Sandalsand Global >>
Svalbard er et ekstremt sted på jord. Vinterens snø og mørketid gir etter for midnattssol og en svært kort periode med farger i sommermånedene.
Vi er langt mot nord
Det er ikke mange steder på kloden hvor du får stå på fast grunn nærmere Nordpolen enn dette. Svalbard er bare slått av Canadas Ellesmere Island, Grønland og de russiske øygruppene Franz Josef Land og Severnaya Semlja, begge ubebodde.
På 79 grader nord, er Ny-Ålesund også det nordligste permanente bosted på jorden.
Øygruppen Svalbard består av tre hovedøyer. Den største er Spitsbergen (som tidligere ga navn til øygruppen), dernest Nordaustlandet og Edgeøya.
Longyearbyen sentrum. (Foto: Wikimedia Commons/Bjørn Christian Tørrissen)
Siden Svalbardtraktaten ble undertegnet i 1920 har Svalbard vært under norsk suverenitet. Men det er en veldig spesiell del av Kongeriket, fordi alle 40 signaturlandene kan drive kommersiell virksomhet. Dog er de underlagt norsk lovgivning.
Næringsveier på Svalbard
Siden den gang har gruvedrift medført stor aktivitet på Svalbard. I de siste tiårene har denne næringen blitt redusert og driften av flere gruver har blitt avviklet. Mest gruvedrift har vært, og er fortsatt utført av norske interesser, i og utenfor Longyearbyen, den største byen på Svalbard. Det andre landet som drev gruver her, Russland, har redusert sine bosettinger fra to til en. Vi finner den gjenværende i Barentsburg.
I løpet av de siste årene har det vokst fram et stort forskningsmiljø her i Longyearbyen, så vel som på andre steder rundt om på Svalbard, og særlig ved Ny-Ålesund. Med en befolkning på 2-3000 er det uansett ikke mange mennesker her i nord.
De eneste andre levende vesener som overlever under de ekstreme leveforholdene er isbjørn, reinsdyr, fjellrev og flere arter av sjøpattedyr. Isbjørnene er spesielt sårbare og har dessuten blitt rapportert å være ganske interesserte i menneskekjøtt. På mitt besøk, og under våre utflukter, var gruppen tvunget til å bære skytevåpen.
For lenge siden var Svalbard utelukkende et sted for jegere, for deretter fra begynnelsen av det 19. århundre å fungere som base for hvalfangst.
Rester av gruvevirksomhet ved Longyearbyen. (Foto: Wikimedia Commons/Bjoertvedt)
Mine opplevelser
Jeg kom hit i slutten av mai, da snøen og isen var i ferd med å smelte, hvilket i sin tur ga mulighet for den hardføre floraen til å søke nye muligheter. Dette var den siste helgen det var mulig å leie snøscooter og kjøre over fjorden fra Longyearbyen og opp i fjellene på den andre siden. Det var en flott tur, i full fart med snøslaps sprutende til alle kanter.
Longyearbyen var et fascinerende sted. Bolighusene var malt svært så fargerike, som et middel til å motvirke opplevelsen av at alle omgivelsene går i svart-hvitt. Den midnattssolen vi møtte hadde bare uker tidligere vunnet kampen over mørketiden, perioden midt på vinteren når solen knapt stiger over horisonten.
Praktisk
For å komme til Svalbard kan du fly fra Tromsø i Nord-Norge. Der er også cruiseskip som besøker øygruppen.
Når du er her kan du dra på kajakk- eller fotturer, aller helst i grupper. Myndighetene er imidlertid ganske motvillige til å fremme turisme på grunn av den skjøre naturen. Den er jo fantastisk. Noe over 60% er riktignok dekket av isbreer, men det som spesielt slo meg ved innflygingen og når jeg så meg rundt seinere, var fjellene. Det var noen fantastiske fjellformasjoner, rene bløtkakene faktisk. Du må se det for å skjønne koblingen.
Det er flere hoteller i Longyearbyen, men vi bodde i de forlatte gruvebrakkene i Nybyen, lenger opp i dalen.
Av en eller annen grunn tok jeg ikke med meg kameraet på denne turen, og har i denne artikkelen brutt prinsippet om bare å vise egne bilder. Bildene er vel og merke tillatt vist. Introduksjonsbildet av snøscooterne er merket Wikimedia Commons/Graham Racher.
