Fasttelefonen har overlevd lenge, egentlig altfor lenge, men temmelig mange tviholder fremdeles på den. Teknologien ble ettertrykkelig parkert av andre løsninger bare få tiår etter at folk stod i kø for å få fasttelefonen i sine hjem.
Artikkelen presenterer fakta og kombinerer det med forfatterens refleksjoner og erfaringer. Artikkelen er en av fire som tar for seg utviklingen innen telefoni, televisjon, aviser og post.
Fasttelefonen sine første hundre år i landet
1800-tallet
Da amerikaneren Alexander Graham Bell tok patent på telefonen i 1876 var det som en revolusjonerende bevegelse fór over verden. Bell var som kjent ikke først, men den som satte i gang en utvikling med et fungerende system. Telegrafen hadde i flere tiår allerede kunnet sørge for rask kommunikasjonsutveksling over lange avstander. Ingenting kunne slå den direkte formen for telekommunikasjon som telefonen kunne gi.
Telefonen ble en gang i telegrafiens storhetstid ansett som «et interessant leketøy, som ikke kunne ventes å få noen nyttig anvendelse».
(SNL)
I Norge kom de første årene til å bli preget av både statlige og private løsninger. Allerede i 1880 begynte private telefonselskaper i Drammen og Christiania å tilby sine tjenester, og et par hundre selskaper dukket opp rundt om i landet i tiårene etter. I 1881 fikk vi imidlertid en lov som tilsa at kun staten kunne formidle telefoni over kommunegrensene.
Vi fikk et statlig monopol som gradvis ble oppløst
Selv om det var statsmonopolet som kom til å prege utviklingen gjennom de neste hundre år, overlevde en privat operatør helt fram til 1974. Televerket sitt monopol begynte å falle like etter. Først falt monopolet på telefonapparater i 1987. Da fikk vi noen festlige løsninger å velge blant. En kamerat kom hjem fra USA med en telefon skjult i en colaflaske, riktignok med elendig kvalitet. Og hvem husker ikke den kule røde? Fri konkurranse på telemarkedet fikk vi først fra 1998. Da hadde allerede mobiltelefonien vært med oss helt fra NMT-450 nettet åpnet i 1981, NMT-900 fra 1986 og GSM med to aktører fra 1991.
Norge var tidlig ute med telefoni over det ganske land, men etterkrigstidens rasjonering i kombinasjon med statsmonopolet sin sendrektighet, medførte at det for mange husholdninger gikk ulidelig treigt med å få fasttelefonen installert. Riktignok skjedde det en nesten tidobling av antall tilkoblinger i perioden 1945/46 til 1991, men andelen innbyggere med telefon økte bare fra 7,6 til 51,4 prosent. Vi skal enda lengre enn 1970-tallet før køene var bygget ned til et levelig nivå. Statistikken viser at 44 % av husholdningene hadde fått fasttelefonen i 1967. Andelen økte til 52 % i 1973 og var kun kommet opp i 74 % i 1981 – og da snakker vi altså om husholdningene og ikke innbyggerne.
Tenk over det: I 1981 var hver fjerde husholdning i Norge uten telefon. Da må vi vel kunne karakterisere oss selv som et U-land?
Sterk teknologiutvikling de siste tiår av 1900-tallet
Samtidig ble smuglyttingen til sentralborddamene gradvis eliminert gjennom digitalisering og automatiserte telefonsentraler, og vi fikk opphevet skillet både teknisk og i kostnader mellom å ringe riks og ringe lokalt. Retningsnumrene til de ulike delene (fylkene) i landet kom og gikk. Tellerskritt som begrep kom og forsvant, og skillet mellom oppstartskostnad og ringekostnad gikk vel også ut av bruk på et tidspunkt. Mange opplevde tilleggstjenestene slik som Opplysningen som nyttige, til dels også Frøken Ur dersom man ville vite hva klokka var.
Gjennom alle disse årene var det selvsagt en viss utvikling i telefonapparatene sitt design og tekniske innhold. Mange i dag husker nok best Televerkets grå standardtelefon fra 1967, og den første tastetelefonen som ble standard fra 1977.
(Klikk på miniatyrbildene for å se dem i større versjoner.)
Egen erfaring
Forfatteren har rundet de halvt hundre og har erfaring med telefonering fra begynnelsen av 1960-tallet. I vår gate i Stavanger var vi en av få med innlagt telefon på den tiden, dette til tross for at landet allerede i 1894 hadde 14.000 apparater, en for hver 140. innbygger. Jeg husker jeg måtte løpe til naboene og hente dem til fasttelefonen vår, dersom de hadde oppgitt vårt nummer og det kom inn en samtale til dem. Vi hadde en av de svarte bakelitt-telefonene og hoppet bukk over den grå som de fleste nordmenn i årene etter skulle stifte bekjentskap med.
Det litt underlige var at telefonene i Oslo hadde omvendt dreieskive av hva jeg var vant med hjemmefra, og det samme var tastetelefonen. Om det var at vi tok med oss en fra Oslo til Stavanger, eller omvendt, kan jeg ikke helt huske. Men da vi tok den i bruk rundt 1990 oppdaget vi at den nyervervede tastetelefonen slo feil nummer. Vi måtte til slutt klistre på små nummerlapper på tastene slik at 1 ble 9 og ikke 1. Du ser bilde av den her.
Telefonien gjennom de siste par tiårene
Antallet abonnementer raste
I Norge har antallet abonnementer på fasttelefoner sunket med 100-150.000 i året gjennom hele vårt århundre. I 2003 var det over 2 millioner, mens det midt i 2016 var igjen 865.000.
Tallene er summen av bredbåndstelefoni og såkalt svitsjet nett, for både privat- og bedriftskunder. Tidligere år har vi ikke sammenlignbar statistikk for, men det kan se ut til at 2001-2002 var fasttelefonien sitt toppår både i andel av befolkning og antall abonnementer. Siden er det altså godt lukt nedoverbakke.
Mobiltelefonien økte
Egentlig er det rart at tallet på abonnenter er så høyt fremdeles, særlig når vi tenker på at i samme periode (2003-2016) økte antallet mobilabonnementer fra 4 millioner til 5,7 millioner. Deler av markedet valgte altså å beholde begge løsninger. Fasttelefonen holdt ut.
Når vi tenker på det, er det for så vidt også bemerkelsesverdig at mobiltelefonen allerede i 2003 hadde så mange abonnenter. Det betyr at de aller fleste i landet hadde sikret seg mobiltelefon allerede før de siste årenes eksplosive vekst i innholdstjenester på smarttelefoner. Veksten i antall mobilabonnementer har dessuten flatet ut de siste årene, ganske sikkert fordi markedet er mettet. Vi bor da ikke så mange i Norge. Den største veksten i antall abonnementer kom før tusenårsskiftet, og da særlig etter 1995-96 da vi rundet den første millionen abonnenter og opplevde en årlig vekst på 25-30 % noen år framover.
I land som vi normalt ikke sammenligner oss med, har mobiltelefonen kommet som manna fra himmelen. Hvorfor skulle land i utvikling, eller hva vi skal kalle de forhåpentligvis framvoksende økonomier, installere dyre telefonsentraler, strekke kabler under bakken og mellom master over bakken, helt inn i folk sine hjem? Det enkleste er ofte det beste: Det holder rikelig de fleste steder å sette opp en mobilmast. Mobilrevolusjonen har vært massiv i andre land, så vel som i Norge.
Smarttelefonen sitt inntog
Nå er det nemlig kun mobiltelefonen som teller, og da i den versjon som vi kaller «smart». Den har vært smart i bare ti år, og det går faktisk an å ringe med den. Ikke bare med telefonabonnement, men også gjennom diverse apper over det trådløse nettet i huset, eller på mobilnettet andre steder. Faktisk er telefoni ikke lenger bare lyd, for det er lenge siden vi fikk videotelefoni med Lync, Skype, Facetime, Duo og hva de nå måtte hete på et gitt tidspunkt – på jobb og privat.
Egen utvikling innen mobiltelefoni, og endelig oppsigelse av abonnement på fasttelefonen
Privat fikk jeg mobil først i 1997, mens på jobb har jeg vært utelukkende mobil siden 1998. Riktignok har enkelte arbeidsplasser hatt en gammel fasttelefon stående, men min telefonering har kun vært med mobiltelefon. På hjemmefronten fortoner det seg annerledes. I mitt hus sa vi opp abonnementet på fasttelefon først i 2014. Vi kan i ettertid undre oss over at det tok så lang tid. Det var noe med å tilby en service til andre, de som bare ville treffe noen i «huset». I flere år gikk det også på at mobilprisene var mindre konkurransedyktige enn fasttelefoni.
I vårt eget årtusen er det ingen som bygger tekniske innretninger for at de skal vare, og de dyre ISDN-telefonene vi fikk i 1997 måtte skiftes ut etter få år. Da sett nummer to måtte byttes ut gikk vi like godt tilbake til analog versjon, men denne gang med flere håndsett i huset. Det var nemlig ingen grunn lengre å ha to linjer og to telefonnumre hvorav bare det ene var kjent og ble brukt. Datatrafikken i huset var allerede i 2003 dyttet over på fiber. Også de nyeste håndsettene røk etter et par år hver, og var dermed med på å drive kostnadene til fasttelefoni i været. Jeg tror vi hadde tre generasjoner av dem fram til 2014. De to eldste er gjengitt i bildene ovenfor.
Innsparing?
Jeg kikket i forbindelse med skrivingen av denne artikkelen gjennom mine gamle fakturaer. Det siste året med fasttelefoni betalte jeg 140 kroner i måneden bare for å ha et abonnement, eller 1.680 kroner over hele året. Dertil kom ringekostnader og brakte den totale utgiften opp i ca. 3.500 kroner. Ved å si opp fasttelefonen sparte jeg altså 3.500 kroner i året pluss noen hundrelapper til telefonapparater per år.
Jo, men det spises vel opp av mobiltelefonen? Neppe, for dels betaler arbeidsgiver for den, og dels har andre i husstanden mobilabonnementer med fri ringetid. Det er datatrafikken på mobilnettet som koster penger, foruten selve mobiltelefonen selvsagt.
Min utvikling fra tele til data
Inntil for 20 år siden var det fasttelefon med en enkelt linje som gjaldt, og Telenor sin kobberlinje var kun til telefoni. Det var ikke det at telefoniutviklingen gjennom ledning stod på stedet hvil. Det pågikk selvsagt en massiv effektivisering og digitalisering hos teleselskapene, ute av syne for oss forbrukere. Noe av det fikk vi likevel direkte glede av. Et eksempel er ISDN, et produkt som varte noen år.
I 1997 fikk huset stasjonær hjemme-pc gjennom en ordning på jobben – slik det den gang var vanlig med skattemyndighetene sin velsignelse. Da ble signalene gjennom kobberledningen til husveggen fordelt videre med bruk av ny teknologi, ISDN. Vi trakk nye kabler rundt i hele huset. Dette var et stort revolusjonerende øyeblikk. Det hendte innimellom PC-en slukte hele ISDN-en (som i praksis innebar to telefonlinjer inn og ut av huset), slik at det ikke var mulig å ringe samtidig. Det betydde at 64 Kb/s kunne økes til den formidable hastigheten av 128 Kb/s for å sikre raskere datatrafikk. Vi fikk også ny ISDN-telefon med tilleggstjeneste som telefonsvarer og to telefoner koblet som en sentral.
Etter seks år, i 2003, fikk vi installert bredbånd gjennom fiber, og Telenor mistet oss som kunde til en ny aktør innenfor telekommunikasjon – Lyse Tele og det som senere kom til å hete Altibox. Med dette kom en virkelig ny tid til å prege våre kommunikasjonsflater mot omverdenen. Vi var blant de første som fikk installert Lyse sin, den gang, enestående pakke med tre-i-en løsning: TV, telefon og internett gjennom én fiberkabel, og på én regning.
Endret aktørbilde
Den gang i 2003 var den best i landet på både pris og ytelse. Senere er mange kommet til, men Altibox-konseptet er fortsatt meget godt for bredbåndsformål. Standard opp- og nedlastingshastighet mener jeg å huske var 3 megabit per sekund (Mbps), en nesten ekstremt bedre ytelse enn 0,064 Mbps som den ene telefonlinjen hadde gitt oss. (Eller fra 64 Kbps til 3.000 Kbps for å si det med kilobit).
Hvorfor overlever fasttelefonen?
Telenor sa i 2014 at 2017 var året fasttelefonen skulle avvikles. Da 2017 opprant var etterspørselen fremdeles der, jf. den knappe millionen som fortsatt hadde et abonnement. Dels er dette et generasjonsfenomen, og det løses av seg selv etter hvert. For noen kan det også handle om kostnader, avhengig av bruksformen for telefonsamtaler, for eksempel mye bruk av utenlandssamtaler. Dels handler det om trygghet og god samtalekvalitet i alle bukter og kroker av landet. Mobildekningen er nemlig ikke perfekt over alt. Dels handler det om at mange fremdeles får, og må få, sin internettkobling gjennom kobberledningene.
Det siste gjør at tilbyderne kan ta deler av kostnadene med å opprettholde en telefontjeneste gjennom samme linje, selv om deres tekniske underleverandører trekker seg bort fra dette utdøende marked. Kobberledningene inn i folks hjem og til bedrifter har også gjort at Norge fikk en rask utbredelse av bredbånd, for definisjonen på bredbånd var lagt så langt ned som kapasiteten på kobberledningen tillot. Tallene ble altså tolket veldig snilt fordi vi skulle se flinke ut på internasjonale og nasjonale statistikker.
Det er imidlertid ikke til å komme bort fra, at for det store flertall i Norge er fasttelefonen sagt opp, utdødd og en del av historiebøkene. Slik gikk det med FM-båndet for radio. Slik har det også gått med telefonkioskene, der 100 av dem til og med er blitt vernet. Les Sandalsands spesialartikkel om telefonkiosker i Norge.
Fjerning av master og kobbertråder
Det meste av denne artikkelen ble skrevet i 2017. I 2021 kunne vi lese at i 2025 skal det endelig være over. Fastnettet legges ned. Det betyr også at Telenor skal fjerne 600 000 telefonstolper og 143 000 kilometer med kabler. Kostnaden deres er ca. 2 milliarder kroner.
Totalt har vi 1,3 millioner telefonstolper. Resten har andre eiere, slik som kraftselskaper, og har andre nåtidige og framtidige bruksområder.
Når fasttelefonen blir til mobiltelefon blir til stadig bredere bånd
Utviklingen av bredbånd tillot også mer trafikk på kabelen, og telefoni var det minste problemet. Filmleie ble tilbudt, trådløs router ble integrert slik at vi ble trådløse over hele huset, og hastigheten ble stadig utvidet. Fordelen for oss som både lastet opp en god del, så vel som å laste ned, var at hastigheten var lik, og den var høy, både opp og ned. Det motsatte er tilfelle med de fleste andre tilbydere, selv om tilbudet varierer mye. I det denne artikkelen publiseres (2017) har jeg en løsning som gir 80/80 Mbps – og det stopper ikke med det.
Så kan vi lure på om telefon og telefoni etter hvert blir begreper som går ut av språket. Sammensmeltingen med annen digital kommunikasjon synes å ville prege de neste årene, og den inngår etter hvert i alt. «Tingenes internett» innebærer at alt kommuniserer med alt. Klokkene er allerede rimelig utbredt med en integrert internettløsning, og med mulighet for samtale.
Men hva når den løsningen også bakes inn i klær, briller, linser og andre faste og løse gjenstander rundt oss og på oss, eller simpelthen implanteres under huden? Teknologien for alt dette finnes, den er i bruk, og kan slå ut i full blomst dersom de kommersielle betingelsene blir gode nok.
Det som driver utviklingen på bredbåndssiden er langt på vei film. Filmene kommer i stadig bedre teknisk kvalitet og vi må videreutvikle de tekniske løsningene på alle områder. Det bringer oss over på neste artikkel i denne serien, nemlig televisjon. Fjernsynet er et informasjons- og underholdningsmedium som så mindre utvikling gjennom sine første 50 år i Norge, enn hva vi har fått de siste 5 årene. Eller noe sånt. Det skal vi ta for oss i neste artikkel.
Artikkelen er en av fire som tar for seg utviklingen innen telefoni, televisjon, aviser og post.