Redervillaen Breidablikk i Stavanger

Få steder i landet finner vi et så godt bevart eksemplar av det pene borgerskaps levesett på slutten av 1800-tallet. Breidablikk er en praktfull villa med et eksteriør og interiør som framstår som praktisk talt urørt siden den gang.

De første årene

Det var i 1880 at kjøpmann og reder Lars Berentsen fikk skjøte på en jordbrukseiendom noen få hundre meter fra Breiavatnet og like over veien for herskapsboligen Ledaal. Han var lite interessert i det våningshus som stod på eiendommen (og fortsatt står), men lot året etter oppføre en stor ny villa i sveitserstil med nyromanske og gotiske trekk.

Berentsen var rik, og det skulle vise igjen. Han hentet arkitekt fra hovedstaden, hagen ble utformet av Stavangers fremste gartner i engelsk stil. Bygningsmaterialene med utstrakt bruk av teak og mahogny ble fraktet av rederens egne skip fra Siam. Møblementet inneholder hele den kakofoni av stilelementer vi gjenfinner i historismen – nygotikk, nyrokokko, nybarokk osv. Det var kvalitet over utførelsen i alle ledd, og arkitekt Nissen fulgte opp byggearbeidene ned til minste detalj. Den gule okerfargen som bekler ytterveggen er den samme som den gang.

Den kompakte villaen er med sine to beboelsesetasjer og full kjeller, på hele 890 m2. Det gir større gulvflate enn Ledaal.

Herskapelig er det, i en vakker parklignende hage. Litt luking av gangstiene hadde nok vært på sin plass.

Lars Berentsen hadde overtatt manufaktur- og isenkramforretningen etter sin far Erik. Det var diversifisering som kjennetegnet deres aktivitet, for de drev også rederi og sildehandel. Da krisen rammet Stavangers borgerskap på 1880-tallet og senere, var dét en viktig grunn til at firmaet ikke bukket under som andre i Stavanger. Da Lars døde i 1896 overtok sønnen Erik. Som sin far var han engasjert i byens samfunnsliv, særlig kulturen, men ikke like toneangivende og utadvendt. Lars var gift to ganger og fikk åtte barn. Av ulike årsaker var det bare tre av dem som førte arven videre enda noen år. Erik og søstrene Olga og Karoline ble alle boende på Breidablikk til sin død, ugifte og barnløse.

Omgjøring til museum

Det var lengstlevende Olga Berentsen som i 1954 stilte eiendommen til rådighet for et legat som skulle «søke å bevare de parkmessige anlegg på Breidablikk og slektens gamle hjem der, – med et utstyr og inventar som har fulgt det i mine søskens og mine foreldres generasjon til minne om en svunden kulturperiode i byen». Hun døde i 1965. Stavanger museum ble gitt et faglig ansvar på vegne av legatet til å følge opp den gamle rederboligen. Det ble i 1972 opprettet en egen stiftelse som så fikk første etasje åpnet opp for publikum i 1975, andre etasje fulgte etter i 1977 og deretter kjelleren i 1979. I 1989 ga stiftelsen hele eiendommen til Stavanger museum. Fylkeskommunen satte da som forutsetning at driftsutgiftene ikke skulle belaste museets ordinære driftsbudsjett.

Dermed gikk det som det gjerne går, vedlikeholdsetterslepet ble større og større. Riktig ille gikk det. For noen år siden ble utbedringsbehovet anslått til 25 millioner kroner, penger ingen hadde. Takket være kronerulling fikk man likevel på plass sprinkling inne og ute, for å være budd på det verst tenkelige. Videre ble det i 2015 og 2016 gjennomført rehabiliteringsarbeider, og de vil fortsette en tid framover.

En enkel portal ønsker oss velkommen inn fra Eiganesveien. Lengst nede ligger villaen fra 1881, til høyre ligger låven fra 1852.

Den gamle bondegården

Breidablikk er villaen og det er hagen. Det første vi møter når vi kommer inn fra Eiganesveien er imidlertid et hvitmalt, gammelt våningshus kloss i veien, og en gammel låve vinkelrett på denne. Begge ble oppført av gårdbruker Gabrielsen i 1852, og er i seg selv bevaringsverdige kulturminner i Stavanger – og da som minner om det bynære jordbruk som fant sted her ute på landet. Den gang var det åkerland og beitemarker så langt øyet kunne se. Allmenningen på Egenes var allerede i 1607 forært av kongen i København til fri benyttelse for byens befolkning. Utover på 1700-tallet ble landeiendommen oppdelt i løkker og festetomter auksjonert bort.

(Du får servert en lang rekke miniatyrbilder i denne artikkelen. De kan alle ekspanderes i stort format.)

Kielland-familien på Ledaal drev også med jordbruk på sine teiger, i tillegg til å være store på handel og shipping. Den gårdsdrift reder Berentsen overtok etter Gabrielsenfamilien i 1880 bestod blant annet av 9 kyr, 1 okse, 4 hester, 2 griser, 40 høns og 20 duer. Berentsen drev gården videre som en bigeskjeft, men med årene ble det boligbygging på det tidligere jordbrukslandet innover Eiganes og Stokka.

Begge disse to bygninger er nå i Stavanger kommunes eie. Våningshuset er beboelig og har blant annet vært benyttet som kommunens kunstnerbolig. Låven er satt noenlunde i stand og inneholder et utvalg gamle vogner samt kafédel. Normalt holder Breidablikklåven stengt, selv om det tidvis har vært forsøk på aktivitet i regi av museet.

Hage og eksteriør

Den gamle gården til tross, det er praktvillaen som stjeler vår oppmerksomhet når vi kommer inn på tunet. Og altså hagen.

Mange vil nok ennå i flere år savne den gamle, digre Apenes skrekk som gikk dukken en kald vinter for få år siden. Ikke desto mindre er hagen vakkert utformet, i engelsk stil, med buete stier og varierende beplantning med eksotiske innslag. Det var gartner P. H. Poulsson som anla den, som han gjorde det med den praktfulle Byparken og flere andre private villahager i Stavanger på slutten av 1800-tallet. Av hagene er det stort sett den på Breidablikk som er beholdt.

Vi bør starte med å gå rundt grøten, det vil si gå rundt huset og nyte hagen og alle detaljene i bygningen. Arkitekten ble hentet fra Kristiania og het Henrik Nissen. Hans idealer var preget av hans samtid. Det var sterkt på moten på denne tid å bygge i sveitserstil, men også med middelalderske stilelementer a la stavkirkene. Her og der ser vi detaljer som minner om dragestil, vi ser både firkantede og runde vinduer, og vi ser spisse gavler. Vi er i nasjonalromantikkens tidsalder, og vi er i en tid som preges av mellomeuropeisk kulturpåvirkning også innen arkitekturen.

Nå skal vi gå opp hovedtrappen og inn. Først tar vi for oss etasjen innenfor, deretter en tur opp trappen til soverommene tilhørende herskapet. Til slutt tar vi for oss tjenerskapets kvarterer.

Første etasje

Det første vi møter er hallen med trapp opp til andre etasje rett fram, og bibliotek, kjøkken og spisesal på høyre hånd. Inn til venstre ligger Dagligstuen hvor vi først går inn, etter å ha løst billett. Her inne finner vi flere sittegrupper, et skrivebord og de første av mange malerier på veggene, herunder flere jærmalerier. Faktisk består utsmykningen i alle stuene av en rekke malerier av kjente kunstnere.

På gulvet står det en stor elektrisk ovn. Den er fra 1909 da Breidablikk fikk innlagt strøm som et av de første bygg i Stavanger. Rundt om i vinduskarmer og ellers legger vi anno 2016 merke til at det er gjort et løft med å sette inn levende potteplanter av den typen som sannsynligvis var her, den gang det bodde folk på Breidablikk. De broderte putene her og i neste rom, var det Olga som stod for.

Neste rom er Salongen og rett fram også Røkeværelset. Sistnevnte var opprinnelig et eget rom, men i 1896 åpnet opp. Videre er det utgang til vinterhagen. Dit kommer vi ikke.

Spisesalen ligger i neste rom. Det er et nydelig sted, og borddekkingen står i stil med det. Et stort maleri av Kitty Kielland henger på veggen og ellers er det bare å misunne de som har fått anledning til å heve sitt glass her i en skål.

Vi kommer ut på gangen igjen, eller hallen. Til venstre ligger Biblioteket. Det er imidlertid ikke bare i dette værelset vi finner bøker oppsatt. Legg merke til det forseggjorte taket, for så vidt ikke bare i dette rommet.

Andre etasje

Oppgangen svinger seg i en fin bue fra hallen opp til andre etasje. Det er her vi finner soverommene. Vi starter rett til høyre når vi kommer opp trappen, like over dagligstuen. De tre søsknene hadde hvert sitt soverom. Mens innredningen i første etasje er som den var på 1950-tallet (med svært godt bevarte enda eldre møbler), er andreetasjen satt opp med et møblement som reflekterer det som stod igjen i huset, men som ikke nødvendigvis står på opprinnelig sted. Det første vi kommer til er Olgas værelse. En seng og en salong.

Like innenfor, men også med dør til gangen, ligger Karolines værelse. Legg merke til telefonen, til det dekorerte taket og til interiøret ellers. Med vinduer på to sider framstår rommet som luftigere og lysere enn Olgas. I følge litteraturen var dette opprinnelig foreldresoverommet, men min omviser oppga at det var neste rom.

Mannen i huset oppleves å ha bodd i det minste soverommet. Eriks værelse har to enkeltsenger satt sammen, men de kommer fra fylkesmann John Norems bo.

Fra Erik sitt soverom kommer vi ut i trappeoppgangen igjen. Til venstre ligger et gjesteværelse som har tjent ulike formål opp gjennom årene, både som barnerom og strykerom. Innenfor finner vi to pikeværelser, piker i betydningen tjenestepiker. Her ligger også en gang med baktrapp ned til kjøkkenet og videre ned til kjelleren.

Kjøkken og kjeller

Det er åpenbart at tjenerskapet ikke skulle bevege seg der herskapet oppholdt seg. En baktrapp var en selvfølge. Vel nede i kjøkkenet ser vi også på veggen et spennende apparat. Det viser hvor herskapet trakk i klokkesnorene når de så behov for å tilkalle pikene. Ellers er kjøkkenet utstyrt med elektriske apparater, dog ikke av nyere dato. Opprinnelig var det en vedkomfyr her.

Ved siden av kjøkkenet ligger badet. Legg merke til klosettet, badekaret og varmtvannsberederen.

Nå skal vi ned i kjelleren. Den har god høyde under taket og strekker seg gjennom flere rom under hele huset og vel så det. Det siste henspiller på at søsknene i 1939 lot grave ut og innrede et tilfluktsrom med luke opp i hagen, utenfor selve bygningskroppen.

Ellers finner vi vaskestamper, en original fryseboks, strykeruller, egen kullkjeller, en stor matbod og mye mer. Kjelleren er i grunnen mer fascinerende å besøke enn man kanskje skulle tro. Merk at vinkjelleren består av tomflasker mest for illustrasjonens del. Årgangsvinene som lå igjen etter søsknenes bortgang, ble fortært av festende sivilarbeidere som skulle ta vare på redervillaen fra 1881.

Konklusjon

Breidablikk er sammen med Ledaal offentlig tilgjengelige museer og, fra hver sin ende av århundret, de kanskje fremste eksponentene for 1800-tallets bygnings- og interiørarkitektur i Stavanger. Vel og merke de deler som var forbeholdt det formuende borgerskap. Besøkende vil nok oppleve at Ledaal virker naken og stiv, mens Breidablikk er innholdsrik og levende. Den jevne nordmann vil nok dertil bringe inn begrepet «koselig» i vurderingen av Breidablikk. Det har selvsagt med datidens idealer å gjøre, men også nåtidens bruk. Mitt siste besøk sommeren 2016 gikk til begge steder, samme dag, og etterlot det inntrykk at Breidablikk var klart mer interessant enn det mer berømte Ledaal. Sistnevnte er tross alt både Kongelig residens i Stavanger, og kommunalt representasjonssted. Breidablikk er kun, hva skal vi si, henrivende.

Finn fram

Breidablikk ligger i gåavstand fra sentrum av Stavanger, over veien fra den enda eldre herregården Ledaal. Se kartet under.

Les mer

Den mest tilgjengelige kilden til mer læring om historikk og åpningstider, er Museum Stavanger sin nettside om Breidablikk. Kortversjonen er at hagen er åpen hele året, men inn kommer man kun i perioden 1.6-31.8. Mitt nyeste besøk var kronet med hell i den forstand at det var få besøkende denne vakre sommerdagen i 2016, og jeg fikk en grundig og meget engasjert omviser med meg rundt om i hus og hage. Til og med låven ble åpnet opp. Takk for det!

Museet henter sin historieframstilling som utdrag fra heftet «Breidablikk«, skrevet av Jan Hendrich Lexow. Samme forfatter står også bak artikkelen om «Breidablikk. Et Stavanger-hjem fra 1880-årene» i Stavanger Museums årbok 1983. Familien Berentsens saga er utførlig omtalt i Hans Storhaug sitt verk «Samfunnsbyggerne. Tre generasjoner Berentsen i Stavanger«.

Museet er representert på DigitaltMuseum. 

Til slutt skal du få lenker til andre artikler her på Sandalsand. Først og fremst bør den som oppsøker Breidablikk også lese seg opp på «Kongeboligen Ledaal i Stavanger«. Den ligger like over veien. Videre kan det være greit for den som er opptatt av bevaringsverdige bygg, å lese artikkelen «Verd å se i Stavanger anno 1982«, en kulturhistorisk byvandring.

Endelig blir du invitert til å bla gjennom alle artiklene om og fra Stavanger.