Grensesteiner i Stavanger

Gjennom de 180 årene som er gått siden Stavanger oppstod som kommune, har kommunegrensene blitt endret hele åtte ganger. Etter noen av endringene finnes det fremdeles rester av grensesteiner som ble satt opp. Vi skal nå lete fram de gjenværende, stein for stein.

Endringer i Stavanger kommunes grenser fra 1800-tallet til i dag

Endringer i kommunegrensene, 1800-tallet første halvdel

Først en liten forklaring. Stavanger er selvsagt langt eldre enn 180 år, men det var i 1837 at Stortinget vedtok de såkalte Formannskapslovene som delte landet inn i by- og herredskommuner med et visst monn av lokalt, kommunalt selvstyre. Før den tid hadde vi jo hatt de statlige amtene, og ellers var det prestegjeld, gårdseiendommer og kjøpstadsrettigheter som definerte de offentlige grensedragninger på kartene.

Kun 11 år etter Stortingsvedtaket fikk Stavanger sin første utvidelse, i 1848. Inntil da besto kommunen bare av området rundt Breiavatnet og Vågen. Grensen lå mot sør ved dagens Museum, i nord ved dagens Konserthus, i vest på nedsiden av Løkkeveien og i øst gikk grensen ved Østervåg. I 1848 ble bykommunen utvidet med havneområdet øst til Nordkronen, ytterst i Pedersgata. Hetland kommune bygget få år etter sin kirke kloss opp til grensen.

Endringer i kommunegrensene, 1800-tallet andre halvdel

Neste byutvidelse kom i 1866. Da trakk man en linje fra Kalhammeren i nord, opp til Byhaugen, sør til Mosvatnet. Halve vatnet ble liggende i Stavanger, men så trakk man linjen tilbake mot sentrum på vestsiden av Vålandshaugen. Det som i dag er det gamle sykehusområdet ble inkludert. Dessuten kom de første byøyene inn som del av Stavanger kommune – Grasholmen og Sølyst.

Samtiden gjorde et nummer ut av at denne grenseendringen effektuerte et kongelig gavebrev fra 1607. Da hadde kong Kristian IV skjenket «Egenes Løkker med øyene Sølyst og Gressholmen med flere» til Stavanger. Siden det hadde området alltid vært en del av Stavanger, men ikke formelt innlemmet i byens territorium. Området er farget gult på kartet under.

Neste byutvidelse kom i 1878 da ytterligere en flik av strandsonen langs Byfjorden ble trukket inn. Det samme skjedde med Buøy og Engøy, og enda større biter av Våland og Storhaug – helt fram til Emmausveien og Lervig.

Det kom altså tre runder med kommuneutvidelser på 1800-tallet. Fire endringer kom til på 1900-tallet.

Endringer i kommunegrensene, 1900-tallet

Den første fant sted allerede i 1905. Da sikret kommunen seg ekspansjonsrom i en litt større bit av Storhaug, midtpartiet, og dessuten enda mer av Våland. Hele Mosvatnet ble innlemmet i Stavanger, sammen med en liten bit ved dagens Tjensvollkryss. 

Resten av Våland, Storhaug og de delene av Tjensvoll som ligger nærmest Mosvatnet ble så inkludert i den voksende bykommunen i 1923. Også deler av Tasta og Hillevåg ble formelt med i byen.

Det framstår i ettertid som underlig at noen av Stavanger kommunes boligprosjekter for avhjelpe på den dramatiske bolignøden rundt første verdenskrig, fant sted på Midjord. Kommuneboligene her ble bygget i det som da fremdeles var Hetland kommune. Dette vitner etter alt å dømme om at kommuneinndelingen hang langt etter den faktiske bostedsutviklingen i området. Da, som nå.

LES MER: Kommunegårdene i Stavanger

I 1953 ble det gjort en mindre endring ved at Saxemarka og deler av Hillevåg kom med. Av sistnevnte tilsvarte overføringen fra Hetland kommune den store gårdseiendommen Stavanger kommune faktisk eide, nemlig Arbeidsgården.

Faktum er altså at Stavanger kommune forut for flere kommunesammenslåinger stod som eier av mange eiendommer utenfor egen kommunegrense.

Neste grensejustering fant sted i 1965. Da kom hele den tidligere kommunen Madla inn som del av Stavanger. Hetland kommune ble også inkludert med unntak av Riska på andre siden av Gandsfjorden. Det området gikk til Sandnes som også hadde fristet en lang historie som inneklemt by. Sandnes vokste seg geografisk vesentlig større med også å få med seg Høyland. Hetland kommune opphørte å eksistere.

Endringer i kommunegrensene, 2000-tallet

Stavanger utvidet i 2020 sine grenser en åttende gang. Denne gang med innlemming av kommunene Rennesøy og Finnøy, samt den delen av øya Ombo som tidligere hadde vært del av Hjelmeland kommune.

Grensesteiner i Stavanger

Grensesteinene, Stavanger kommunes oversikt

Det var imidlertid ikke grenseendringene i seg selv denne artikkelen skulle omhandle. Det har seg nemlig slik at det rundt om i Stavanger kommune finnes 19 steiner som angir grensene på et eller annet tidspunkt. Noen av dem finner vi igjen i kommunen sin kulturminneplan. Den og andre kilder antyder ytterligere seks grensesteiner rundt om i byen. De sistnevnte har ikke latt seg verifisere.

Grensesteiner i Stavanger, på kartet

Her kommer en presentasjon av de 20 som Sandalsand har funnet. Disse og fem andre med spesifisert adresse er markert i kartet under med grønn farge. Det inneholder i tillegg grensesteiner med gul farge. De ble tegnet inn på et kommunalt kart i 1911 med nummer, men ikke årstall. Uvisse grensesteiner kan i prinsippet fremdeles eksistere, på stedet, men er foreløpig ikke identifisert. Noen av dem kan være fraktet bort.

Kommunens over hundre år gamle kart er tilgjengelig på nettsiden Stavangerbilder. For å plotte stedsangivelsene for gulfargede steiner på kartet, er det benyttet kart fra Finn. Der finner vi nemlig både nyere satellitt- og flybilder, og historiske kart – inklusive en versjon av det gamle Stavangerkartet. Ved å veksle mellom lagene med kart og flyfoto, har det vært mulig å finne koordinatene fra over hundre år siden i dagens bybilde – med ganske god nøyaktighet.

I kartet er dessuten hver byutvidelse tegnet inn manuelt, basert på kartet øverst i artikkelen, og finkalibrert ut fra de grønne og gule grensesteinene. Skraveringene bruker om lag samme farge som i kommunens kart. 

Fullstendig nøyaktighet er ikke mulig, men i sum har vi en synliggjøring av Stavangers grenser og grensesteiner gjennom bykommunens første knappe hundre år, fra 1837 til 1923. 

Kartet kan ekspanderes i større skjerm og markørene kan klikkes på. Bruk innholdsfortegnelsen til å vise eller skjule kartlagene, dvs. byens årringer i betydningen kommuneutvidelser. Det ligger for øvrig en tabellarisk framstilling nederst i artikkelen.

Grensesteiner i Stavanger, mot vest

Madla / Sola ved Liapynten

En gang gikk grensen mellom Sola og Madla herreder ved Liapynten innerst i Hafrsfjord. Nå er det Stavanger og Sola som møtes ved denne steinen. Den står kloss i riksveien. Steinen er ikke med i kommunens oversikt.

Ernst Askildsensgate?

Jeg kom i en annen kilde over en opplysning om at det mellom Ernst Askildsensgate og Madlavollveien skal stå en stein som markerer grensen mellom Madla og Hetland inntil 1965. To bronseplater med inskripsjoner er innfelt. Jeg vil anta det handler om flyttblokken (kampesteinen) som ligger i hagen til to naboeiendommer, og ikke en tilhugget stein som de andre i denne artikkelen. I så fall skal den ut. Kartmarkøren er plassert på denne store steinen.

Madlaveien / Sisikveien

Derimot finner vi fremdeles en stein som viser grensen mellom Madla og Hetland på Madlaveien. Den står i støygjerdet ved inngangen for fotgjengere til Sisikveien. En gang gikk Sandalsveien inn fra Madlaveien her. Heller ikke denne steinen er med i kommunens oversikt, men så har da heller ikke kommunen med noen grensesteiner fra de arealer den tilegnet seg for 50 år siden.

Grensesteiner i Stavanger, mot sør

To forsvunne steiner fra 1953 og en som står

De to steinene har adresse Ullandhaugveien 115 (1953) og Sørmarkveien 51 (1953). Det er Stavanger kommune som oppgir disse to adressene, men ved befaring lar de seg ikke påvise. De kan være gjemt bort inne i private hager eller være bortkommet på annen måte.

Den første steinen skal stå midtveis i skråningen opp mot Ullandhaug, nordvest for huset. Den andre adressen er like bortenfor Sørmarka Arena. Bildet viser området ved Sørmarkveien 51 der steinen skal være plassert, like nordvest for eiendommen.

En stein fra 1953 som vitterlig er å finne, er denne. Den står i veikanten i Andreés gate i Bekkefaret. Eiendommen bak den er Fridtjof Nansens vei 32.

Grensesteiner i Stavanger, mot nord

To forsvunne steiner fra 1879?

Boknaveien 34 (1879) og Norheimssvingen (1879) er begge nevnt av kommunen. Vi er i en svært bratt skråning mellom Byfjorden og Tastaveden. Her ble kommunens yttergrense mot nord trukket i en rett linje i 1878.

Det kan være at steinene står et eller annet sted fremdeles, men det er lite framkommelig i dels friområde, dels hager. Det eneste jeg kom over nord for Norheimssvingen var en flyttblokk, og de ble jo ofte før brukt som grensemarkører.

Kommunens kart fra 1911 viser faktisk sju grensesteiner i dette området, fra sjøkanten i nord og sør til neste brekkpunkt, i Harlows gate. Derfra gikk grenselinjen rett opp på Byhaugen.

Klovsteinen (1923 nr 16)

Den neste er derimot udiskutabel og lett å finne. Vi er i et område der det fra virkelig gamle dager ble trukket en grense mellom gårdene Eiganes, Stokka, Tjensvoll. Her finner vi svære steinformasjoner i form av flyttblokker. Imidlertid finner vi også nummer 16 av grensesteinene fra 1923 her. Kommunens kart viser imidlertid ikke at det gikk en grensedragning i 1923 her, og andre kart lar seg ikke oppdrive på det kjekke internettet. 

Ved Mosvatnet

Gamle Madlaveien 14 (1905 nr 34)

Dette er en stein som står langs gateløpet som tidligere het Madlaveien. Veien ble lagt litt om inn mot Mosvatnet og etterlot seg en liten veistump. Den heter Gamle Madlaveien og er tilgjengelig som en blindvei inn fra bensinstasjonen. Steinen står på utsiden av veien, i vollen inn mot (nye) Madlaveien. Det er nok denne steinen kommunen adresserer til som Madlaveien 95 i sin oversikt.

Eiganesveien 164 (1923 nr 14)

Plasseringen av denne steinen stemmer godt med gamle kommunekart, og steinen står da virkelig her også. Derimot står den ikke oppført i kommunens oversikt.

Vestsiden av Mosvatnet

Kommunen hadde allerede i 1866 sikret seg delvis eierskap til Mosvatnet. Det var et strategisk grep for å sikre vannforsyningen til byen, noe som i den store bybrannen i 1866 hadde vist seg å være svært prekær. Grensen som ble trukket i 1905 inkluderte nå hele vannet, og det ble satt opp en serie med grensesteiner innenfor vannbredden på vest- og sørsidene.

Kommunen oppgir at det skal være sju grensesteiner langs Mosvatnet, men en av dem kan jeg ikke oppdrive. (De oppgir også et hestedrikkekar, uten at jeg helt kan forstå hva det har med grensesteiner å gjøre. Drikkekaret står nå like fullt på stedet, men kan neppe være særlig å drikke av for verken hester eller andre.)

Derimot vil man finne nummer 30 like utenfor Kunstmuseet. Deretter følger de på linje inn mot Mosvangen, på innsiden av turveien: 28, 27, 26, 23 og 22. Hvor det er blitt av nummer 29, 25, og 24 vet jeg ikke. Det skal også ha vært noen grensesteiner ut over langs dagens Madlavei. 

Vålandsområdet

SUS (1923 nr 5)

Vi skal så gjøre et lite byks mot øst. Like ved innkjørselen til parkeringshuset under pasienthotellet finner vi en stein fra 1923.

Den er ikke inkludert i kommunens liste over grensesteiner i Stavanger, men grensedragningen ble vitterlig trukket akkurat forbi her.

Øvrebøveien 34 (1923 nr 4)

Derimot har kommunen riktig oppgitt at det skal være en stein i Øvrebøveien 34, som ligger like sør for Teknikken. Den steinen står sementert oppå en stor rund stein innerst til venstre i hagen.

Vålandshaugens tre steiner

Neste stopp er et flott høydedrag i byen med et karakteristisk tårn på toppen av det tidligere vannbassenget. Her finner vi ikke mindre enn tre steiner: 1879 nr. 41, 1879 nr. 43 og 1905 nr. 13. De står tett ved hverandre like under Vålandstårnet, på sørsiden. Kommunens kulturminneplan oppgir to steiner fra 1905, hvilket må være feil. Dessuten oppgir de en relativ referanse til en stein fra 1872, men det skal være 1879 (etter grensejusteringen året før).

Vålands gate 21 (1879 nr. xx)

Denne kom for dagen etter at artikkelen først ble skrevet. Den står likevel tydelig, rett og rak, helt i enden av Vålands gate på Våland. Her møtes i grunnen tre kommuneutvidelser: 1866, 1878 og 1905. Steinen er sannsynligvis fra 1879-serien, men skriften er vanskelig å tyde. Vi kan vel legge til at utvidelsen i 1866 ikke lar seg gjenfinne blant våre grensesteiner i Stavanger. 

Østre bydel (Storhaug)

Figgjogata 9 (1905 nr. 3)

Inkludert av kommunen i sin oversikt. Steinen står i hagen mellom to eiendommer: Figgjogata 9 og Nedstrandsgata 59.

Du ser den fra gaten ved sistnevnte adresse, men du kan jo be om å få komme inn i hagen for å ta den nærmere i øyesyn. Det er jo egentlig ganske fabelaktig at denne type kulturminner faktisk står igjen, selv inne i private hager, godt over hundre år etter at de ble satt opp.

Emmausveien (1879 nr. 11)

Steinen står i krysset med Koperviksgata og er inkludert i kommunens liste. Steinen er blitt hvitmalt og fått teksten markert med svart farge. Ut fra gamle kart skal det ganske riktig ha stått en stein her, og da med nummer 11.

Det ene hjørnet synes å ha blitt stygt skamfert med årene, men det er jo flott at den er beholdt. Den fyller jo snart 140 år.

Tabelloversikt

Tabelloversikten viser (a) de 20 grensesteiner i Stavanger som er funnet, (b) de 5 som kommunen og andre har gitt en adresse til, men som ikke er gjenfunnet, og (c) en uspesifisert ved Mosvatnet.

En drøfting til slutt

Dermed er vi kommet til veis ende i vår jakt etter grensesteiner i Stavanger. Det er selvsagt slik at dersom det skulle dukke opp flere steiner, så blir artikkelen og kartet oppdatert.

Det må legges til at denne form for grensesetting er rimelig dynamisk, og den viser at samfunnsutviklingen går sin gang. Endringer i kommunegrenser det samme. Man kan jo merke seg at ikke en eneste gang er Stavangers grenseendringer skjedd uten protester fra omliggende kommuner.

I 1865 protesterte bykommunen selv mot å inkludere Engøy og Buøy, ettersom disse øyene «aldrig har været og neppe nogensinde vil blive, hvad man kaller By». Det er altså ikke bare menneskers dårskap man kan ergre seg over, men også manglende framsynthet.

Hver prosess har tatt lang tid og med relativt små endringer for hver gang. De siste justeringene, i 1965 og 2020 var de mest omfattende. Endringene har mest båret preg av å bekrefte en ny juridisk (politisk-administrativ) inndeling lenge etter at den organiske byutviklingen har funnet sted.

Grensesteinene står igjen om det som engang var, som årringer i byens og kommunens utvikling. Selv opplever jeg det slik at de burde ivaretas bedre, sikres skilting, vern og omtales korrekt i kommunens egen kulturminneplan. Dersom kommunen har et grensestein-kirkegård et sted, så bør steiner derfra utplasseres på sine originale steder, så langt råd er. Granittblokker på ca. 10x50x150 cm kan ikke bare forsvinne i løse luften. 

Les mer

Stavanger Byarkiv har et glimrende nettutstilling med bilder og lenker til digitaliserte bystyreprotokoller, under tittelen Grenseløst.

Videre: Grensesteiner er ikke eneste markører av grenselinjer i landskapet.

Fra gammelt av brukte man ofte flyttblokker, altså kampesteinene fra istiden, som markører i terrenget. Deler av kommunegrensen mot vest ble på 1800-tallet trukket mellom flyttblokkene på Byhaugen og Eiganes. I motsetning til de presenterte grensesteiner i Stavanger, har flyttblokkene heller ikke så lett for å forsvinne. Mange av dem er for store til det.

Når vi nå først er inne på det med steiner, så har vi jo også milesteiner. En egen artikkel utforsker det fenomenet.

• LES MER:
  • Flyttblokker i Stavanger
  • Milesteinene sør for Stavanger
  • Alle artikler fra Stavanger