Sæbøtunet – Sunnhordlands største autentiske museumstun

Sæbøtunet har vært et museum siden det ble fraflyttet i 1938. I det kompakte tunet finner vi uvanlig mange bygninger til å være et opprinnelig gårdstun.

Opplevelser

Det er ofte slik at mange, gamle bygninger klynget sammen i et tun, er noe vi finner på folkemuseene. Da er det gjerne enkeltbygninger som er flyttet fra gårder nær og fjern, og satt sammen for å gi et bilde av hvordan livet var på landsbygda i gamle dager.

I Etne i Sunnhordland er derimot ingen bygninger blitt flyttet inn, tvert om er det de samme som ble oppført på 1700- og 1800-tallet. Riktignok var det i 1799 hele 15 bygg som var nevnt i et skifte, nå er det ca. åtte igjen. Selv om det er veldig kompakt, skilles det mellom inntunet til høyre når man kommer inn, og uttunet til venstre.

I grua vart det kokt brønning til kyrne i den store tunnekjelen som stod der. Dei la ein liten dott potetlauv i kjelen. Det gav vatnet brunfarge og kyrne likte so overs godt den smaken vatnet fekk. Det var eit gamalt ord at halvlunka logadrikka malka kyrne so godt av.

(Kristofer Sydnes i Årbok Sunnhordland museum, 1937)

Tallet åtte avhenger nok noe av hvordan man teller, for den lengste bygningen består av sammenhengende bygg, som bildet under viser. Tunet inneholder to bolighus, eldhus, stabbur, løe, kårløe, småhøyløe og fjøs. Legg merke til bruken av Hardangerheller på takene, men også torv/gress på noen.

Vi er på en av de eldste gårdene i Etne, og fagfolk mener tunet er en god representant for det typiske vestlandske landbruket fra 1800-tallet. Her får vi et innblikk i byggeteknikker og bygdehåndverk fra 1700-1800-tallet. Den som får anledning til å kikke inn, vil kunne glede seg over møbler, arbeidsredskaper og klær som passer naturlig inn i miljøet. En god del av det hører hjemme her også. Merk at kun en av bygningene er malt – det ene bolighuset.

En beretning om fjøset i Sæbøtunet

Her følger et sitat fra en artikkel om Sæbøtunet i årboka til Sunnhordland museum i 1937. Tidsperioden det fortelles om må antas å være midt på 1800-tallet. Leseren bør ta seg litt tid til å tolke målformen.

Denne bygning er i grunnen den mest forvitnelege og sjeldsynte og syner klårt korleis det var ordna åt storlivande, hestar og geiter, ikkje berre her på Sæbø, men på dei fleste gardar kring på bygdene herikring. Han fortel det Kjerand, at i nordvestre enden hadde Lars Sæbø kalvane og det attepå-sette livande (kviger). Lars kalla det k o r e n herinne. Han sende drengen «innar i koren» med høy til kalvar og vetrungar.

Fjøset der det storlivande stod er timbra med torvtak på. Kyrne var bundne til veggen på kvar sida. Frå renna etter midten vart det moka ut gjenom mottingedøri i mottingeskuten. Det var reisverk yver murane med bordklædning og helletoka på. Mottingi vart kasta utyver, og tjukt lag med hakka brake vart breidt yver. Millom vinna og slåtten var det vanleg å hogga brake og køyra heim. Det var drengen sitt årvisse arbeid.

Dei to øykjene hadde plassen sin i mottingeskuten. Men dei fekk ikkje ha heile vidda for seg. Det var avgrensa ved rær kor mykje rom øykjene skulde ha. Den andre parten var for geitene. Kvar gong mottingi skulde jamnast, laut alle eter og rær, gardar og skilved kastast på garden.

Ein ny dunge av upphakka brake og underbar vart strøydd utyver, før krøteri vart sette på plass att. Det vart storauke av hevdi dette, og kom vel med vårdagen, når dei store åkerviddene skulde vyrdslast.

(Kristofer Sydnes i Årbok Sunnhordland museum, 1937)

Bilder fra Sæbøtunet

Klikk på bildene under og bla gjennom dem i full størrelse:

Finn fram

Sæbøtunet finner vi kloss i E134 i det vi svinger inn mot Etne sentrum sørfra. Du kan ikke unngå å se det. Sving av veien til venstre mot boligfeltet like etter, eller parker inne i sentrum og spaser ut. Der er en parkeringsplass rett foran tunet.

Les mer

Les om Sæbøtunet i Kulturhistorisk Vegbok for Hordaland, og på Digitalt Fortalt. Etne kommune har også en god omtale av tunet, mens eieren, Sunnhordland Museum, har omtrent ingen ting på sine nettsider. Derimot er museets eldste årbøker digitaliserte, og i årboken for 1937 finner vi en artikkel av Kristofer Sydnes om «Sæbøtunet i Etne og arbeidslivet der». Artikkelen er høyst lesverdig.

Det er guide til stede og åpent til å komme inn i byggene daglig i sommerferien. Resten av året kan du spasere rundt og ta inn stemningen. Også det er en opplevelse verdt.

Her på Sandalsand finner du mange omtaler av gamle gårdstun. Noen av dem er folkemuseer og består av tilflyttede bygg. Oppsøk f.eks. Bygdøy i Oslo, Maihaugen på Lillehammer, Hardanger Folkemuseum i Utne og Sunnhordlandtunet på Stord. Av autentiske tun i denne delen av landet må dessuten nevnes det flotte Agatunet i Ullensvang, Hardanger.