved Suldalsvatnet

Sist endret 19.11.2021 | Publisert 28.10.2017Gårdstun, Museer, Rogaland |

Anslått lesetid:

Utsikten er upåklagelig fra Røynevarden, høyt over det langstrakte Suldalsvatnet dypt inne i Ryfylke. På andre siden av vannet ser vi gårdene på Bråtveit og videre innover strekker Suldalsheiene seg langt av sted.

 

Bakgrunn

Det var husmann han var, Jacob Gabrielson som først ryddet seg en plass her rundt 1805. Grunneier var bonden på gården Overskeid inne på Nesflaten. Som så mange husmannsplasser både her og andre steder, var det et liv med hardt arbeide og karrige omgivelser i brattskråningen opp fra Suldalsvatnet og videre oppover den bratte fjellsiden. 

Likefullt, Røynevarden var ikke det verste stedet å bo. Faktisk var det en av de bedre stilte av de godt over hundre husmannsplassene i Suldal, og ga på det jevne mulighet til å fø to kyr, fem geiter og noen sauer gjennom vintrene. I 1875 var der 3 kyr, 3 ungnaut, 26 sauer og 9 geiter. I sommerhalvåret dyrket de poteter og korn her og der, og høy til vinterforet ble slått i lier og til fjells. Til og med tørket løv ble brukt til vinterforingen, særlig av ask. Nærområdet, heimebøen, var ikke på mer enn fire-fem mål.

Det eldste huset vi i dag finner på plassen er røykstua. Gabrielson tok den sannsynligvis helt eller delvis med seg fra Svones, der han først bodde. Den er trolig fra 1820-tallet og huset folk fram til 1893. Mot slutten ble det så folkerikt at noen av ungene heller fikk sove på lemmen i sauefjøset. I 1892 kjøpte husmannsfamilien Nystova på en auksjon i Litlevik, også det ved Suldalsvatnet. Der var det en husmann som solgte unna for friste lykken i Amerika med familien. På Røynevarden ble Nystova satt opp igjen med en grue, for senere å få en kokeovn ved siden av. 

Der var ingen sammenhengende veiforbindelse langs Suldalsvatnet før i 1979. Fra 1885 kunne biler, varer og passasjerer fraktes på Suldalsdampen mellom Suldalsosen og Nesflaten, og varer lesses av underveis – og noen steder heises rett opp på berget der det var særskilt kronglete. Før «dampen» gjaldt det det å seile eller ro. De mange husmannsplassene lå dårlig til, og gårdene var der heller ikke mange av, selv om de lå litt mer lagelig til langs vannet, slik som Bråtveit på motsatt side for Røynesvarden. 

 

Rogaland - Suldal - Røynevarden

Tre av bygningene på Røynevarden

 

Anekdotiske historier fra Røynevarden

Nærmeste nabo var likevel folket på plassen Venelio. Den lå enda høyere oppe i fjellet. Den siste som bodde på Venelio var Lars i Lio. Han ble regnet som den sterkeste som har bodd i Suldal i manns minne. Abonnenter av Stavanger Aftenblad kan finne fram til en høyst lesverdig artikkel av Ingvar Molaug, 27.9.1947. Molaug beretter at når Lars «skulle av til stut med kua si, så bar han henne på ryggen dei verste stadene. Ho låg med forskræmde augo og såg på dei stygge floga det bar utover».

I boka «Med Suldal i hjarta: Johan Veka» kan vi lese historien om da Prins Oscar (den senere Oscar II) kom reisende gjennom Suldal i 1872. Det var Hallvard Røynevarden som fortalte Veka om opplevelsen.

«Og med eg sit her i stova til Hallvard, tykkjest eg sjå prinsen for meg. Eg ser han sitja der i seksæringen til Vågsmannen. Og Lormod Lali er med og ror, seier Hallvard. Utigardsbuar er og med. Og Bråtveitbuar. Berre valde karar, karar som hadde øvt seg i roing i fleire dagar føreåt. For Tjerand Larsen, lensmannen, ville syna prinsen at dei kunne ro i Suldal òg.»

I 1915 ble husmannsplassen kjøpt ut og ble til et selveid småbruk. Hallvard Røynevarden betalte sine oppsparte 1200 kroner for bruket. Veka fortsetter sin fortelling om Hallvard:

«Og når han var komen inn i kyrkja, og hadde sett seg, bøygde han hovudet og neste hendene etter gammal skikk. Han sette seg ikkje nedmed døra, på nedste benken, der husmennene hadde sete frå gammalt. Nei, han sette seg lenger oppe. Og for meg var det noko symbolsk i det. Han var husmannen som no hadde vorte sjølveigar.» 

Det var smått med skolegang i Hallvards barndom. Johan Veka forteller at moren hjalp til med lesetreningen, og særlig fra bøker med gudsord. Da Hallvard skulle konfirmeres og stod framme på kirkegolvet, ble dette omtalt i rosende ordelag av presten. «Ei husmannskone, og nemnd særleg av presten – det var noko bygdefolket hugsa.»

 

Opplevelser

I 1946 var de siste beboerne, nevnte Hallvard Røynevarden og søsteren Randi, begge rundet 80 år og valgte å selge plassen. Rogaland folkemuseum, det nåværende Ryfylkemuseet, var kjøperen. I nyere tid, og da snakker vi om vårt århundre, har museet gjort en grundig restaureringsjobb på plassen. De har lagt vekt på å bruke gamle håndverksteknikker slik at ikke kunnskapen skal gå tapt.

Fra parkeringsplassen stiger vi opp en steinete ur, men relativt greit framkommelig lell. Det er ur de første 50 meterne, deretter gressvoll opp mot bygningene. Vel oppe er det en flott opplevelse å vandre rundt blant de små bygningene på Røynevarden, og nyte utsikten over Suldalsvatnet.

Kjekt er det også at Ryfylkemuseet har valgt å ta vare på plassen, og ikke minst restaurere den til en tilstand, og med metoder, som holder kulturminnevernet høyt i hevd. Dessverre kommer vi ikke inn i bygningene, noen del av året. Museet skriver at løa står ulåst, men det så jeg først etter at jeg var kommet hjem.

 

Praktisk

Røynevarden ligger ved Suldalsvatnet ved Riksvei 13. Der er godt skiltet fra begge kjøreretninger og vi finner en ganske stor parkeringsplass ved veien. 

 

 

Det er Ryfylkemuseet som driver Røynevarden og du kan lese hva de skriver. I tillegg kan man søke på Nasjonalbiblioteket etter litteratur, f.eks den boken om Johan Veka som er lenket til i teksten.

Her på Sandalsand kan du lese om flere Gårdstun, og flere artikler fra Suldal kommune. Dessuten skal du få noen flere bilder under. Klikk og bla. 

 

Helt til slutt tar vi med nok et sitat fra artikkelen til Molaug i 1947:

 

…. veks det fram ei kjensle av vemod midt oppi undringa over at det verkeleg har budd folk på desse stadene. Det har vore tufta heimar her. Menneskje har hatt sitt arbeid, krøkt ryggen og teke tak med steinen, fått det til å veksa og gro kring seg midt i ein stendig kamp mot armoda – ein kamp der armoda jamnast var den overlegne. Dei kunne ta fatt med friskt mod, men når dei trøytte etter dagens møda kom heim til den torvtekte stova, då grein armoda mot dei, og i lange netter kunne ho syga dei inn i sjela, kald og vond som dørtrekken.

 

Hva mener du?

Hva synes du om dette innlegget og nettsiden? Er det noe du likte spesielt godt? Kan det være at Sandalsands opplysninger ikke er oppdaterte, og at andre lesere bør vite om det?

  1. Skriv en personlig epost til forfatteren.
  2. Besvar et anonymt spørreskjema.
  3. Del din respons med andre. For artikler som er nyere enn 180 dager vises et kommentarfelt nedenfor. Kommenter hva du vil og legg til ditt navn og epostadresse. Epostadressen din blir ikke vist til andre. Bruk et fiktivt navn om du ønsker.

0 kommentarer

Pin It on Pinterest

Share This