Norske og nordiske sagn

Folkeminnegranskerne har kommet opp med en glimrende idé: Legg alle gamle sagn ut på en nettside, plasser dem i et kart etter hvor i landet de er hentet fra, og presenter alt for publikum aldeles gratis.

Et sagn er en kort fortelling som blir overlevert muntlig i generasjoner før den eventuelt blir nedskrevet. Sagnet gjør krav på å ha et reelt opphav, men framstår ellers med en viss grad av kunstnerisk frihet.

Et kart med et stort antall sagn

Nå har Norsk folkeminnesamling ved Universitet i Oslo laget et Norgeskart med foreløpig 1300 sagn fra hele landet, de fleste innsamlet på 1800- og 1900-tallet. Et samarbeid med kolleger i Gøteborg gjør at også svenske sagn foreligger i samme kart, i sum over 6000 sagn, kan vi lese i Forskning. I kartet kan vi altså klikke oss inn på steder, men også lete etter bestemte kategorier sagn. Det kan for eksempel være skogsvetter, troll, nisser, kloke, og døde. 

Merk at i det denne artikkelen publiseres, fungerer mobilversjonen av kartet ikke, kun nettversjonen. Finn sagnkartet på denne lenken, eller ved å klikke på kartillustrasjonen under.

Geografisk plassering av de norske og svenske sagn i databasen. Størrelsen på rundingene angir antallet sagn. Klikk på bildet for å åpne originalkartet.

Et eksempel

Her skal du få en historie fra Time på Jæren:

«Ein gong var det ein mann fraa Undheim som kom ridande heim fraa tinget ein jolaftan. Han kom framum den haugen som Løkje-trollet budde i. Daa tenkte han: «Det skulde vore moro aa vita um det er nokon inne i haugen.» Han heldt hesten og ropte: «Er det nokon der inne, so lyt de vel hava ein skjenk til ein ferdamann i jolehelgi.» Med same han hadde sagt dette, kom trollet ut og rette fram eit sylvhorn med noko drikkande uppi. Mannen tok imot hornet og letst drikka; men han slo innhaldet attyver aksli si, og i det same smurde han til øyken og reid av stad so fort som øyken vann springa. Løkjetrollet sette straks etter og var sprækare en øyken. Mannen var komen mest heim, og daa skilde det lite at trollet var i hælarne hans.

Daa hadde Undheims-trollet høyrt braket av kapp-reidi. Det var uven med Løkje-trollet og vilde hjelpa grannen sin, og so ropte det: «Rid paa det arde og ikkje paa det harde!» Mannen tok utav vegen og reid utpaa aakren, og so kom han heim fyrr trollet fekk tak i han.

Daa han steig av, fekk han sjaa at det var ein snaud flekk paa øykja-lendi. Det var nokre dropar av trolldrykken som hadde skvotte burt paa lendi, og so eitrande giftige var dei, at haari hadde svide radt av. Annan skade hadde korkje mannen eller øyken lide.

Men dei tvo trolli, dei rauk i hop og slost. Uvener var dei, og verre vart det sidan Undheims-trollet hadde rettleidt mannen. Det gjekk paa livet laust, og Undheims-aai vart farga raud av blod. Undheims-trollet var sterkast; elles veit eg ikkje visst kor det gjekk, anten Løkje-trollet vart drepe eller heim-jaga.»

Vår immaterielle kulturarv

De overleverte sagn er del av vår immaterielle kulturarv. Sagn nevnes ofte i samme ordelag som eventyr. Folkeeventyrene forbinder vi mye med Asbjørnsen og Moe som samlet mange av dem ca. på midten av 1800-tallet. Originalutgivelsene deres inngår i Norges dokumentarv.

Denne artikkelens illustrasjonsbilde er utsnitt av et kunstverk av T.H. Kittelsen og viser et troll som skremmes av et passerende tog.