Hvilke fredete fartøy har vi i Norge?

Vi har en del fredete fartøy i Norge, fartøy som fortsatt er i stand til å seile langs kysten. Her skal du bli kjent med antallet og kjennetegn ved dem.

Hva ser vi etter?

Kulturminnesøk er Riksantikvarens database over kulturminner i Norge, og tilgjengelig for offentligheten. Vi kan der lete oss fram til all slags kulturminner i Norge. Her skal vi konsentrere oss om fredete fartøy. Vi får kunnskap om fartøyets historikk, konstruksjon, alder, geografisk plassering og litt mer. Siden gir også innsikt i fartøyets nåværende tilstand og dets rolle som et viktig kulturminne i norsk historie.

Vi får vite at der er 15 fredete fartøy i Norge. De er spredt rundt om i landet, og de har ulik historikk både i tid og rom (funksjon). Her følger først en tabellarisk oversikt. Lenken i tabellen fører til oppslaget på Kulturminnesøk.

15 fredete fartøy

Dernest skal vi referere hvordan kulturminnemyndighetene framstiller landets fredete fartøy. Vi tar dem for oss i samme alfabetiske rekkefølge som i tabellen. Nederst i artikkelen følger noen lenker til videre lesning.

Ammonia

Jernbanefergen «Ammonia» ble bygget i 1929 av A/S Moss Verft og Dokk for Norsk Transportaktieselskab, et datterselskap av Norsk Hydro. Fergen, med en lengde på 230,6 fot og isforsterket baug, kunne frakte 16-17 jernbanevogner og 150 passasjerer. Den ble avløst av «Storegut» i 1956, men fortsatte som reserveferge til 1991. Dette er den siste dampdrevne jernbanefergen i verden og ble fredet i 2009. Det ble lagt vekt på perioden rundt 1929.

Bilfergen

Bilfergen som ganske enkelt heter M/S «Bilfergen», bygget i 1921 av Johan T. Nerhus som en bilferge, var opprinnelig planlagt som fiskekutter. Med en lengde på 64 fot, hadde den plass til 3-4 biler og trafikkerte ruter mellom Vestnes, Åndalsnes, Geiranger og Hellesylt. I 1925 ble ruten utvidet til Molde-Vestnes, og fergen ble senere ombygget til langskips gjennomkjøring, noe som reduserte lengden til 56,1 fot og økte bilkapasiteten til 5. Etter å ha vært rekvirert av den tyske marinen under krigen, var fergen i tjeneste for Møre og Romsdal Fylkesbåter til 1960. I 1972 ble «Bilfergen» restaurert til sin 1934-tilstand og er nå den eldste bevarte bilfergen i Norge. Den ble fredet i 2010, med verneperioden satt til 1934.

Børøysund

Passasjerfartøyet «Børøysund», bygget i 1908 av Trondhjems Mek. Verksted som «Odin», var en kombinert passasjer- og slepebåt på 100,4 fot. Under første verdenskrig ble det rekvirert av marinen som bevoktningsfartøy. Etter krigen ble det solgt og omdøpt til «Skjergar» og senere «Børøysund» etter at Vesteraalens Dampskibsselskab overtok det i 1925. Fartøyet trafikkerte lokalrutene i Lofoten og Vesterålen til 1960, da det ble solgt til en yrkesskole og omdøpt til «Hyma». I 1969 ble det overtatt av Norsk Veteranskibsklub og fått tilbake navnet «Børøysund». Fartøyet, som er Norges siste kullfyrte dampbåt med originalt kullfyrt kjele og dampmaskin, ble fredet i 2014. Fredningsperioden gjelder tilstanden etter ombyggingen i 1935.

Folgefonn

Bilfergen M/F «Folgefonn», bygget i 1938 av Bergens Mekaniske Verksted for Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap, var den gang en av Norges største bilferger med kapasitet for 20 biler. Den trafikkerte Hardangerfjorden til 1979, før den havnet i England som klubbhus. I 2010 ble fergen kjøpt tilbake til Norge, restaurert med en ny Wichmann-motor og bevart i stor grad som den var i HSD-perioden. «Folgefonn» ble fredet i 2011 som en viktig del av samferdselshistorien, særlig som den eneste gjenværende bilfergen med midtcasing. Fredningsperioden gjelder fra 1938 til 1979.

Gamle Kragerø

Bilfergen B/F «Gamle Kragerø», bygget i 1960 som Kragerø Fjordbåtselskaps første stålferge, var en kombinert passasjer- og bilferge samt isbryter. Den sikret vintertransport i Kragerø-skjærgården og var i rutetrafikk frem til 1987. Fra 1988 til 2009 transporterte den fanger mellom Horten og Bastøy fengsel, da under navnet «Foldinferga». Etter en totalrestaurering ble fergen tilbakeført til sin 1988-tilstand. «Gamle Kragerø» symboliserer utviklingen av åpne stålferger fra 1960-tallet. Den ble fredet i 2009.

Gamle Lofotferga

Bilfergen M/F «Gamle Lofotferga», bygget i 1956 av Em. Moen & Sønns Båtbyggeri i Risør for Lofoten Fergeselskap A/L, gikk i trafikk mellom Napp og Lilleeidet i Lofoten. Fergen, opprinnelig kalt «Lofotferje II», kunne frakte 11 personbiler og 65 passasjerer. I 1977 ble den solgt og omdøpt til «Lofotpel» for bruk ved kaibygging. Deretter, i 1993 ble fergen solgt videre og startet som turistferge under navnet «Gamle Lofotferga». I dag brukes den i chartertrafikk i Lofotens skjærgård med fokus på bevaring. M/F «Gamle Lofotferga» er den siste bevarte trefergen i Nord-Norge i nesten original stand og ble fredet av Riksantikvaren i 2010. Verneperioden er satt til omkring byggeåret 1956.

Granvin

M/S «Granvin», bygget i 1931 som et bilførende lokalskip, opererte hovedsakelig i Indre Hardanger og fraktet både gods og passasjerer. Den hadde plass til tre biler. Skipet var i drift til 1987, og i 1988/1989 ble det restaurert tilbake til slik den var før en større ombygging i 1968. «Granvin» er en av de få gjenværende lokalrutebåtene fra tidlig bilførende fartøy i Norge og ble fredet i 2011. Skipet representerer en viktig del av norsk transport- og skipshistorie, spesielt for lokalsamfunnene langs Hardangerfjorden.

Nordstjernen

Passasjerfartøyet «Nordstjernen» (LATU), levert til Det Bergenske Dampskipsselskap i 1956, har vært en viktig del av Hurtigruten, spesielt som Svalbardekspressen. Skipet har en lengde på 265 fot, og er et av de skip som har seilt lengst for Hurtigruten. Selv om skipet fikk ny maskin i 1982, fremstår det ellers som uendret fra byggeåret. «Nordstjernen» representerer Hurtigrutens historiske flåte og ble fredet av Riksantikvaren i 2012.

Riskafjord

Passasjerfartøyet M/S «Riskafjord II», bygget i 1864 i Sverige som «Särö», var opprinnelig på 80 fot og trafikkerte strekningen Gøteborg-Särö-Onsal. Etter flere eierskifter ble det i 1927 kjøpt av A/S Riskafjord og omdøpt til «Riskafjord II», som gikk i lokalruten Stavanger-Hommersåk-Riskalandet. På midten av 1900-tallet fikk skipet nytt overbygg og byttet ut sin dampmaskin med en General Motors dieselmaskin, som senere ble erstattet av en Callesen dieselmaskin. Fra 1976 var «Riskafjord II» selskapets eneste skip til det ble erstattet av en hurtigbåt i 1996. Det er landets eldste bevarte rutefartøy i saltvann, med elementer fra alle sine historiske perioder, og ble fredet i 2014. Fredningen dekker perioden fram til skipet gikk ut av aktiv tjeneste i 1996.

Rogaland

Passasjerfartøyet D/S «Rogaland», levert i 1929 til Det Stavangerske Dampskipsselskap, trafikkerte rutene mellom Sandnes, Stavanger, Oslo og en ukentlig nattrute til Bergen. Etter å ha blitt sterkt skadet i en eksplosjon i Bergen i 1944, ble skipet reparert og omdøpt til «Stauper» i 1965. Deretter fungerte skipet som en flytende sandblåsingsstasjon. I 1989 ble det kjøpt tilbake til Stavanger for vern. «Rogaland» er det eneste bevarte passasjerskipet fra hovedrutene langs kysten bygget før andre verdenskrig, og store deler av skipet er intakte fra perioden som ruteskip. Det ble fredet i 2014, med verneperioden satt til tiden skipet var i kystrutefart (1929-1964).

Skibladner

Passasjerfartøyet «Skibladner», levert i 1856, har gått i rutefart på Mjøsa i over 160 år. Hjuldamperen har gjennomgått flere ombygginger, blant annet forlengelse, ny dampmaskin, og overgang fra kull- til oljefyring. «Skibladner» sank i både 1937 og 1967, men ble hevet og restaurert begge ganger. I dag fremstår skipet i stor grad som det gjorde på 1920-tallet, etter de viktigste moderniseringene. Som Norges eneste hjuldamper og verdens eldste i rutedrift, ble «Skibladner» fredet i 2006 som et unikt kulturminne.

Skånevik

Bilfergen «Skånevik» gled av stabelen i 1967 på Ulstein Mek. Verksted for Hardanger Sunnhordalandske Dampskipsselskap (HSD). Fergen på 145 fot trafikkerte flere av HSDs ruter fram til 2004. Den har få endringer fra originalen, bare noen oppgraderinger i navigasjon, kommunikasjon, og redningsutstyr. Bygget i sveiset stål og aluminium, er «Skånevik» et viktig verneobjekt og ble, sammen med «Skibladner», en av de første fartøyene som ble fredet i Norge (2006). Fokus er på perioden som bilferge for HSD (1967-2004).

Storegut

M/F «Storegut» er en jernbaneferge bygget i 1956 for å øke fraktkapasiteten på Tinnsjøen etter at D/F «Hydro» ble senket i 1944. Den transporterte jernbanevogner og passasjerer som en del av Rjukanbanens transportsystem, som var essensielt for Norsk Hydros drift på Rjukan. Med plass til 19 vogner og 400 passasjerer var «Storegut» Nord-Europas største innsjøferge. Fergen ble tatt ut av drift i 1991 og fredet i 2009 som et viktig kulturminne for norsk industri-, kommunikasjons- og krigshistorie.

Turisten

Passasjerfartøyet «Turisten» fra 1887 fraktet varer, husdyr, og passasjerer i Haldenvassdraget, inkludert en stolt tur med kong Haakon i 1909. Fartøyet var viktig for tømmertransporten. Etter å ha blitt lagt i opplag og senket i 1963, ble «Turisten» hevet i 1997 og restaurert til sin 1927-tilstand. Fartøyet ble fredet i 2023. Med sin originale dampmaskin fra 1887 representerer «Turisten» transport- og skipshistorie fra tiden før moderne landeveistransport, og inngår i vernearbeidet for Haldenvassdraget.

Vestgar

Passasjerfartøyet M/S «Vestgar», bygget i 1957 ved P. Høivolds Mek. Verksted for Øygardsbåtane L/L, var en kombinert last- og passasjerferge på 118 fot som trafikkerte ruten mellom Øygarden og Bergen frem til 1979. Etter at ruten ble erstattet av broer og ferger, ble «Vestgar» solgt til pinsebevegelsen og omdøpt til «Fredsbudet» for bruk som misjonsbåt langs kysten. Den fikk med årene noen moderniseringer. I 2007 ble skipet kjøpt tilbake til området av Øygardsbåtene som et fartøyvernprosjekt. Fartøyet, en representant for «sjøbuss»-typen fra etterkrigstiden, ble fredet i 2013. Fredningen dekker perioden som dagruteskip for Øygardsbåtane L/L (1957-1979).

Litt mer om fartøyvern

Sjekk gjerne ut Wikipedias oppslag om fartøyvern. Riksantikvaren har også en bakgrunnsartikkel om tematikken. Der kan vi lese at det skal være om lag 270 fartøy som er underlagt en vernebestemmelse. Dessverre er en oversikt ikke lett tilgjengelig.

Det er videre slik at vernelisten synes å endre seg litt år for år. Det foreligger offentlige støtteordninger til vernete fartøy, og de forvaltes av fylkeskommunene. Dersom ikke fartøyets eier et år søker om støtte, så faller også fartøyet ut av vernelisten. Det er vanskelig å forstå.

Hva gjelder fredninger, så finner vi her og der opplysninger om både midlertidige fredninger og fredninger som er i en prosess. Listene synes lite oppdaterte, eller så tar fredningsprosessene svært mange år.

Det skal ifølge Kulturminnesøk nemlig foreligge planer om fredning av ytterligere fire fartøy: Bjoren, Grytøy, Sjøbad II, og Tafjord. I 2008 varslet Riksantikvaren fredning av Gamle Salten, men skipet har fremdeles bare status som vernet. Videre ble Solundir i 2015 gitt status som midlertidig fredet, og har ifølge Kulturminnesøk samme status i 2024. Wikipedia oppgir at det midlertidige fredningsvedtaket kun var for en periode på et halvt år. Vi forventer større etterrettelighet i offentlige registre.

Les mer

Sandalsand har latt ChatGPT lage utkast til omtalene av hvert fartøy, basert på beskrivelsene på Kulturminnesøk. Omtalen er manuelt kvalitetssikret i etterkant.

Så langt om fredete fartøy. Se Sandalsands oppslag om Kystkultur. Der finner du blant annet omtaler av de tre «offisielle» fartøyvernsentrene vi har i Norge, samt beretninger fra de frivillige miljøene som livnærer seg på dugnad og offentlige støtteordninger.