Det er allerede lenge siden et av landets fremste og eldste folkemuseer rundet 100 år. Maihaugen på Lillehammer åpnet i 1904.
Bakgrunn
Den gang het det De Sandvigske Samlinger, oppkalt etter tannlegen Anders Sandvig som allerede fra 1887 var begynt å samle inn gamle gjenstander fra bondekulturen, folkekunst og verktøy. Senere kjøpte han også opp gamle bygninger, mest fra Gudbrandsdalen. I dag er Maihaugen del av Lillehammer Museum.
Det er som folkemuseum, utendørs- eller friluftsmuseum at Maihaugen er mest kjent, selv om man også finner innendørsutstillinger her. Friluftsmuseet med sine 200 bygninger er tredelt.
Den mest kjente delen viser bygninger fra en rekke bygder opp etter Gudbrandsdalen. De fleste er fra perioden 1700–1850, men noen er enda eldre. Garmo stavkirke fra 1200-tallet er den desidert eldste bygningen. Den ble flyttet fra distriktet rundt Lom.
Les hovedartikkelen om stavkirker og spesialartikkelen om Garmo stavkirke.
På Maihaugen synes de å ha samlet det meste, fra setre og husmannsplasser til storgårder, fra skolestue til prestebolig.
Det er hele gårdstun som er blitt flyttet fra sine opprinnelige steder, på rot så å si. Dette representerte en grunntanke i museumsvesenet i Norge for hundre år siden, og vi finner dem en rekke steder i landet. Bygdøy i Oslo er det største av det vi kaller folkemuseer, men vi har for eksempel også Utne i Hardanger.
Selve ideen har mange positive elementer, blant annet bevaring og framvisning. Et viktig argument mot flytting av gårdstun er at man mister noe av det autentiske, nemlig det naturmiljø og de omgivelser tunet en gang var en del av. I tilfelle Maihaugen kan man vurdere om man skal vurdere en biltur opp etter Gudbrandsdalen. Store deler av bygdekulturen, i form av bygninger, er jo her!
Les oppslagene om vakre gårdstun og introduksjonsartikkelen til folkemuseer som fenomen.
Avdelingene
Avdelingen som kalles Bygda dekker største delen av friluftsmuseet og ligger vakkert arrondert i et kulturlandskap med skog, tjern og høyder. Sommertid går det dyr og gresser i innhegninger, slik at vi skal få en mest mulig autentisk opplevelse av alle de gamle gårdsbygningene. Sjarmerende.
De andre delene av Maihaugen er en samling byhus fra Lillehammer mellom tidlig 1800-tall og fram til omkring 1920, benevnt Byen, og et felt med eneboliger fra tiårene på 1900-tallet, benevnt Boligfeltet. Fascinerende også disse delene, og med en jevn utvikling i innhold og opplevelser. Under mitt siste besøk i april 2016 var Dronning Sonjas barndomshjem under oppføring.
Dessverre har jeg aldri hatt anledning til å oppsøke de tre museumsinstitusjonene som holder til innendørs. Den ene er selve Maihaugenmuseet med gjenstandsamlinger og mer. Den andre er Norges Postmuseum som ivaretar det nasjonale ansvaret for posthistorie. Den tredje er Norges Olympiske Museum, «en hyllest til idretten, til bragder og helter, til den olympiske idé og til folkefesten i -52 og -94».
Kartet i den lille bildesamlingen under viser området. Vi ser klart at her er det en omfattende samling av ulike tun, spredt rundt om på et stort område. Slik jeg opplever Maihaugen har de lykkes veldig godt med å skape et idyllisk område å vandre rundt i, med tjern og gangveier som slynger seg i et lett kupert landskap.
Praktisk
Lillehammer trenger ingen nærmere stedsangivelse, men byen ligger altså nederst i Gudbrandsdalen i Oppland fylke. Maihaugen er plassert praktisk talt midt i sentrum og har åpent året rundt med en rekke aktiviteter, faste og skiftende utstillinger.
Det har seg slik at sommersesongen på Maihaugen er ekstra spennende. Dersom du kommer hit vinterstid kommer du inn i museet på dagtid. Inn bak portene i friluftsmuseet kommer du året rundt til langt på kveld. Les om alt det praktiske knyttet til besøket på Maihaugens nettside.
Les flere artikler om Lillehammer på Sandalsand.
Denne artikkelen ble først publisert i 2014, men er oppdatert og utvidet med nye bilder siden. Her skal du få noen bilder å glede deg over.