Årdal gamle kirke, en strålende renessansekirke

Da det var gått mer enn 300 år siden forrige kirkebygging i Rogaland, bestemte folk i Årdal i Ryfylke seg for å bygge kirke. Den står der ennå. Årdal gamle kirke er en av landets vakreste renessansekirker og feirer snart sitt 400-års jubileum. Vi skal nemlig helt tilbake til 1619. 

Bakgrunnen

Steinkirken på Ogna sør i fylket er den som i dag anskueliggjør den siste kirkereisningen i middelalderens Rogaland. Det var rundt år 1300. Da vi kom inn på 1600-tallet var Norge begynt å komme på fote igjen etter Svartedauden. I Rogaland startet kirkebyggingen etter middelalderen veldig forsiktig. Egersund (1607) ble først ferdig, men bare få år før Årdal. Kvitsøy åpnet offisielt året etter Årdal. Tettstedene og flere av bygdene hadde fremdeles sine gamle steinkirker. I fastlandsdelen av Ryfylke var det begynt å bli litt trangt om plassen.

I Årdal, som ligger i dagens Hjelmeland kommune, stod det tidligere en stavkirke. Deler av stavkirken ble brukt til å føre opp en ny kirke på samme tuft, denne gang i laftet tømmer. Vi er altså i det Herrens år 1619. Det var ingen smålåten menighet, for ikke lenge etter oppføringen av det som ble kirkens skip, plasserte man et tårn på toppen (1623) og utvidet med et kor (1626).

Årdal ligger i et grøderikt landskap, innerst i fjorden av samme navn. Dessuten var Årdalsbuen fertil av seg og befolkningen økte utover i hundreåret. I 1707-1709 bygget man et høyere og bedre tårn og dessuten enda et korparti. Det siste har resultert i det særegne uttrykket vi ser enda i dag – en tredelt kirkebygning. Det er likevel interiøret som er mest særpreget. 

Årdal Gamle Kirke fra 1619

Kirken kom over i privat eie, et eierskap som ikke klarte å vedlikeholde kirken godt nok. Kommunen overtok i 1851 uten at det hjalp. En innsamling fra utflyttede bygdefolk i Amerika sørget for bygging av ny kirke i 1919. Heldigvis ble den gamle skjøttet så vidt bra at den overlevde. Den ble restaurert i 1964-1965, men da var behovet blitt påtrengende.

Kirkens ytre

Jeg har alltid oppfattet kirkens ytre som særdeles fascinerende. Tripp-trapp-tresko-utformingen der to av takene er tekket med store skiferheller og det tredje og største med panner fascinerer hver gang. Det er likevel det indre som holder høyest kvalitet, sett i et historisk perspektiv.

Innvendig i kirken

Et krusifiks datert til 1220-1230 stod i kirken fram til 1908 da det ble overlatt til Stavanger Museum. Det antas at det stod i den opprinnelige trekirken på stedet. Ellers er bemerkelsesverdig mye i behold fra 1600-tallet.

Når vi kommer inn i kirkerommet er det langt fram, og vi merker også hvor lavt det er. Det er plass til 175 sittende til gudstjeneste og andre ritualer. I dag er det for øvrig kun 1-2 gudstjenester i året, men kirken brukes også til brylluper og konserter.

Et blikk framover i kirken.

Benkeradene er alle pent skåret til med dekorerte frontstykker. I et lagdelt samfunn var det en selvfølge at de fremste benkene i kirken skulle tilhøre de som kunne betale for seg. Derfor er de også de mest forseggjorte. Ved inngangen benket småkårsfolket seg.

Det andre iøynefallende trekket når vi står ved inngangen og ser framover, er alle akantusrankene som dekorerer vegger, bjelker og tak. Ikke nok med det, her finner vi Olavsroser, tulipaner og valmuer. Dekorasjonene er lagt på et hvitmalt underlag og framstår av den årsak enda sterkere.

I skråtaket er det tegnet opp halvbuer og inne i dem er 10 profeter framstilt – i ganske enkle former må vi vel kunne si. Kardinaldydene er også malt på veggene, som en påminnelse til menigheten om hvordan man skulle skikke sine liv. «Biblia pauperum», eller de fattiges bibel, kjennetegner iderikdommen på denne tiden. Folk flest skulle komme i kirken og få visualisert forkynnelsen. Følgelig ble kirkerommet her i Årdal, som i andre renessansekirker, dekorert med bibelske motiver fra gulv til tak.

Kunstnerne

Denne dekoren kom til etter kirkens innvielse, men kunstneren, eller kunstnerne kjenner vi ikke. Bjørn Kaland som stod for restaureringen, mener det kan ha vært Hans Sager, og at de da kom til på begynnelsen av 1700-tallet. Det vi vet med stor sikkerhet er at det var Thomas Snekker som stod for mesteparten av renessanseinteriøret – som han gjorde i en rekke kirker i Rogaland på begynnelsen av 1600-tallet. Lauritz Snekker var også her i 1638 og tilskrives noe av snekkerarbeidet.

Altertavlen og veggmalerier i skråtaket.

Stavangerrenessansen

Vi var i en tidsepoke der selve forkynnelsen skulle komme nærmere folket. Preikestolen var derfor ofte plassert nede i kirkerommet – presten skulle ikke bare stå framme ved alteret, under en flott altertavle. I Årdal ble preikestolen flyttet lenger ned i 1870. Malerarbeidet på begge var det Gottfried Hendtzschel som utførte, med en langt høyere kvalitet enn i det øvrige malearbeidet i kirken. Han var tysker fra Breslau, men virket som kirkemaler i Rogaland fra 1625 til inn på midten av århundret. Han var en av de sentrale i den såkalte Stavangerrenessansen, en gruppe kunstnere som dro rundt til både gamle og nye kirker på denne tiden og forskjønnet dem i tråd med nye idealer.

Konklusjon

Herom hersker ingen tvil: Årdal gamle kirke er til å bli glad i, i dobbel forstand. I et slikt perspektiv er 400 år ingen alder.

Praktisk

Så vidt jeg vet er Årdal gamle kirke tilgjengelig for publikum på dagtid om sommeren, da står den ulåst. Du finner den langs Ryfylkeveien, Rv13, og det er greit skiltet fra hovedveien bortover flatene.

Les om kirken på Kirkesøk; Wikipedia; Lokalhistoriewiki; Dis Norge; Bjørn Kaland sitt hefte «Årdal gamle kirke».

Se dessuten Sandalsands oversiktsartikkel om Kirkebygging i Rogaland etter middelalderen.

Her er noen flere bilder fra Årdal.