På få år ble Operahuset i Oslo et nasjonalt ikon, et bygg som satte byen og landet på kartet internasjonalt. Innholdsmessig er det blitt et sted å møte nye opplevelser og inntrykk, for en langt større del av befolkningen enn hva kritikerne trodde på forhånd.
Bakgrunn
Det hadde en veldig trang fødsel, operahuset i Bjørvika. Etter årtier med klaging over dårlige arbeidsforhold for ansatte og høylytte klagerop også fra publikummere over de tidligere fasilitetene i Nationaltheatret og Folketeatret, ble det utviklet en slags konsensus om å bygge en ny nasjonal opera. Nå var det imidlertid finansieringen det ble strid om, om det var rett at hele landets innbyggere over skatteseddelen skulle betale for et praktbygg i hovedstaden som kun en liten kulturelite ville benytte seg av. Anti-autoritære og anti-elitistiske holdninger står sentralt i den norske folkesjelen, og motsetningene mellom sentrum og periferi har påvirket norsk samfunnsliv og politikk i hundreder av år.
Da Operabygget stod ferdig i 2008 stummet all kritikk av. Det ble brått stilt, ja kanskje ikke helt det. Det ble nemlig et bygg som alle, absolutt alle, kunne være stolte av – og som umiddelbart ble et ikonbygg for Oslo og for landet. Dessuten skulle alle opp på taket, popkonserter ble holdt utendørs og forestillingene inne var utsolgt i lange tider. Bygget ble en suksess, og så kan man saktens sukke over at det indre liv blant kunstnere ikke er like lett å styre samtidig som man skal drive økonomisk.
Opplevelser
De fleste besøkende gleder seg over å komme hit, en stor turistattraksjon er det også blitt, omtrent på linje med Holmenkollen. Mange tar vel for seg bare taket. Noen velger også å komme inn i den høyreiste og luftige foajeen med de store glassvinduene for en matbit eller drink. Andre blir med på omvisning i de spennende bakrommene og atelierene – hvilket kan anbefales. Materialbruken med utstrakt bruk av tre innvendig gir et ettertrykkelig norsk inntrykk, noe annerledes enn den hvite marmoren utendørs. Akkurat den kommer fra steinbruddet La Facciata ved Carrara nord for Pisa, Italia. (Samme marmor var det Michelangelo brukte i sin David-statue.)
Kjernen er likevel å sitte på orkesterplass eller oppetter de mange galleriene høyt over orkestergrav og scene. Selv setter jeg også stor pris på at hvert sete har sin lille skjerm hvor teksten som synges kommer fram. Operatekster er normalt ikke den helt store litterære opplevelsen, gjentakelsene i verselinjene kan være mange, men nettopp derfor. Vi kan følge med og forstå hva det synges om.
Snøhetta arkitektfirma fikk enda en fjær i hatten, og Riksantikvaren vedtok etter bare fire år å frede bygningen. Så da har vel landet endelig fått et monumentalbygg å være stolte av i flere hundre år framover. Vi har nemlig ikke mange av dem.
Se flere bilder her:
Praktisk
Les mer på Operaens eget nettsted.
Du skal slippe å få et kart her. Operaen ligger ved havnefronten i Oslo sentrum, nær Sentralbanestasjonen, i det området som kalles Bjørvika. Operaen har etter sin åpning fått flere moderne nabobygg i det såkalte Barcode-kvarteret videre innover, og etter hvert enda mer bortover mot Gamlebyen og utover Sørenga.
- 25 av de største severdighetene i Oslo
- Kvadraturen i Oslo
- Kunst rundt Oslo rådhus
- Ekebergparken skulpturpark