Industristedet Høyanger

Høyanger er en kommune med i overkant av 4000 innbyggere på nord- og sørsiden av Sognefjorden. Vi skal til tettstedet Høyanger hvor halvparten av innbyggerne bor. Det var her det for hundre år siden ble bygget opp et helt nytt samfunn. Noen gikk så langt som til å kalle det «Norges idealby».

Den spede oppstarten

De 120 som bodde i den veiløse bygda kunne i 1915 ha sett de seks svenskene og to nordmennene som kom roende inn fjorden til strandstedet for å besiktige forholdene. I november samme år ble A/S Høyangfaldene, Norsk Aluminium Company (NACo) stiftet. Selskapet kjøpte opp vannkraftrettighetene i området og satte igang utbygging av dammer, rørgater og kraftanlegg, foruten et helt fabrikkanlegg nede ved fjorden. Rikelig tilgang til billig vannkraft skulle gjøre aluminiumfabrikken konkurransedyktig på det internasjonale marked. Den startet produksjonen i 1919.

Det var korthistorien. På et vis. Egentlig startet den noen år tidligere, faktisk allerede på slutten av 1800-tallet med enkeltstående oppkjøp av fallrettigheter. Så fulgte konsesjonsgodkjenninger og planlegging av et stålverk. NACo kjøpte de rettigheter som allerede var konsolidert og kunne gå i gang umiddelbart med utbyggingen. Som en del av konsesjonsvilkårene skulle selskapet blant annet tilby lege til sine ansatte, samt «at skaffe arbeiderne sundt og forsvarlig husrom».

Opp- og nedturer, fusjoner og fisjoner

Fabrikken kom noe seint i gang til å nyte godt av de gode tidene, «jobbetiden» under første verdenskrig. Som andre norske industristeder kom der dessuten en bøyg tidlig på 1920-tallet. Amerikanske Alcoa kom inn som deleiere i 1922 og i 1923 ble aluminiumfabrikken skilt fra kraftselskapet. I 1938 ble de slått sammen igjen. Selskapet ble så i stor grad kjøpt opp av kanadiske Alcan etter andre verdenskrig. Deretter fant det sted en fusjon med Årdal og Sunndal Verk, i et blandet eierskap mellom Alcan og staten. Den norske stat kjøpte ut kanadierne midt på 1970-tallet, og i 1986 ble ÅSV med Høyanger fusjonert inn i Hydro Aluminium. 

Det fant i alle år sted en vidtgående rasjonalisering og teknologiutvikling. Verket ekspanderte og bygget om. Men som med de ensidige industribedriftene i norske fjordarmer, møtte også aluminiumsverket en vanskeligere markedssituasjon etter hvert som etterkrigsårene ble lagt bak. Det var sterk internasjonal konkurranse, og lokalsamfunnet levde og åndet med hjørnesteinsbedriften sin. Det var i årene etter krigen sterke statlige føringer på å bygge ut den kraftkrevende industrien rundt om i landet. Deretter, da den internasjonale konkurransen medførte vansker på markedet, fikk vi en statlig involvering også på eiersiden. I dag berettes det om et verk i Høyanger som er effektivt og tjener penger. 

Andre industribyer

Høyangers utvikling gjennom forrige århundre var altså ikke ulik andre norske industribyer. Her på Sandalsand kan du lese artikler fra Rjukan/Notodden som er blitt verdensarvsted pga. sin historie med én dominerende industribedrift og rask industriell utvikling basert på billig vannkraft. Videre kan du lese om Årdal, Sauda, Tyssedal og Odda. 

Håndkolorert lysbilde. Aluminiumsbarrer ligger stablet under tak og på pall hos Norsk Aluminium Company A/S i Høyanger. Fotograf: Anders Beer Wilse, 1926. Lisens: CC BY 4.0

Befolkningsutvikling

Med fabrikk fulgte behov for å rekruttere ansatte: Ledere, funksjonærer og arbeidere. Før det var gått ti år var befolkningen økt til 2000. På en tid der befolkningsveksten i landet enten ble tatt ut gjennom emigrasjon til Amerika, eller flytting inn til storbyene, var det likevel ikke like lett å få folk til å bosette seg i en inneklemt fjordarm langt inne i Sognefjorden. Løsningen i Høyanger som i de andre industribyene, var å legge boforholdene godt til rette for alle sjikt i fabrikkens indre hierarki. Boligene ble planlagt og bygget med en høy standard, og fra 1924 og utover fulgte en ny runde boligbygging i form av såkalte Egne Hjem, slik vi finner det i andre industribyer. Her gikk arbeiderne og funksjonærene selv inn med egenkapital. Boligbyggingen i etterkrigstiden var mer preget av private prosjekter og kommunal involvering, og mindre involvering fra aluminiumsverket.

Det var ikke bare kjølig forretningsmessig rasjonalitet som drev utbyggingen av tilliggende infrastruktur. Storkapitalen i Høyanger og andre industribyer var ikke uten et sosialt sinnelag. Bedriftene tok samfunnsansvar og la dessuten vekt på det estetiske i utformingen av den nye byen. Allerede i 1917 lå det klar en ny reguleringsplan for Høyanger. Arkitekter fra Oslo og Bergen ble hentet inn, personer som hentet sine idealer fra blant annet hagebybevegelsen i Storbritannia. De hadde dessuten erfaringer fra tidligere og samtidige prosjekter andre steder i Norge. 

S. Kloumanns allé går snorrett gjennom boligområdet Parken.

Boligbygging

Bybyggingen gikk ikke upåaktet hen i omverdenen. «Høyanger er uten sammenligning den vakreste av de nye industristedene», skrev Arbeiderbladet i 1938. Morgenbladet var ikke mindre begeistret i 1940 over det de kalte «Norges idealby»: «Orden og plan over alt, men samtidig variasjon og skjønnhet – dette er en fabelaktig by.» Til og med mange år senere, i 1966, kunne man lese i Fodor’s reiseguide at «Høyanger er en av de best planlagte og vakreste industribyene i verden». Ikke desto mindre, mye av den bygningsmasse som ble oppført for hundre år siden er borte. Dels skyldes det fabrikkens behov for utvidelser, og dels manglende vedlikehold av boligene og derigjennom grobunn for sanering og nybygging. 

Industrireiseren Kloumann

Vi skal snart ta for oss hvilket inntrykk som i dag melder seg for en besøkende til Høyanger. Men først må nevnes et navn: Sigurd Kloumann (1879-1953). Han beskrives som «den som gjennom sin entreprenørvirksomhet gav flest industristeder i Norge deres fysiske uttrykk i første halvdel av 1900-tallet, da ingeniører og arkitekter planla og bygde alt – fra fordelingsbassenger til industristeder med sine innebygde klasseskiller.» Kloumann var dyktig og ble tatt under vingene av landets mest kjente industrigründer, Sam Eyde. Det var Kloumann som fikk jobben med å bygge Norsk Hydros første anlegg i Notodden og kraftanlegget Svælgfos. Han var med Eyde til Tyssedal for utbyggingen av Tyssefallene, og ble også trukket inn i tilsvarende utbygginger på Vemork og i Rjukan, herunder transportårene. 

Deretter trakk han seg unna Sam Eyde, men fortsatte å sette sine avtrykk på utbygging av vannkraft og industri landet over. Saudafallene fulgte først, der han også ble administrerende direktør, og så kom altså Høyanger der det var Kloumann og Emil Collett som i 1915 opprettet A/S Høyangfaldene og foresto byggingen av de første kraft- og fabrikkanleggene i bygda. Han var administrerende direktør også her, fra 1915 og helt til 1946. Vi kan ikke se bort fra at det var Kloumann som i stiftingsmøtet fikk protokollert sin visjon om å bygge en «sørlandsby inne innimellom dei vestlandske fjell».

Kloumanns aktiviteter andre steder

Kloumann var fra Farsund i Vest-Agder, flyttet aldri til Høyanger, men bodde i Oslo. Han satte dype spor etter seg. Det gjaldt både den industrielle utviklingen og det gjaldt øvrig infrastruktur i det som ble et viktig industristed med bymessig utforming. Kloumann var også aktiv i å bygge opp en videreforedlingsindustri i Holmestrand, og mange har vel hatt gryter i sine hjem produsert under merkenavnet Høyang. 

Det er for så vidt interessant at det selskapet som Kloumann brøt med rundt 1913, Norsk Hydro, mange år senere var det som skulle overta eierskapet til den bedrift han skapte her i Høyanger. 

Tettstedet slik besøkende møter det i dag, gjennom Byporten.

En samfunnsutvikling fra kaos til kosmos

Termen «frå kaos til kosmos» var det skulestyraren Sjur Dale brukte for å beskrive utviklingen i bygda si. Det følgende Dale-sitatet står å lese i en artikkel hos Høyanger Industristadmuseum:

Eventyret byrja med kaos. Menneskemylder kvar ein vende seg, frå fjøra til fjell. Skot og skrell, dunder og drøn small mellom berg og brun. Folk kom og folk for. Nye andlet til dagen. Folk her og folk der. Det vart opp ned på alt som dei fekk under hand. Dei skipla snudde, velta og vende kvar dei kom, utan meining og mål, til ei meiningslaus myrja, såg det ut for. Fyll og fanteferd, drykk og dragsmål, skrik og skjenn og slagsmål. Det var ikkje folkevis å fara so her i grenda. Men opp or kaos steig kosmos. Gjennom skodde tok me til å skimte dei første konturar av eventyret. (Sjur Dale)

Opplevelser i sentrum

Høyanger har ikke stått stille. En ting er at det ikke er bare er Hydro som driver industriell virksomhet her, men også andre, om enn i mindre skala. En annen er at det tidlige industrisamfunnet har svunnet hen. Den såkalte Villabyen fra 1916 ble revet i 1972, husene på Sæbøtangen led samme skjebne tidlig på 1980-tallet. Folkets Hus fra 1917 ble revet i 1970. Senere slo vernetanken inn og Riksantikvaren involverte seg. I 1993 ble 28 hus fredet i Parken. De er i dag et borettslag og framstår som temmelig uendret siden oppføringen i 1916. Det kan vi besøkende glede oss over i dag. 

I Parken ble murhusene bygget først, deretter trehusene tidlig på 1920-tallet. Murhusene står nærmest fjorden og er mest forseggjorte. Det var her ledelsen og ingeniørene fikk bolig. Funksjonærene fikk de mindre murhusene og arbeiderne ble innkvartert rimelig tett i trehusene bakenfor. 

Likeledes setter vi pris på Byporten, den portal som på mange vis ønsker oss velkommen inn i Høyanger. Her holder Høyanger Industristadmuseum til i en av de to bygningene som flankerer portalen. 

Utenfor sentrum

Etter en rundtur i sentrum bør man ta en titt opp mot de gamle rørgatene. Eller vandring for den saks skyld. I vår tid er alt selvfølgelig lagt inn i fjellet, men noe av det gamle er fortsatt beholdt. Like ovenfor sentrum finner vi Trappene. 1268 trinn er det rett oppover. Rekorden er under 8 minutter står det på et informasjonsskilt. Her er også flere andre ruter oppover i fjellheimen. Øverst ligger en demning i hogget granitt, og det er bare å håpe på at den holder enda noen år. Ellers blir smelteovnene på verket rimelig raskt nedkjølt, for å si det forsiktig.

Bilister må gjerne ta seg en tur innover dalen. En rørgate kommer ned fra fjellet lengst inne i Eriksdalen. Det var her inne at den andre og senere kraftutbygginger fant sted fra 1930-årene og utover. Og ellers er det altså gjennom tunneler man kommer til Høyanger. Mot vest ble det veiutløsning i 1937, mot Vadheim. Rassikring medførte senere utstrakt bygging av tunneler. Mot øst og indre Sogn åpnet Høyangertunnelen på 7543m så sent som i 1982.

Les mer

Kartet under viser at Høyanger sentrum og industristed ligger ved Fv55.

Sjekk ut Store norske leksikon for leksikalsk informasjon, Visit Høyanger for turistinformasjon, Kulturminnesøk for nettopp det, og Høyanger industristadmuseum. På sistnevnte side er artikkelen om Byvandring meget informativ og praktisk nyttig for både vandring og med lenking til flere artikler. Bakgrunnsinformasjon, og de fleste sitatene, er fra en artikkel i Bergens Tidendes magasin Hus og hjem, 29.7.2012.

Her er flere bilder. Klikk og bla gjennom forstørret versjon. Bildene ble tatt på en biltur langs Sognefjorden, en grå ettermiddag i mars (derav den semre billedkvaliteten).