Industrisamfunnet Tyssedal

Industrisamfunnet Tyssedal er et av de markante eksemplene på framveksten av den moderne industrinasjonen Norge etter unionsoppløsningen i 1905, sier Riksantikvaren. Vi skal se hva Tyssedal har å by på i dag, men vi starter selvsagt med bakgrunnen.

Industrien kommer til Tyssedal

Geografisk er vi langt inne i den snorrette sidegreinen til Hardangerfjorden som ender opp i tettstedet Odda helt innerst. Fjorden heter Sørfjorden. På østsiden, noen få kilometer før Odda ligger det som en gang var et lite strandsted. Rundt forrige århundreskifte, før industriutbyggingen startet, hadde allerede de få fastboende stiftet bekjentskap med utenverdenen. På den tid var Sørfjorden et av de aller mest besøkte turistmål i landet, og cruiseskipene kom dampende inn fjorden med turister hungrige på norske fjorder, fosser og fjell.

Det fikk de i Tyssedal, for lokalbefolkningen fikk mulighet til å vise fram sin storslåtte natur. Stikkordene var Tyssestrengene (fritt fall på 300 m) og Ringedalsfossen (160 m) langt innover i Skjeggedalen. En av dem som kom var den kanskje mest berømte Norgesvennen av alle på den tid, den tyske keiseren Wilhelm II.

Kraftutbygging som grunnlaget for vekst

I den vesle bygda som spredte seg forsiktig opp skråningen fra fjorden, klemt mellom to høye fjell på om lag 1000 meter hver, var det imidlertid den storstilte industriutbyggingen som skulle sette sine mest markante spor, spor vi kan gjenoppleve den dag i dag. Lokalsamfunnet ble tidlig et veldig internasjonalt samfunn, det ble bygget boliger og annen infrastruktur med en standard som ellers kun var byene forunt – og knapt nok der.

Opprinnelig var der to småbruk i Tyssedal. I 1900, før utbyggingen, bodde det 39 mennesker her. Etter industriutbyggingen kom Tyssedalsamfunnet opp i et antall av rundt 1500 innbyggere. I dag bor det i overkant av 600 i Tyssedal.

Det var naturligvis fossekraften som lokket industriherrene med Sam Eyde i spissen. Allerede i 1906 startet den første vannkraftutbyggingen for leveranse av kraft inn til Odda. I løpet av den første hektiske byggeperioden fram til kraftstasjonen i fjordkanten kunne settes i drift i 1908, var 500 rallare i arbeid med å bygge dammer på fjellet, vanntunneler og rørgater, selve kraftstasjonen, kontorbygg og boliger, samt en kraftlinje på 6 km inn til Odda.

Inne i Skjeggedalen ble Ringedalsdammen bygget i perioden 1910-1918, den gang verdens største demning, for ytterligere å sikre nok energiproduksjon. I Tyssedal ble det etablert flere forsøk på industriell aktivitet, i tillegg til den som allerede hadde startet opp inne i Odda. Først ble det gjort et forsøk med jern- og stålverk, så en smelteovn for sinkmalm, senere ferrokrom og ferrosilisium. Ut over på 1920-tallet var det sinksmelting som ble forsøkt utviklet.

Produksjonsanlegg ved fjorden

Aluminiumproduksjon ble utviklet på samme tid i regi av Det norske Nitridaktieselskap, sammen med utenlandsk kapital og interessenter. Dette hadde større suksess, og det gikk svært stort for seg fram til andre verdenskrig. Etter krigen var det opp- og nedturer fram til nedlegging av aluminiumsverket i 1981. 1970- og 80-tallet var tiår med store omstillinger, mest i form av nedleggelser, av en rekke store industribedrifter på små steder i utkant-Norge. De såkalte hjørnesteinsbedriftene. Kampen for å overleve var til å ta og føle på også i Tyssedal, og mobiliseringen av krefter fjern og nær var sterk.

Løsningen ble, med engasjement fra regjering og storting, å rive anlegget og bygge et nytt ilmenittsmelteverk. Det er det som i dag opprettholder den industrielle aktiviteten i Tyssedal. Eieren TiZir importerer ilmenitt fra hovedsakelig Senegal og smelter det om i Tyssedal. Produktene er slagg med et høyt innhold av titandioksid til videre bruk som hvitt pigment i ulike industrier. Dessuten framstilles råjern med høy grad av renhet. Nå som for hundre år siden er det en isfri fjord og rikelig tilgang til billig vannkraft som smører totaløkonomien i denne ytterst konjunkturutsatte og kraftkrevende industriproduksjonen.

Museet er det naturlige første stoppested i Tyssedal

Våre, og dine opplevelser i Tyssedal, vil bli beskrevet i fire etapper. Vi tar dessuten med en femte del av et annet slag.

Dagens Riksvei 13, utvalgt som en av landets Nasjonale Turistveger, går gjennom tunneler på begge sider av Tyssedal. Man bør derfor være observant og følge skiltingen når man kommer ut av tunnelene. De to første etappene av vårt besøk ligger på nedsiden av riksveien, ved fjorden. De to andre ovenfor.

Museet heter Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum. Her står det tidligere administrasjonsbygget og ikke minst det fredete kraftverket Tysso I helt sentralt. Museet er så viktig at det er omtalt i en egen artikkel. Den innledes slik: «Dette er et museum som på forbilledlig vis forteller kultur- og industrihistorien om Tyssedal og Odda. Fornavnet «norsk» antyder at det også har en nasjonal oppgave knyttet til den samme historien.»

Andre etappe bringer oss til bygninger på fjordsiden av Rv 13

Tyssedal hotell

Et av de markante byggene i denne delen av Tyssedal er det rødmalte og monumentale Tyssedal Hotell. Det ble bygget av AS Tyssefaldene i 1912 som et administrasjonshotell for besøkende direktører, ingeniører og andre som kom hit fra verden over. Det var til og med en fransk forening som holdt til her, med sitt eget bibliotek. Malerisamlingen inne kan være verdt et besøk i seg selv.

Festiviteten

Like over veien for hotellet ligger Festiviteten, bygget i 1913. Også dette er rødmalt, og i hine hårde var det også et møtested for de røde ideologer og kommunistiske partilag og foreninger – men også andre som kom innom. Noen timer etter lørdagsdansen, på søndags formiddag, var det presten som styrte innholdet, i betydningen av gudstjeneste. Slik sett var det et forsamlingshus som ble brukt til det meste – folkemøter, underholdning og kirkelig aktivitet. Tyssedalssamfunnet som industrisamfunn var gjennomorganisert også på det frivillige plan. 

Tveitahaugen Hageby

Når vi går eller kjører helt på toppen bak hotell og forsamlingslokale, finner vi Tveitahaugen Hageby. På den tiden var denne form for bebyggelse og livsstil en engelsk import som fant sine tilhengere også her til lands. Grunnideen var å gi arbeidere grønne omgivelser, og med en industriherre som eier ville det heller ikke finne sted boligspekulasjon som kunne fortrenge de lavere inntektsgruppene. Boligene ble gitt høy standard for sin tid, for øvrig noe også andre «company towns» i Norge og i utlandet fikk oppleve på denne tiden, for eksempel Sauda. Jeg vil anta at den humanistiske ideologi som lå bak ble blandet med hensynet til å lokke arbeidstakere til disse utkantsamfunnene med praktisk talt ingen annen infrastruktur. På Tveitahaugen ligger murhusene den dag i dag, med sine forhager.

Monumentet

Her finner vi også det monument som er reist over industriaktiviteten i Tyssedal. «Elektra» er en søyle av glass og betong, og står inne i grønn gresskledd «turbin» og produserer symbolsk strøm. Avduking fant sted i 2000. Et spennende monument med en glimrende beliggenhet. Her er det utsikt i alle retninger, på det sted som en gang var tomten for Storhotellet.

Vi finner også andre bygninger i denne delen av Tyssedal, slik som Slottet. Det ble bygget med 14 toroms leiligheter for arbeiderfamilier og hybler for enslige.

Den store perioden for all denne utbyggingen var mellom 1912-1917.

Den røde fane

Det heter seg at Tyssedal var enda rødere enn Odda, og tyskerne satte under krigen betegnelsen «lille Moskva» på Tyssedal. Likevel kunne kommunistene sende barna sin til Frelsesarmeens aktiviteter, for samholdet stod sterkt på tvers av religion og politiske oppfatninger. I dette klassedelte samfunnet eide bedriftene alt. Arbeiderne ble innkvartert nærmest fabrikken, funksjonærer og direktør lengre unna. Til direktørens villa hørte egen tennisbane og gartnerbolig.

Tredje del av opplevelsene i Tyssedal ligger ovenfor riksveien

Når vi kjører opp etter den bratte skråningen finner vi flere arbeider- og funksjonærboliger, vi finner en skole (1919) som bedriften også lot oppføre, og vi finner en musikkpaviljong (1928) som mer var et spleiselag. Også i denne delen av Tyssedal er det hagebyen som framtrer som ideal. Parken med paviljongen ligger på kanten med storslått utsikt. Det er eiendommelig å møte slike arkitektoniske uttrykk på et så lite sted. Det må legges til at oppetter lia er det også nyere bygninger å spore, Tyssedal har ikke stått stille de siste hundre år heller.

Det betyr at i sum finner vi i dette lille lokalsamfunnet en spennende avspeiling av hele den norske bygningshistorien fra de siste drøye hundre år, med nærmest alle stilarter representert. Museet skriver at klassisisme, empire, sveitser, historisme og dragestil, jugend, funksjonalisme, husbank og nyere stil er representert. En god del av de tidligste bygningene, fra utbyggingsperioden, er forsvunnet. Det var da heller aldri meningen at brakkene skulle vare. De ble revet etter at rallarane som bygget infrastrukturen til kraftverket, og bygningene i Tyssedal, hadde reist videre til neste prosjekt. Noen av dem ble likevel igjen for å arbeide på fabrikken. Det meste av den tidligste utbyggingen var over etter første verdenskrig, men boligbyggingen fortsatte likevel godt inn på 1920-tallet. Siden har den vært mer sporadisk.

Tilbake står de store tre- og murhusene som den dag i dag kjennetegner industrisamfunnet Tyssedal, sammen med de eldste delene av det som en gang var et kraftverk – nå museum. Kraft produseres det fremdeles, men nå inne i fjellet. Industriell aktivitet finner vi nederst ved fjorden.

Vi står nå igjen med fjerde del av denne beretningen

Den fører oss oppover og innover i dalen. Et stykke over bebyggelsen ligger Toppelvsvingen med en liten parkeringsplass. Her er det mulig gå inn til rørgatene i fjellsiden under Lilletopp 410 moh. Fotturen opp til Lilletopp tar 30 minutter og er godt tilrettelagt, står det å lese på et skilt ved parkeringen. Selv har jeg til gode å ta denne turen.

Bilveien fører oss videre innover til den slutter ved Ringedalsdemningen. Denne ble som nevnt bygget for hundre år siden og framstår like monumental nå som den gang den satte verdensrekord. For de som liker utsikt, er en tur ut på demningen ikke å forakte. Den er 520 meter lang og 33 meter på det høyeste. Utførelsen er av hogde granittblokker i et antall av 100 000. De fossene som på begynnelsen av 1900-tallet og før det lokket turistene innover, har allerede i mange år vært tørrlagte.

Merk for øvrig at bilvei inn dalen først åpnet i 1931, og stod endelig ferdig i 1964. Før den tid var adkomsten med hest, taubane opp til toppene og en trallebane nyttet ved utbyggingen.

Femte del er noe helt annet: Trolltunga

Her inne er det vi finner en helt ny turistattraksjon, en som raskt vokser fram som en av de fremste naturopplevelsene i landet. Vi er nemlig ved startpunktet for fotturer inn til Trolltunga. Parkeringsplass, kiosk og startpunktet for fotturen ligger noen få hundre meter nedenfor demningen. Trolltunga er steinformasjonen som henger utenfor et stup over Ringedalsvatnet. Den er ikke mulig å se fra demningen – eller motsatt. Antallet som legger ut på denne svært strabasiøse fjellturen har steget fra 800 i 2010 til over 80 000 i 2016. Dette er ikke en tur for hvem som helst. Samme kveld som vi var her inne, ble vil fortalt om redningsaksjoner i fjellheimen av folk som selv hadde deltatt som frivillig med å bære ut forkomne turister.

Ikke for det. Er man i form og er været rimelig bra, så hører vi også at det skal være en fantastisk flott tur. Dessuten er Trolltunga rent ut spektakulær å se på.

Turen til Trolltunga startar i Skjeggedal og går i høgfjellet, tar 10-12 timar (totalt 23 km t/r) og høgdeforskjellen er ca. 900 m. Det er ein lang og krevjande tur. (Oppslag på skilt)

Konklusjon

Tyssedal har som forsøkt vist i denne artikkelen mer enn nok opplevelser å by på til å holde veifarende opptatt noen timer. De som skal til Trolltunga bør sette av litt tid nede i byen også, de andre bør ta turen inn dalen slik vi gjorde det. Ingen blir skuffet av Tyssedal, sommer eller vinter, for naturen er storslått, og alt ved dette stedet minner oss om menneskenes kamp for å temme naturkreftene og utnytte naturressursene. Slik ble landet bygget, den gang under den andre industrielle revolusjon i Norge, og slik ønsker vi det fortsatt skal være.

Et kart

Kartet under viser Tyssedal zoomet ganske godt inn. Utvid kartet, eller zoom ut for å finne ut mer om hvor vi er i verden.

Les deg opp på mer

Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum sin nettside er oppegående og informativ, og på Facebook er de meget aktive. Informasjon om museet og industrihistorien i Tyssedal finner vi også på Digitalt Museum og Industrimuseum, samt hos Riksantikvaren. Les mer inngående om arbeiderkulturen i Ellen Røsjøs bok «Krafta er vår! Kampen om Tyssedal ca 1970–1987«. Odda Energi har utarbeidet en oversiktlig tidslinje.

Kortfattet turistinformasjon ligger på for eksempel Hardangerfjord, FjordNorway og VisitNorway. Samme steder har informasjon om Trolltunga, og sant å si er det Trolltunga som nå markedsføres aller sterkest. Tyssedal hotell kan overnattes i, men der er flere overnattingssteder i Tyssedal og Odda.

Her på Sandalsand vil du finne flere artikler fra Ullensvang kommune. Se også artikler fra andre industristeder: Rjukan, Sauda, Høyanger og Odda. Kanskje vil du til og med ha interesse av å lese oversiktsartikkelen om Tekniske og industrielle museer og kulturminner. Selv om jeg dessverre ikke kan by på en beretning om turen til Trolltunga, så er der andre fjellturer å spore på denne nettsiden.