I slutten av februar 1814 sendte prins Christian Fredrik brev med invitasjon til landets amt om å velge representanter til landets grunnlovgivende forsamling. I Rogaland ble det denne vinteren avholdt valg i 24 kirker. Åtte valgkirker består i dag, og vi skal avlegge dem et besøk to hundre år etterpå.
Det gjelder Jelsa, Hesby, Avaldsnes, Egersund, Ogna, Lund, Sokndal og Stavanger domkirke.
Hva skjedde internasjonalt og nasjonalt vinteren 1814?
Tapet i Napoleonskrigen
Danmark-Norges konge hadde satset på feil hest i de store krigene i Europa på begynnelsen av 1800-tallet. Napoleon ble som kjent den tapende part. I den nordtyske havnebyen Kiel ble kong Frederik 6. natten til 15. januar 1814 tvunget til å si fra seg Norge til fordel for Sverige.
I Christiania satt den danske arveprinsen Christian Frederik og var lite fornøyd med hvordan hans framtidige gods og gull ble herset med av stormaktene og sin far. Noen uker etter Kielfreden, i februar, møtte han en gruppe stormenn på Eidsvoll. De innledet det som skulle ta form av et sensasjonelt norsk statskupp.
Et statskupp
Grunnideen var å gripe mulighetene mens Sverige fremdeles var militært bundet på kontinentet, og før svenskene var i stand til å åpne en ny frontlinje mot Norge. Enkelte av initiativtakerne var inspirert av ideologien fra opplysningstidens filosofer, og fra de franske og amerikanske revolusjonene bare noen få tiår tidligere.
Den norske selvstendighetsideen var også tuftet på en voksende selvstendig økonomisk maktbase i Norge, en gryende nasjonalfølelse, mistillit til arvefienden Sverige, og en sterk opplevelse av tilhørighet til Danmark. Vi skal huske at tilnærmet alle i norsk intelligentsia, militærmakt og embetsverk hadde fått sin utdannelse og sine utnevnelser i København.
Det gjaldt å få folket med seg, men hvem var folket?
Christian Frederik og hans medsammensvorne ønsket i sine kupplaner ikke å overlate noe til tilfeldighetene. For det første kunne man stole på det militære, og et stort antall plasser på landets første nasjonalforsamling (nesten en tredjedel) skulle velges blant soldater og offiserer. Videre ble alle andre som skulle delta i valgene avkrevd et troskapsløfte til Christian Frederik, og ed på at man ikke skulle arbeide for union med Sverige. For det tredje var 1814-valgene selvsagt ikke demokratiske i den forstand vi i dag tillegger begrepet. Ingen kvinner kunne stemme eller bli valgt, heller ingen arbeidstakere. Det var embetsmenn, byborgere og selveiende bønder som hadde stemmerett, og som var valgbare.
Kirkevalgene
Ulike valgformer rundt om i landet
Herfra og framover gikk det fort, imponerende fort når vi tar hensyn til datidens kommunikasjonsbegrensninger. Prinsregentens brev av 19. februar la opp til valg og bededag allerede 25. februar. Noen steder fikk lokalvalgene anledning til å velge representanter direkte til Eidsvoll. De aller fleste steder måtte valgene skje indirekte slik at man valgte lokale valgmenn. Disse skulle så i neste valgomgang velge byenes eller amtets (fylkets) representanter til Eidsvoll.
Det var i kirkene man samlet seg for valg
Lokalhistoriewiki har en oversikt over valgkirkene, ikke helt etterrettelig riktignok. De lister opp 186 gjenværende valgkirker. Det heter:
Valgkirkene er et fellesnavn på de kirkene som ble brukt som valglokaler under valget i 1814 til Riksforsamlinga på Eidsvoll. Kirkene ble brukt slik fordi de var det naturlige sentrum for det offentlige liv de fleste steder i landet, og fordi prestegjeldene var grunnenheten i valgordninga. En del av kirkene er bevart, og de ble i jubileumsåret 2014 en viktig del av markeringa mange steder. Riksarkivet og Riksantikvaren gikk sammen om merking med blå plaketter og opptrykk av faksimiler av adresse og fullmakt til disse kirkene. Mange av kirkene har gått tapt siden 1814. Noen har brent, men flesteparten av de som er borte er revet og erstatta av nye kirker.
Tidsskjemaet holdt bare nesten
I praksis holdt ikke timeplanen. Flere valg ble ikke avholdt før utover i mars, og i Nord-Norge så seint som ut på sommeren – lenge etter av Grunnlovsforsamlingen var oppløst. Endelig frist var likevel å møte opp på Eidsvoll 10. april med signerte fullmakter.
I Rogaland møttes amtets fremste menn til 35 valgmannsvalg i 24 forskjellige kirker, tre fredager i mars. Her spurte presten dem: «Sverger dere å hevde Norges selvstendighet og å våge liv og blod for det elskede Fedreland?» Og svaret skulle runge ut i tre- og steinkirkene «Det sverger vi, så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord».
I Rogaland var ladestedet Egersund og Bjerkreim menighet tidligst ute, fredag 11. mars møttes de. De andre hadde sine valg fredagen etter, mens Strand drøyde til etter gudstjenesten den samme helgen.
De høytidelige brev til regenten, noen eksempler
På valgdagene hadde oftest prestene skrevet ferdig sine adresser på forhånd. Dette begrepet kjenner vi i dag helst fra diplomatiets språkbruk. Det innebar en høytidelig henvendelse til landets regent, prins Christian Frederik. Her ser vi over det ganske land at prestene var godt skolerte, og at det demokratiske sinnelaget overhodet ikke hadde fått tid til å slå rot. Her er noen sitater, hentet fra et oppslag hos Riksarkivaren. Les gjerne hele denne artikkelen fra Riksarkivaren.
Egersund menighet, 11.3.1814:
«At Gud, den Almægtige Selv vil styrke Deres Kongelige Højhed til dette stoere Foretagende, ønsker denne Meenighed ligesaa hjertelig, som den underdanigst takker Dem for Deres Hengivenhed til den Norske Natjon og for den Iver hvormed De antager Dem Fædrenelandets retfærdige Sag, til hvis Forsvar den ikke mindre end Landets øvrige Meenigheder er villig til at yde ethvert Offer.»
Jelsa menighet, 18.3.1814:
«Som et Budskab fra Himmelen have vi derfor i allerdybeste Underdanighed modtaget Deres Kongelige Højheds allernaadigste aabne Brev af 19de f. M. — Velsignet være Gud, som i Naade gav oss Rigets retmessige Arving og den Ædleste Fyrste vort kiere, vort betrængte Fædreneland til en Frelser.»
De fire utvalgte Eidsvollsmenn fra Rogaland
For å vende tilbake til valgene i Rogaland, så møttes valgmennene fra 35 lokalvalg i Rogaland i Stavanger Domkirke 24. mars. Her valgte man så de fire som skulle møte på Eidsvoll fra 10. april og sitte til man ble enige om etableringen av Norge som fritt, uavhengig rike.
De fire var: Peder Valentin Rosenkilde (forretningsmann) valgt fra Stavanger by, og tre menn fra amtet: Lars Andreas Oftedahl (prest på Rennesøy), Christian Mølbach (forretningsmann i Egersund) og Asgaut Olsen Regelstad (bonde på Finnøy).
Sammen skulle de bli blant de 112 edsvorne menn på Eidsvoll denne skjellsettende våren 1814.
Sitat fra adressen vedtatt i Stavanger domkirke den 24.3.1814:
«Taknemmelighed mod Forsynet som i Nødens Stund skjænkede Norge Deres Højhed, Hengivenhed til Dem, naadigste Fyrste, som i Farens Øyeblik ikke tillod Fødelandet at være forladt, Haab til Gud og Tillid til Fyrsten ere de naturlige og sande Følelser som herske iblandt os, og ved disse vil enhver af os søge at fortjene Deres Højheds Naade. «
Resultatet
Og så gikk det som vi alle vet, Norge fikk sin grunnlov signert 17. mai 1814 på Eidsvoll. Deltakerne var samstemte om å være enige og tro til Dovre faller. Den danske prinsen måtte likevel abdisere senere på høsten. Han ble konge av Danmark mange år seinere. Norge fikk beholde sin grunnlov, men ble likevel underordnet Stockholm slik stormaktene hadde bestemt. 17. mai er blitt vår nasjonaldag.
Finn fram
Kartet under viser plasseringen av valgkirkene, de gjenværende.