I båt til fuglefjellene i Røst

Vi skal på båttur ut til de store fuglefjellene i Røst. Der møter vi mektig natur, majestetiske havørner, fargerike lundefugler og noen eiendommelige kunstverk.

Hvor er vi, og hvor skal vi?

Røst finner vi som et øyrike ytterst ute i Lofoten, ja faktisk enda lenger ut mot storhavet. Den største øya heter Røstlandet og er i moderne tid forbundet med de nærmeste øyene. Det er her knappe 600 mennesker bringer videre en over 3000 år gammel historie med å livnære seg på de rike fiskeforekomstene i havet. Under det årlige Lofotfisket på vinteren syder det av liv, og vi så i forrige artikkel fra Røst hvordan det er komme hit noen dager i juli til tomme fiskehjell og fulle tørrfisklagre.

Det er italienerne som kjøper fisken, og det er italienere som har levert en av de mest fascinerende beretningene om livet på Røst i gamle dager. Stikkordet er Querini.

Vi skal nå oppsøke den flotte Vedøya, vi skal forbi Storfjellet, Ellevsnyken og fram til den karakteristiske Trenyken. Deretter fortsetter vi forbi Hernyken før vi runder Skomvær med sitt fyrtårn og returnerer til Røstlandet. Øyene omtales som de perler de er på en snor utover, noe som ikke nødvendigvis stemmer med hvordan båtturen var lagt opp. Som beskrevet under overskriften Praktisk nederst i artikkelen, var dette nemlig en guidet rundtur.

Isola de Sandrigo

Hva, et italiensk navn på Røst? Jo, det kan være grunn til å undres over hva dette er for noe. Vi er nemlig like ved Røstlandet, altså der folk bor. Her ligger det et lite skjær som på norske kart er benevnt Trettskjæret.

Det har seg nemlig slik at tørrfisk er blant italienernes aller kjæreste matingredienser (ikke bare pasta og pizza altså), og den lille byen Sandrigo noen mil inn i landet fra Venezia avholder årlig en tørrfiskfestival. Det meste av tørrfiskeksporten fra Røst går nettopp til Italia. Hva var da mer naturlig enn å forære Trettskjær i gave til Sandrigo? Dermed ble den hetende Sandrigoøya og i Sandrigo finner vi tilsvarende Røsttorget, en piazza.

På skjæret står kunstverket «Spranget» utført av Øystein Bernhard Mobråten. Det er en bronseskulptur av nise med unge og var en gave fra Sandrigo i Italia. Formålet er å ønske sjøfarende gjester velkommen til Røst. Avdukingen fant sted i 1998.

Dette er ikke det eneste kunstverket utført av menneskehånd vi skal oppdage på vår ferd sørover. Det andre kommer allerede på neste øy.

Vedøya

Den første store øya utover er Vedøya. Med sin topp på 207 meter rager den høyt over Røstlandet i nord med sine skarve 11 meter over havet. Det er et mektig syn.

På vestsiden av Vedøya finner vi et sjeldent kunstverk. Skulpturen El Nido (=reiret) er ikke lett å få øye på selv om vi kjører langt inn mot land. Den ligger på et høydedrag opp mot det mørke fjellet. Kunstneren er italiensk og heter Luciano Fabro. Det handler i praktiske termer om to tannhjullignende former (85 cm diameter) og tre egg (diameter 25 cm) hugget i lys marmor.

På overført nivå er ikke dette et monument for oss mennesker. Det er hekkende fugler skulpturen er laget for, for de er det jo tross alt mange av her. Fuglene har sitt monument nær seg, mens vi må ut på lang ferd for å oppsøke det. Monumentet ble avduket i 1994 et annet sted på Røst, men etter stor strid ble det flyttet hit. Skulpturen er Røst kommunes bidrag til Skulpturlandskap Nordland.

Storfjellet

Vi drar videre mot sør. Her reiser det seg en enda høyere topp, 257 meter over havet. Nede ligger det tufter etter en stormannsgård fra 1200-tallet. Det hevdes å ha bodd 32 personer i et våningshus med stor hall, og fire mindre rom utenfor. Tre fjøs lå lenger borte.

Sandøya

Her på Sandøya finner vi flere fritidsboliger langs nordsiden av øya. Dessuten ser vi på et høydedrag en minnestein som reiser seg. Den ble satt opp i 1932 til minne om Querini og hans mannskap som i 1432, fem hundreår tidligere, drev i land her på øya. Querini var handelsmann, adelsmann og skipper om bord i et handelsfartøy fra Venezia som forliste vest av Irland og drev nordover med Golfstrømmen før de strandet på Røst. De ble tatt godt hånd om av befolkningen og har etterlatt seg noen fabelaktige beskrivelser av forliset og oppholdet sitt her i nord.

LES MER: Pietro Querinis fantastiske reise

De lærde strides om det faktisk var her på Sandøya de forliste, men monumentet står nå her og da er resten av rent akademisk interesse.

Vi skal videre mot Nykan, og de tre øyene med navn Ellevsnyken, Trenyken og Hernyken.

Trenyken

Øya er med sine tre fjelltopper en av de mest eiendommelige i Lofoten og vel så det. Høyeste punkt er på 143 meter. Opp gjennom århundrene har den kommet til å symbolisere den hellige treenighet, men har også påkallet andre filosoferinger. Per Fugelli skriver at «der bor tre ånder i Trenyken: evighet, ro og trygghet.»

Selve navnet «nyk» skal komme av gammelnorsk knjúkr som betyr høy, avrundet fjelltopp. Det spennende er at om man får religiøse opplevelser av øya, så er det også ledsaget av motsatsen til det guddommelige. På Trenyken finner vi nemlig inngangen til Helvete.

Hvor mye Helvete som faktisk finnes der, kjenner ikke denne forfatteren til. Imidlertid tror jeg fullt og fast på at det er funnet bronsealdermalerier på veggene i det grottesystem som er avdekket i hulen med det eiendommelige navnet. Trenyken fungerte altså som bosted for over 3000 år siden. Les om maleriene og hulen.

Grunnet fuglefredningen får vi ikke kommet i land her i hekkesesongen, og det bringer oss inn på beretningen om det dramatiske fallet i fuglebestanden på Røst gjennom de siste tre tiår.

Hernyken

På det neste av våre fuglefjell utover, Hernyken med sine 96 moh., finner vi på sørsiden av øya en forskningsstasjon. Her holder forskerne til i jakten etter svar på hvordan det går med sjøfuglene som tidligere hekket i enorme antall i fjellene på Røst. Hernyken huser også sauer på beite, omtrent de eneste vi merket av firbeint fauna under vårt besøk på Røst.

Det er snakk om et assortert utvalg av sjøfugl som lunde, krykkje, alke, lomvi og skarv, men også havsvale, stormsvale og ender. Dessuten flyr havørnene høyest av alle.

Men hva er det som skjer med fuglene?

Det er særlig lundefuglen som er kommet ille ut. Nationen skrev 29.6.15 at Røst i mange år har hatt verdens største koloni av lundefugl. I 1979 var det 1,5 millioner lundepar som hekket. I 2015 er bestanden nede i 289 000. Mange par velger å droppe hekking eller avbryter den underveis. De som klekkes ut lever ikke opp, og har knappest gjort det siden 2006. Årsaken skal være mangel på næringsrik mat. Stigningen i havtemperaturen gjør at makrellen trekker nordover og livnærer seg på den silda som lundefuglen levde av før.

Problemet rører ikke bare ved Røst. Norges samlede bestand av sjøpapegøyen er redusert til en tredjedel av hva den var for 30 år siden. Levetiden for lunden er normalt 25 år, de legger kun et egg i året, de er rimelig stedbundne av seg – og alt dette har over tid den konsekvens at bestanden på Røst vil kunne dø ut. På den annen side leser vi at lundebestanden på Finnmarkskysten har fått et stort oppsving i det siste.

Under vårt besøk var det likevel langt fra tomt for lundefugler på øyene utover i Røst, de strøk som piler bortover vannskorpa da vi kom feiende bortover i båt. Eller de stod på oppstilling oppetter bergnabbene da vi sakte gled inn mot land. Minst like fascinerende var det å se havørnene, enten de kom seilende rundt fjellet, satt høyt oppe i bergveggen, eller på hyllene langt nede ved sjøen.

Skomvær

Hele Øyen svømmer i en Ring af Havskum og Brændinger. Der er et Bulder og et Brag, en Hylen og en Torden som af tusend Dæmoner, og Fraaden dækker snehvid hver Holme og hvert Skjær rundt om. Ja selv det massive Fyrtaarn – Jern fra øverst til nederst – Skjælver og dirrer, medens det sender sine seksten Straaler spøgelsesaktig ud i Mørket (Th. Kittelsen)

Lengst ute i Røst ligger Skomvær, en forblåst, men også grønn øy. Her rager et 32 meter høyt fyrtårn i jern på en sokkel av stein. Rundt om ligger flere andre bygninger tilhørende fyrstasjonen. Fyret ble satt opp i 1887 og var bemannet helt fram til 1978.

I sin tid kunne fyrmester og assistenter være ledsaget av opp til fire familier og tretti personer – foruten husdyr. I vinterstormene kunne ingen legge til eller dra herfra. Det er ikke store øya og man skulle være temmelig tøff for å holde ut et liv her ute. 

Skomvær er som de andre øyene utover i Røst del av et landskapsvernområde, foruten at bygningene er fredete kulturminner. Vi kom ikke i land her heller, men gled rundt øya på vår ferd rundt i øyriket på Røst. Under vårt besøk var sjøen flat som en pannekake.

Skomvær i kunsten

Øya har fascinert kunstnere lenge. Den kanskje mest berømte var kunstmaleren Theodor Kittelsen som bodde her et par års tid, like etter åpningen, ifølge med sin søster og familie. Svogeren var blitt utnevnt til fyrvokterassistent.

Havet er lunefullt og forferdelig her oppe, i månedsvis kan det stenge for alt samkvem med andre. Øyen er ikke stor. Den er dekket av et torvlag med tynt, stridt gress. Rundt sidene gaper ville forrevne revner og sprekker. Det er tilholdsstedet for fiskeoteren og skarven som om aftenen flokker seg sammen i store flokker. Men enda mener røstværingene at Skomvær er det gildeste stedet av øyene. Pen og grønn, sier de. (Th. Kittelsen)

I sommer hadde tre kunstnere tilhold der. Hvem de var? Nei, det fikk vi ikke vite – men de holdt på med lyd. Lyd var det også til den vise som Erik Bye skrev, den om en viss skute fra Porsgrunn. Skutens navn var Skomvær. Deretter skal vi legge ut på en virtuell ferd, enda lenger ut i havet. Vi skal til sagnriket Utrøst.

For “Skomvær” het skuta og likte seg best når seilene spentes i storm fra sørvest. Da fløy hun av gårde som stormfugler flest – Hal toppseil, my boys, hiv-ho! (Fra Skomværvalsen av Erik Bye)

Sagnet om Utrøst

Vi har alle hørt om Atlantis, øya som forsvant i Middelhavet eller Atlanterhavet. Har du hørt om Utrøst, øya som også sank i havet for mange tusen år siden? Utrøst er alvelandet med huldre og fantasifigurer, for ikke å si vakre, lyse, blåøyde mennesker som bodde på en grøderik, grønn øy. Det følgende er hentet fra «Skarvene fra Utrøst», ved Asbjørnsen og Moe:

Ved hjemkomsten hender det ikke sjelden de nordlandske fiskere at de finner kornstrå festet til styret eller byggkorn i fiskens mave. Da heter det de har seilet over Utrøst eller et annet av de huldreland som det går sagn om i Nordlandene. De viser seg bare for fromme eller fremsynte mennesker, som er i livsfare på havet, og dukker opp hvor ellers intet land finnes. De underjordiske som bor her, har akerbruk og feavl, fiske- og jektebruk som andre folk; men her skinner solen over grønnere gressganger og rikere akrer enn noe annet sted i Nordlandene, og lykkelig er den som kommer til eller kan få se en av disse solbelyste øyer: «han er berga,» sier nordlendingen.

De tre skarvene som det eventyret handler om var omskapte menneskesønner, og er inntatt i Røst sitt kommunevåpen. Om resten er gammelt oppspinn, er i alle fall det håndfast nok.

Bildegalleri fra turen

Video fra turen

Praktisk

De færreste kommer seg ut til fuglefjellene på Røst for egen maskin. Fra Røst Bryggehotell kan man følge MS Inger Helen utover på heldagstur (5-6 timer) med ilandstigning på Skomvær. Vi valgte derimot den raskere (2 timer) RIB-båten som går fra samme sted. Da kommer vi ikke i land noen steder, men tar den runde som er inntegnet på kartet under, og med de opplevelser som er beskrevet i teksten over.

Vi fikk utdelt varmedresser og redningsvester. RIB-båten holder moderat fart, og vi sitter overskrevs på skinnputer og holder fast i ryggen på setet foran. Det burde gå greit for de fleste. Guiden er trivelig og kunnskapsrik, og beretter på engelsk og norsk. Det var et veldig bra opplegg.

Les mer

Dette er den tredje artikkelen fra Røst. Den første introduserte Querini og hans fortelling, den andre gjengav inntrykk fra Røstlandet.

• Pietro Querinis fantastiske reise
• Bli med til Røst, Lofotens ytterpunkt
• Alt fra Nordland