Kongeboligen Ledaal i Stavanger

Ledaal var landstedet til Kielland-familien fra 1803, museum fra 1936, kongebolig fra 1950 og fungerer også som representasjonssted for Stavanger kommune.

Tidsbilder

Mandag morgen den 29. januar 1951 rullet nattoget fra Oslo inn på Stavanger jernbanestasjon. Om bord var blant annet Kronprins Olav, hans kone Märtha og datter Ragnhild. De var i Stavanger på et tre dager langt besøk og ble kjørt rett til Ledaal, som året før var gjort om til kongebolig. Stavanger Aftenblad beretter at det var kaldt, og frostrøyken hang over byen.

Første nyttårsdag 65 år seinere var det også kaldt, men det var klart og vakkert vintervær i byen. Denne dagen stod jeg ved Ledaalparken og knipset det bildet som illustrerer denne artikkelen. Inne i en av stuene stod byens ordfører, Christine Sagen Helgø, med sitt taffel og ventet gjester. Det var tid for den årlige nyttårsmottakelsen hvor takketaler skulle holdes og utmerkelser deles ut.

Det er som sted for mottakelser og representasjoner at Ledaal i dag benyttes aller mest, foruten som herregårdmuseum over en svunnen tid, og altså som kongelig residens.

Forhistorien: Et gårdsbruk

Ledaal startet ut som et landsted for Kielland-familien fra 1803, men gikk gjennom en viss forvandling de første over hundre årene.

Det er mye historie knyttet til Ledaal, faktisk går den så langt tilbake som 200 år før Kronprinsfamiliens besøk. Det var nemlig i 1751 at Jacob Kielland etablerte sitt handelshus. Tjue år seinere festet han denne eiendommen på landet og etter tre år med rydding av tomta, førte han opp et tømret våningshus og noen andre bygninger til bruk i gårdsdriften.

Sønnen Gabriel Schanche Kielland rev dem alle ned i 1799.

Omdanningen til en lystgård

Nå skulle det bygges stort, og det skulle bygges flott. Det skulle være et landsted, det skulle være til lyst og til representasjon. Etter drøye tre år kunne Ledaal tas i bruk. Vi skriver 1803. Den vakre og ikke minst store boligen, må ha utstrålt en enorm makt og reflekterte ikke minst en velfylt pengesekk.

Det fortelles at Gabriel i 1807 eide 32 prosent av skipsflåten i Stavanger og at han ti år seinere hadde en beregnet formue på 235 000 riksbankdaler. Gjennomsnittet i byen ellers var på 870 riksbankdaler. Til ridder av Dannebrog ble han slått i 1809.

Noe slikt byggeri var ikke vanlig på våre kanter, så byggherren valgte å hente både fagarbeidere og bygningsmaterialer fra utlandet. Murmestrene kom fra Danmark, teglsteinen fra Nederland og noe kalkstein fra Bornholm. Fra Skottland ble det hentet jern- og messingarbeider. Æren for snekkerarbeidet på interiøret ble imidlertid gitt en Stavangermann. Niels Juel var dog utdannet i Bergen og bosatt i København. Østenfor parken bærer et gatenavn i dag hans navn.

Rikfolkene på Ledaal – navnet er kort for sistebokstavene i navnene til Gabriel Schanche Kielland og hans kone Johanna Margaretha Bull – var ikke de som sparte på selskapelighetene. Siden gikk eiendommen, både hovedhuset, gårdsbygningene og mønstergårdsbruket, i arv innen Kiellandfamilien; Jens, Jacob, Jonas, en ny Jacob og en ny Jonas. Det var den siste Kielland, Jonas Schanche Kielland, som historien dør ut med – inntil videre. Han døde i 1930 og hans barn var flyttet fra byen.

Overdratt til museet i 1936

I 1936 tok konsul Gustav A. Arentz initiativ til kjøpe Ledaal på vegne av Stavanger Museum. Det skjedde også, og siden har Ledaal vært i museets eie.

Det er ikke billig for et museum å drifte en så stor og gammel eiendom, enn si vedlikeholde den. Den første store restaureringen fant sted i 1949 og det var etter den at Ledaal fikk den offisielle tittelen av å være Kongelig residens i Stavanger. Det omtalte besøket i 1951 var ikke siste gang det overnattet kongelige på Ledaal. Uten at jeg helt har klart å finne antallet overnattinger, framstår det likevel å ha vært ved et relativt beskjedent antall ganger. Det er kanskje ikke til å undres over, for vedlikeholdsutfordringer og runder med rehabilitering, har det vært flere av også i senere tid.

Noen dager etter kronprinsbesøket i 1951 skriver for øvrig Verdens Gang om et underlig Stavanger-uttrykk; Vannari.

To av byens damer så seg rundt i kongeboligen Ledaal, som også er museum, og stanset opp i Kongens soverom. Når det ikke er kongebesøk, står der en svært kort seng som ikke akkurat fyller dagens krav. Damene trodde det var meningen at Kongen skulle sove i denne senga. — Å han så e’ så lange! sa den ene. — Vannari, sommars dag! svarte den andre

(VG 8.2.1951)

De må nok ha tenkt på Kong Haakon, han som var over 1,90 høy.

Parken og herregårdens fasade

Det beste inntrykket av herregården får vi ved å starte nederst i parken, ved Eiganesveien og porten. I ryggen har vi da Breidablikk, den andre fornemme borgervillaen i Stavanger. Ledaals parkeiendom har en rektangulær form omkranset av høye og tykke steingjerder. Det er vakkert under de høye trekronene, og en bred grusvei fører rett fram til hovedbygningen. Til venstre når vi kommer oppover, ser vi familiegravstedet til Schanche Kielland, flyttet hit i 1938. Parken har for øvrig vært endret et par ganger gjennom historien.

Den dype, røde fargen vi i dag forbinder med Ledaal, fikk den først på 1850-tallet. Da ble gesimsene hvitmalt og vi fikk de grønne skoddene. Opprinnelig var teglen upusset, men en bordkledning kom tidlig til mot vest og fasaden ble gitt et lag hvitmalt murpuss. Langsiden ved inngangen, i borggården, har forblitt i upusset tegl. Stilretningen av selve hovedbygget er noe broket, og har hentet inspirasjon fra både militærarkitektur på den tid, så vel som elementer fra barokk og klassisisme. Flere stilretninger kom til å prege interiøret også.

Bygningen er på to etasjer. Første etasje og loftet var og er beboelsesrom, mens andre etasje er en sammenhengende rekke festlokaler med store vinduer mot hagen.

Bli med inn i bygningen

Første etasje

Vi kommer inn i trappehallen. Til venstre ligger garderober for damer og herrer, til høyre det gamle kjøkkenet med værelse for kammerpiker og boder innenfor. Rett fram ligger Hagestuen flankert av Kongens værelse på ene siden, og Kronprinsens på andre. Begge soverom har tilknyttet bad og toalett.

Ettersom dette er kongelige beboelsesrom finner vi dem mer innredet enn den relativt nakne andreetasjen.

Andre etasje

Vi ledes så opp trappen til andre etasje. Dette er den fornemme etasjen, eller piano nobile som den kalles på italiensk. Det er her vi finner værelsene for representasjon og den mest forseggjorte utsmykning.

Vi merker oss først en unik nederlandsk gobelin fra ca. 1580. Oppe finner finner vi et lite forværelse ved siden av trappeoppgangen, men vi går så inn i Biblioteket. Legg merke til bysten av forfatteren Alexander L. Kielland. Han og malerinne-søsteren Kitty Kielland tilhørte familien, og besøkte Ledaal. De bodde her imidlertid aldri.

Fra biblioteket kommer vi inn i den første av tre stuer, eller saler. Denne heter Bysalen, den neste Altansalen, og den siste og største kalles Festsalen. Et nyere anretningskjøkken ligger bak Festsalen.

Vi merker i vår vandring gjennom salene at det er lenge siden det bodde folk på Ledaal. Det er sparsommelig med møbler, eller de er svært nøye utvalgt, alt ettersom man ser det. Da Ledaal på slutten av 1800-tallet ble omgjort til helårsbolig, ble Festsalen inndelt i beboelsesrom. Etter museets overtakelse har man prøvd å tilbakeføre inndelingen til 1850.

En artig detalj er å se de antikke bildene som «henger» på veggen innover i stuene. De er påmalt, med relieff og det hele, for å illudere hengende bilder. Det er rart med disse skiftende motene. Akkurat denne kan virke litt kjip sammenlignet med å ha «ekte» bilder hengende.

Tredje etasje

Opp på loftet, eller tredje etasje, kommer vi ikke. Tegninger og beskrivelser viser imidlertid at vi her finner rom med benevnelsene Utstillingsloftet, Hoffdamens værelse, Tjenerens værelse og Kavalerværelset.

Gårdsplassen

Når vi så kommer ut av hovedbygningen igjen, må vi også konstatere at den gamle, store gårdsbygningen som ligger som en hestesko foran hovedbygget, fortjener en bedre skjebne. Her burde det definitivt være mulig å gjøre et løft, vedlikeholdsmessig, og gjøre den tilgjengelig som utstillingslokale. I dag er det kun et lager såvidt jeg skjønner. Den ene fløyen er innredet med leilighet.

Helt til slutt må det bare legges til at bygninger og park er fredet. Utenfor Ledaal-anlegget finner vi på andre siden av parkeringsplassen et eldresenter som bærer navnet Skipper Worse. Det minner oss om at Alexander Kielland hentet inspirasjon til sin diktning blant både herrefolk og bygninger på Ledaal. Videre finner vi den utsøkte Eiganes gravlund like mot nord.

Finn fram (kart)

På kartet under ser du hvor Ledaal ligger i Stavanger, noen få meter opp på høydedraget vest for sentrum. I gamle dager var dette på landet, og følgelig var det et lyststed. Merk at bygningens andre etasje ikke er universelt tilgjengelig, man må gå opp trappen.

Les mer

Den som vil vite mer om Ledaal, blant annet det praktiske knyttet til åpningstider og desslike, bør konsultere forvalteren Museum Stavanger (MUST) sine sider. Kortversjonen er at parken er åpen hele året, men inn i bygningen kommer man kun i perioden 1.6-31.8. Videre har Kongehuset et oppslag og vi finner en omtale på Store norske leksikon og hos Byhistorisk forening i Stavanger. Fyldigere framstillinger finnes i Jan Hendrich Lexow sin «Ledaal – fører» og Ove Magnus Bore sin artikkel «Kiellandfamiliens lystgård på Egenæs«.

Ledaal er selvsagt ikke det eneste du ønsker å oppsøke i Stavanger. Min anbefaling er å kombinere Ledaalbesøket med en visitas til redervillaen Breidablikk over Eiganesveien mot sør (på samme inngangsbillett), og ellers konsultere andre artikler om Stavanger på Sandalsand.