Sagasøylen i Bøverdalen

Mange har sikkert ikke hørt om Sagasøylen, andre vet den skal stå et sted langs Fv55, Sognefjellsvegen. Uansett kommer den veldig bardus på. Den er enorm.

De første inntrykkene

Vi må bare svinge inn på den store parkeringsplassen for å ta statuen nærmere i øyensyn. Den er gigantisk, og det er med umiddelbar forbauselse vi kommer over den midt i en nokså smal dal, langt inne i landet.

Det oser av nasjonal stolthet og heltemot av søylen, kall det gjerne nasjonalisme. Opprinnelig het den «Fra Hafrsfjord til Eidsvoll», gjerne også kalt «Eidsvollsøylen». Det var på Eidsvolls plass foran Stortinget den skulle stå, men dit kom den aldri annet enn som en fullskala modell i 1926. Siden 1992 har den under navnet Sagasøylen, eller Sagasøyla, stått ved parkeringsplassen til Elveseter hotell i Leirdalen, en sidedal til Bøverdalen i Lom.

Vi skal straks berette om søylens bakgrunn, for den er fascinerende og i realiteten i to deler. Først litt om de inntrykkene som melder seg når vi beskuer den.

De 12 delene

Førsteinntrykket er altså av monumentalisme. Den er 34 meter høye, dobbelt så høy som Monolitten i Vigelandsanlegget, og landets høyeste kunstverk.

Statuen er en steinsøyle som i 12 deler oppetter viser hugde relieffer med bruddstykker av norsk historie. Det historiske spennet er fra rikssamlingen i Hafrsfjord og fram til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

Aller nederst omslutter relieffer av kongerekken selve foten av søylen. De 12 delene:

1: Slaget ved Hafrsfjord.
2: Dale-Gudbrands møte med Olav den Hellige.
3: Slaget ved Stiklestad.
4: Byggingen av Nidaros Domkirke.
5: Norske helgener (St.Olav, St.Svithun, St.Hallvard og St.Sunniva).
6 og 7: Sigurd Jorsalfares korstog til Jerusalem.
8: Slaget ved Kringen.
9: Norsk bergdrift.
10: Slaget ved Dynekilen.
11: Seglene til bispesetene i middelalderen.
12: Eidsvollsmennene.

Øverst ser vi en rytterstatue. Den skal forestille Harald Hårfagre, mannen som i følge sagaen samlet Norge til ett rike ved slaget i Hafrsfjord. Egentlig var det en løve som prydet toppen, men det ble Harald til slutt.

Her er noen av Sandalsands bilder fra Sagasøylen:

Initiativene og de første hundre årene

Det var Henrik Wergeland som allerede i 1836 tok initiativ til å reise et minnesmerke over Norges selvstendighet, i sin iver etter å markere 1814. Statsminister og stortingspresident tok i 1881 opp Wergelands initiativ og startet innsamling av midler til å realisere minnesmerket. Uten resultat. I 1905 ble det gjort nok et forsøk, i tide til hundreårsjubileet i 1914. Men nei, ikke denne gangen heller.

Først i 1925 ble det lyst ut en konkurranse «helst med søylemotivet som grunnlag». Konkurransen ble vunnet av den tidligere eleven til Gustav Vigeland, professor Wilhelm Rasmussen. En fullfigur modell, visstnok i papp, ble reist på Eidsvolls plass foran Stortinget i 1926.

Rasmussen jobbet videre med søylen, og startet med å hugge de nederste delene i steinsorten syenitt. Det er en lys dypbergart som minner om granitt, men har mye mindre kvarts. Arbeidet tok sin tid, og da krigen kom var søylen ikke mer enn halvferdig hugget i stein. Resten var ferdig modellert i gips. Den opprinnelige løven på toppen var erstattet av Harald Hårfagre til hest.

Da krigen var over, var kanskje tiden løpt ut for en slik heroiserende og gigantisk søyle foran Stortinget. Det hadde før krigen både vært positiv oppslutning om ideen i seg selv, og ikke minst hadde Rasmussen sitt vinnerutkast oppnådd stor begeistring. Det som likevel gjorde at prosjektet strandet, var at det ble politisk uakseptabelt å fullføre det. Det kom nemlig for dagen at Wilhelm Rasmussen allerede fra 1933 hadde vært medlem av NS, han deltok i NS-aktiviteter under krigen, og han fikk en flerårig fengselsdom i landssvikoppgjøret.

Tiden fram mot realisering

Den driftige hotelleieren i Bøverdalen, Åmund Elvesæter kom i kontakt med Rasmussen. De opparbeidet en personlig relasjon og Elvesæter ble oppbrakt over behandlingen av kunstner og kunstverk. Selv var han en hedret motstandsmann med en sterk interesse i alt mulig norgeshistorisk. Han var en ihuga samler av alt som tenkes kunne, og vise det fram på hotellet. Det vokste ut med mange bygninger og krinkelkroker i tiårene etter krigen.

Elvesæter forsøkte på alle mulige vis å få reist statuen i Oslo, på Bygdøy, Eidsvoll og Lillehammer. Til slutt så han som eneste utvei å tilby plass på sin egen eiendom. Nå var heller ikke det like fram. Kunstneren selv hadde gått bort i 1965 og Elvesæter måtte bearbeide Stortinget som eier for å overta restene. De lå nemlig stuet bort på et lager på Skøyen i Oslo.

Det lyktes Åmund Elvesæter til slutt. Han fikk tilgang til de opprinnelige hugde delene, og fikk laget resten i kunstbetong. I 1992 ble det 400 tonn tunge kunstverket reist hjemme på Elveseter, 40 meter høyt opp av grunnfjellet, og 34 meter over bakken. Der står søylen fjellstøtt. Gipsfigurene står utstilt i et lite museum.

Noen tanker om monumentet

Sandalsand er i tvisyn om dette kunstverket. Som antydet tilhører nok uttrykket en forgangen tid, den mellom slutten av 1800-tallet og fram til mellomkrigstiden. Det var derfor veldig synd at det ikke ble fullført før krigen, og ekstra synd at Rasmussens mer eller mindre sterke engasjement for NS skulle ødelegge for livsverket. Ettertiden hadde nok fart lempeligere med Sagasøylen dersom vi hadde fått noen tiår på å venne oss til den.

På den annen side er det noe unorsk over den, i all sin norskhet. Vi slår oss normalt ikke på brystet med slike monumenter. De høver best på Trafalgar Square (London), Hösök Tere (Budapest) eller i andre europeiske hovedsteder. Riksmonumentet i Haugesund (1872) var et lokalt initiativ som fikk en slags nasjonal posisjon, det samme med «Sverd i fjell» ved Hafrsfjord (1983), men ellers har vi nesten ingen slike historietunge nasjonale monumenter. Er vi litt puslete her på berget, eller kommer vår storhet heller innenfra?

Kanskje er det snart på tide å ta de nasjonale fortellinger tilbake, la oss dyrke de stolte sidene ved vår nasjonsbygging. Vi må definitivt ta tilbake det som nazistene forsøkte å tilrane seg før og etter krigen, og ikke la vår nasjonale stolthet bli gjort til skamme av en liten gjeng med misbrukere. Jeg har sans for Goethe:

Den som ikke kan gjøre rede for de siste tre årtusener, vandrer i uvitenhetens mørke og vil helst leve fra dag til dag. (Johann Wolfgang von Goethe).

Vi trenger å minne hverandre om dette, nettopp når samfunnet og våre verdisyn utfordres. Et monument kan tjene som en slik anledning til å minnes, og reflektere over hva vi kommer av og hva vi står for. Derfor er det bra at Sagasøylen omsider ble reist, selv om plasseringen kanskje ikke er den beste. Oppfordringen bør være at flere tar turen opp Bøverdalen. De vil ikke angre.

Finn fram til Sagasøylen

Sagasøylen står ved den store parkeringsplassen foran Elveseter hotell, like ved fylkesvei 55 og elva Leira. Vi er i Leirdalen, en sidedal til Bøverdalen, sørvest av Lom. Fylkesveien kalles også Sognefjellsveien og går over fjellet til Luster i Sogn.

Les mer om Sagasøylen

Du kan lese mer om Sagasøylen i de kildene Sandalsand har konsultert. Begynn gjerne med omtalen til Elveseter hotell og fortsett med boken «Sagasøyla – Eidsvoldsøylen» redigert av Åmund og Jessie Elvesæter.

Artikkelomtaler finner du på Klikk.no, Peugeot og Oslo byarkiv, mens leksikalsk informasjon ligger på Store norske leksikon og Wikipedia.

Sandalsand har flere artikler fra Lom kommune og Innlandet fylke. Sagasøyla står langs Nasjonal turistveg Sognefjellet.