Etablering av en digital fotosamling

Sist endret 29.01.2022 | Publisert 01.09.2021Medieartikler |

Anslått lesetid:

Hvordan etablere en digital fotosamling? Jeg hadde denne fantastiske ideen om å skanne alle mine negativremser og lysbilder. Ja, faktisk alle familiebilder så langt tilbake i tid som mulig! Dette var en del av min digitale drøm som også involverte alle videoene min på bånd. Vi skal her ta for oss bildesamlingen.

Hvor lenge varer digitale kameraer?

Jeg skaffet meg de første kopiene av digitale bilder i 2000 gjennom kolleger og venner, og tok mine første egne digitale bilder med et videokamera i 2001. Overgangen til en fullt digital verden tok et par år i familien min. Vi var da kommet fram til slutten av 2003.

Å inkludere vår digitale fotografering etter 2002/2003 i et digitalt arkiv var ikke så vanskelig. Jeg har bare måttet bytte maskinvare og programvare fra tid til annen. Dette er (noen av) de digitale kameraene jeg har hatt siden begynnelsen i 2002.

Medieutstyr - Canon EOS 450D
Medieutstyr - Casio Exilim EX -Z7001
Medieutstyr - Nikon Coolpix 2000
Medieutstyr - Nikon Coolpix 3100

Å bytte til speilrefleksen (SLR) i 2008 kom som en lettelse for meg. Jeg hadde lenge savnet min gamle Pentax ME Super som ble stedt til hvile i 1994 etter femten års lojal tjeneste. Den gang var det blitt slitasje på det mekaniske, og jeg bestemte meg for å gå inn i en verden av kompakte kameraer. De neste årene framsto som en middelaldersk mørketid, rent fotografisk. Denne mørke tidsalder skulle vare i femten år.

Noen av videokameraene mine har også produsert fotografier til digitalarkivet. De siste årene har jeg foretrukket videokameraer som også er gode på å ta bilder. Det første var Panasonic HDC-TM900 som jeg anskaffet i 2011, og det andre er Panasonic Lumix DMC-FZ2000 i 2017. Særlig det siste er veldig bra på både bilde og video, og har en meget god optisk zoom.

Mobiltelefoner som erstatning for kompakte digitalkameraer

I tillegg har jeg hatt flere mobiltelefoner med innebygde kameraer. Noen av dem har til og med dannet grunnlaget for et par YouTube-videoer. Denne var basert på bilder tatt med en HTC HD2-smarttelefon, og her er en med videoklipp og bilder fra en Apple iPhone 4s. Begge var av de første generasjonene av smarttelefoner.

For både Sandalsand og den jevne fotograf, har smarttelefonene nesten fullstendig tatt over for vanlige digitalkameraer, både for å ta bilder og video. Kvaliteten på optikk og programvare i smarttelefonene er blitt stadig bedre, og vil tilfredsstille de fleste formål. Selv begynte jeg med HTC og iPhone, fortsatte med Sony Ericsson og har i stor grad brukt forskjellige versjoner fra Samsung de siste ti årene. På feriene foretrekker jeg likevel å bruke det store kameraet, selvsagt i kombinasjon med smarttelefonen.

Alt det ovennevnte er imidlertid ikke så veldig interessant, så jeg skal komme tilbake til hovedfokuset i dette innlegget.

Det store digitale skanneprosjektet

Canon Canoscan 9950F

I eller rundt 2005 førte min digitale drøm meg til å kjøpe en Canon Canoscan 9950F flatskanner som var i stand til å skanne bilder. Grunnlaget kunne være positive papirutskrifter, negativstriper og diapositiv film, altså lysbilder. Den var utstyrt med kassetter eller rammer som passet for montering av bilder før skanningen.

Dette har vist seg å være en fantasi som nesten har gått i oppfyllelse. Jeg utsatte skanneprosjektet mitt i et par år ettersom oppgaven virket overveldende. På den tiden vurderte jeg seriøst flere alternativer, inkludert det å overlevere fotosamlingen min til en profesjonell. Jeg nøyde meg med skanneren min og bygget gradvis opp en stor samling skannede filversjoner.

Jeg begynte med fotoalbumene mine som inneholdt løse sider

Disse klarte jeg å plassere direkte på skannerplaten, skanne side for side, og gjøre den nødvendige etterbehandlingsjobben for å dele det skannede bildet i individuelle bilder. Dette var en tidkrevende, men ganske enkel oppgave. Ikke minst ga det raske resultater som økte motivasjonen for å fortsette.

Jeg hentet deretter mine 1100 lysbilder

Da brukte jeg funksjonaliteten til skanneren min med å plassere hvert lysbilde i holderen på skanneroverflaten og deretter kjøre programmet. Det var et plukkarbeid å gjøre dette, og kjedelig. Men det ga resultater.

Til slutt gjorde jeg det samme trikset med alle negativremser

Heldigvis hadde vi tatt vare på dem.

I denne skannings- og etterbehandlingsprosessen brukte jeg Photoshop Elements-versjoner som fulgte med kameraer og PC, eventuelt annen tilgjengelig programvare for bildebehandling.

Alle bildene (enten de kom fra fotoalbum, negativer eller diapositiver) måtte korrigeres etter skanningen: Fjerne støv og riper (kloneverktøyet er fantastisk); forbedring av farger og kontrast; beskjæring og så videre. Når jeg ser tilbake, burde jeg ha brukt en profesjonell børste for å sikre at alle støvspor var fjernet fra den opprinnelige kilden før skanning.

Jeg klarte å skanne rundt 12-16 bilder på negativremser eller diapositive lysbilder i en batchjobb. Denne prosessen tok rundt 45 minutter, avhengig av kvaliteten på skanningen og mengden etterbehandling som var nødvendig. Heldigvis hadde bildene blitt forsynt med gode notater til, så jeg kjente til når de ble tatt og rekkefølgen mellom dem ganske godt.

Alt i alt har jeg skannet omtrent 10.000 bilder

Jeg har lagt det prosjektet til side en stund, men har to jobber til å gjøre.

Hva gjenstår å gjøre?

For det første er planen min å vende tilbake en dag og skanne alle originale negativremser av bildene jeg bare skannet fra fotoalbumene. Eksempler på disse papirskanningene finner du her.

For det andre har jeg fortsatt en ambisjon om å gå hundre år eller så tilbake i tid for å inkludere alle familiebilder. Det forutsetter at jeg får min familie og slekt til å finne fram sine gamle album, eller stabler av papirbilder.

Den andre siden av min digitale drøm var å digitalisere videoopptakene mine også. Det diskuteres i en annen artikkel. Neste artikkel beskriver hvordan fotos og videoer kan kombineres i et helhetlig mediearkiv. Resten av denne artikkelen skal imidlertid se på en spesifikk side ved det å behandle fotografier.

Kunsten å geotagge bilder

En liten historie

For mange år siden kom jeg over en artikkel i New York Times om et kamera som hadde gått tapt i en bekk og ikke ble funnet på tre år. Finneren var imidlertid i stand til å lese av minnekortet for å få fotografiske ledetråder om hvem eieren var. Han hadde suksess.

Artikkelen var fascinerende av flere grunner, en av dem for nitid detektivarbeid som noen ganger utvikler seg rundt å finne den riktige geografiske plasseringen av et bilde. I følge artikkelen “(…) begynte han å gå gjennom Google Maps langs hvert kryss på Third Avenue i New York City som hadde et lyskryss. Etter flere timers leting fant han huset (…) ”

Jeg har brukt timer på å gjøre dette selv. Forskjellen er at jeg har hatt en god ide om hvor i verden jeg skal lete.

Det er skjult informasjon i alle digitale fotografier

Jeg har titusenvis av bilder som viser en eller annen del av verden, eller en familiefest. Da digitalbildene kom inn i min verden på begynnelsen av 2000-tallet, sluttet jeg temmelig raskt å bestille papirkopier og sette disse inn i fotoalbum. Fotoalbum hadde imidlertid den fordelen at man kunne skrive kommentarer på siden av bildet. Digitalversjonen ga mulighet til å bruke kommentarfeltet i Windows Utforsker i stedet. Det er ganske enkelt å legge til lignende kommentarer til lignende bilder, det vil si batchbehandle kommentarprosessen.

Kommentarfeltet i Windows er imidlertid ikke et skikkelig EXIF​​-felt. Etter noen år flyttet jeg alle kommentarene mine over til tittelfeltet, igjen ved hjelp av Windows Utforsker. Jeg har ikke funnet noe bedre programvare enn dette. (Microsoft Pro Photo Tools fungerte også, men var mer tungvint i så måte, og er uansett avgått med programvaredøden for mange år siden.)

EXIF-felt er informasjon om fotografiet som er skjult inne i filen, kalt metadata. De inneholder informasjon om tid, kamera, lukker, blits og så videre. Mange av de nyeste speilreflekskameraene, samt nær sagt alle smarttelefoner, har GPS installert. Da blir den geografiske plasseringen identifisert og lagt til en EXIF​​-tag.

Jeg har brukt timer og dager på å EXIF-merke manglende informasjon i mine egne bilder og i bilder jeg har kopiert fra familie/venner. Denne informasjonen innebar blant annet å korrigere dato og klokkeslett for bildene. (Jeg hater de som ikke kan sette kameradatoen riktig. Når du vil sortere og gi nytt navn til alle bildene i en bestemt sekvens, må du ofte korrigere vennens “dato tatt”-tag med f.eks. en time og tre minutter, for å få det rett.) Mer om dette senere.

Videre har jeg lagt til informasjon om alle bildene tatt før den digitale tidsalder, dvs. de positive og negative filmstrimlene jeg har kjørt gjennom min Canon 9950F bordskanner.

La oss gå tilbake til geotagging.

Hvorfor geotagge i utgangspunktet?

Den desidert tyngste, men også mest interessante merkingsprosessen har vært geotagging, det vil si å merke bildefilens metadata med informasjon om konkret hvor bildet er tatt – breddegrad og lengdegrad. Selv GPS-data fra en smarttelefon må korrigeres manuelt, men den største oppgaven kom i digitaliseringsprosjektet fra alle de andre bildene (og videoene).

Poenget med alt dette, og svarene på spørsmålet mitt ovenfor er:

  1. Dette gjør at jeg raskt kan søke etter og finne spesielt tittelbilder på tvers av mange mapper de befinner seg i.
  2. Disse kodene eksporteres også til nettsiden min og til webalbumene mine når jeg laster opp utvalgte bilder.
  3. Jeg kan finne den nøyaktige plasseringen av oppholdsstedet mitt på en gitt dato og tidspunkt på dagen.
  4. Jeg gjør verden til en tjeneste. Alle kan fly tilbake i tid og se hvordan et bestemt sted var på et bestemt tidspunkt.

Eksempel nr. 1

Prøv dette Google Image -søket “Boracay 1985” og se om du finner Sandalsand-bildene mine fra øyparadiset for så mange år siden.

Eksempel nr. 2

Germany - Berlin
Trabant foran en «kneipe» i Berlin, 1990

Her er et bilde fra et ukjent sted i Øst-Berlin i 1990. Gatebildet er typisk for den tiden: En trist gate og bygning, en bar (kneipe) og en østtysk Trabant-bil. Jeg har skannet det originale dias-bildet og lagt til metatags senere (tittel, dato og geotag). Jeg klarte faktisk å finne ut nøyaktig hvor bildet ble tatt. Sjekk hva Google Street View tilbyr som sitt siste bilde. Jeg kan selvsagt ikke være 100 % sikker på at jeg har funnet riktig sted, bare 99 %.

Å finne denne plasseringen innebar disse trinnene: 1) Jeg visste at jeg var i Øst-Berlin. 2) Jeg kunne lese de fem første bokstavene i gateskiltet. 3) Et sannsynlig gatenavn ble funnet med Googlesøk. 4) Jeg brukte Street View til dra fra den ene til den andre enden av Wönnichstrasse for å finne det høyre hjørnet, som nå inneholder en videobutikk. Jeg klarte mer eller mindre å verifisere bygningene i motsatt ende av Irenenstrasse. Puh!

Eksempel nr. 3

2007-06_165
På motorveien, et sted midt i Italia

Det neste bildet var mer tidkrevende. Plasseringen var åpenbar for meg, på et overordnet nivå. Det var et sted langs motorveien fra Roma til Toscana. Men akkurat hvor? Vi tok bare et par bilder og videoklipp ut av vinduet. Ved å bruke dem, tiden på døgnet i metataggen og det nesten lesbare gateskiltet foran, klarte jeg å nullstille på en bestemt strekning på noen kilometer. Derfra måtte jeg stole på Google Street View for å «kjøre» langs motorveien. Resultatet er verdt innsatsen!

Her er den nåværende utgaven av Street View på samme sted. Er du imponert?

Hvorfor bør du ikke geotagge

Det handler i utgangspunktet om å holde stalkers, spioner og andre borte fra din private sfære.

Hvis du ikke vil vise hvor du er, slår du av denne automatiske funksjonen på smarttelefonen og digitalkameraet. Dette vil imidlertid ikke forhindre folk i å finne ut hvor du tilbrakte sommerferien hvis du legger ut et bilde av deg selv foran Eiffeltårnet.

Du kan også velge å merke alle bildene dine, men fjerne personlige tagger før du laster opp til en offentlig nettkonto eller sosiale medier.

Hvordan geotagge bildene dine?

Jeg påstår ikke at jeg har funnet gull, men jeg har undersøkt noen alternativer for hvordan jeg kan legge geografisk plassering til EXIF​​-taggen til et fotografi.

Grunnoppskriften har vært enkel:

1. Bruk Google Picasa til å sortere bildene, klikk på Stedsmarkøren for å åpne et Google-kart i sidefeltet og zoome inn. Dra bildene som er tatt til riktig plassering på kartet.
2. Bruk Google Maps i et nettleservindu for lettere å slå opp i et spesielt gatehjørne der et bilde ble tatt.
3. Len deg tilbake og nyt arbeidet ditt.

Problemet er at Picasa ble nedlagt av Google i 2016, selv om programmet lar seg nedlaste fra diverse sider. Det er fremdeles det beste programmet til effektivt å geotagge bilder som ikke har slik merking.

Geotagging kan være slitsomt. Jeg har fått meg selv til å jukse ved å dumpe bilder på et sted som jeg vet ikke er veldig nøyaktig. Jeg planlegger kanskje å komme tilbake og fikse det, noe jeg ofte gjør. Andre ganger er plassering av fem bilder på et torg i en liten by bedre enn å prøve å finne de eksakte sidegatene de fem bildene ble tatt i.

Kunsten å geotagge

Hvem sier at livet er enkelt? Det er ikke lett å finne riktig plassering av et bilde du tok på farten. Du kan bruke lang tid på Google Maps for å finne riktig sted, praktisk talt på riktig meter og med riktig vinkel mot motivet.

Jeg har gjenskapt mange turer ved å gjøre denne øvelsen, sjekke kart, nettartikler og andres bilder.

Det kan komme verktøy som gjør prosessen enklere. Flere apper til smarttelefoner kan ta opp dine bevegelser. Disse kan du bruke til å synkronisere mot bildene dine når du er hjemme.

Geotagging med smarttelefoner

Dersom du kun tar bilder med smarttelefoner, så vil du sannsynligvis ha stedsmarkering av bilder påslått allerede, og behovet for å geotagge filene i ettertid faller bort. Eller ikke helt.

Dersom du skyter et bilde fra hofta, eller mer presist tar mobilen opp av lommen og tar et raskt bilde eller to, får du et problem. Du gjør det for kjapt til at telefonen klarer å innhente GPS-posisjonen din, og i stedet koder inn din forrige posisjon eller kanskje dropper det.

Den som ønsker å være mest mulig korrekt, slik Sandalsand har ambisjon om, må manuelt gå gjennom og korrigere geotaggingen også for slike bilder i ettertid.

Videre lesning

Denne artikkelen inngår i en serie som beskriver Sandalsands historikk og praksis knyttet til håndtering av fotografier og video. Serien ble opprinnelig publisert i 2012 på Sandalsand Global (Taking care of your photographed memory). Du leser nå en norsk oversettelse, bearbeiding og oppdatering per 2021.