Sandalsand >>
Vi har nå passert 200 år med norsk utvandring til USA, eller rettere sagt siden den første organiserte norske utvandringen fant sted. I 1825 la et fartøy fra havn i Stavanger på en lang ferd over Atlanterhavet. På jubileumsdagen dro en replika av Restauration fra samme havn med samme mål for øye.
Den norske utvandringen til Amerika
I 100-årsperioden fra 1825 og framover er det estimert at 8-900 000 norske barn, kvinner og menn utvandret til USA. Det utgjør nesten like mange som bodde i landet i 1801. Utenom Irland var det ingen andre land som sendte en så stor andel av befolkningen «over there». Årsakene var mangslungne.
Dette var et hundreår preget av store omveltninger i samfunnet. Folketallet hadde endelig økt betydelig siden nedgangen etter svartedauden fem hundre år tidligere. Vi fikk det som kalles det store hamskiftet på landsbygda, og store mengder med unge kvinner og menn søkte inn mot byene i en sammenhengende periode med sterk urbanisering og med en økende industrialisering. Det siste var likevel ikke nok.
For å motvirke potensiell armod og dårlige livsvilkår her hjemme bød Amerika på store muligheter. Den amerikanske drømmen ble forkynt av mange, og der borte tok de oss imot med nokså åpne armer.
Med dagens termer var den store emigrasjonen til USA preget av økonomisk migrasjon. Mange søkte ganske enkelt et bedre liv enn hva framtidsutsiktene her hjemme bød på. Det var likevel ingen nødvendig flytting for de fleste, i alle fall ikke sammenlignet med hungersnøden som driv irene over Atlanteren.
De var ikke fattige, de norske emigrantene, for det kostet å legge ut på ferden. Seilskipene, og dampskipene, ble etter hvert mange, og det ble et stort kommersielt tilbud. Men det var ikke slik det startet.
200 år med norsk utvandring startet nemlig med det som vi i dag vil kalle religiøse flyktninger. Den fant sted noen tiår før den første store norske migrasjonsbølgen i andre halvdel av 1800-tallet. De som organiserte den første norske emigrasjonen til Amerika var nemlig en forbudt religiøs gruppering som kalles kvekere, også kjent som Vennenes samfunn.
Bakgrunnen for den første organiserte emigrasjonen
I 1825 var Norge et sterkt religiøst land, men det gjaldt å holde seg til den statsbærende religionen, den luthersk-reformatoriske kristendommen. I grunnloven av 1814 var det tydelig uttrykt at jøder og jesuitter (om enn disse siste var kristne) ikke hadde adgang til landet. Det var heller ikke tillatt med religiøse dissentermenigheter, altså frie kristne organisasjoner utenfor den nasjonale kirkeordningen. Verdslige myndigheter og kristelige ledere slo hardt ned på alternativer.
Dette var en tid der lekmannsbevegelsen, ikke minst kjent gjennom haugianerne, likevel hadde fått et visst fotfeste. En annen bevegelse, om enn med mye mindre oppslutning, var kvekerne. Denne kristne retningen hadde sine følgere i England og Amerika. Noen nordmenn hadde stiftet bekjentskap med dem mens de satt fengslet i England under Napoleonskrigene.
I Rogaland særlig vokste det etter freden fram et miljø, blant annet i Stavanger, i Tysvær i Nord-Rogaland og i Sauda innerst i Ryfylke. Kvekerne fornektet den statsreligiøse tilnærmingen, nektet å bli viet i kirken, og de nektet å bli begravet på offisielt vigslet grunn. Til alt overmål var de pasifister og kom i klammeri også på den måten med nasjonale myndigheter.
Lars Larsen Geilane var en av dem som hadde sittet i prisonen som det het, et fangeskip ved London. Ved inngangen til 1820-årene begynte han og andre kvekere å planlegge for en vei ut av uføret. De sendte et par mann som speidere over til Amerika for å undersøke mulighetene. En av dem, Cleng Peerson fra Tysvær hadde en tilknytning til kvekerbevegelsen. Han kom hjem igjen og i beste influencerånd berettet han om hvor bra det var, og at han hadde funnet et sted hvor de norske kvekerne kunne etablere seg. Cleng Peerson er en amerikanisering av hans norske navn, Klein Pedersen Hesthammer.
Nå gikk det rimelig fort framover.
Seilskipet Restauration
Skipet ble opprinnelig bygget i Hardanger i 1801 som en hardangerjakt og døpt Emmanuel. Det gikk som frakteskip med sild til Stavanger og kanskje med korn fra Gøteborg eller Danmark. Det var en reder i Egersund som hadde kontrahert byggingen og eide den de første årene.
I 1816-1820 ble den bygget om og utvidet til en slupp med tre ganger større tonnasje og toppdekk. En slupp har storseil på mast og forseil på stag forut. Sluppen var blitt 54 fot (16,46 m) lang og 16 fot (4,88 m) bred, og var på 18,5 kommerselester (ca. 38 tonn). Den ble omdøpt til Restauration og gikk tilbake på fraktefarten.
Kvekerne i Stavanger organiserte en kronerulling og seks familier tok del i å legge inn bud på fartøyet. De fikk tilslaget ut på vinteren 1825 og satte i gang med å detaljplanlegge utreisen.
Ut fra Stavanger
Det var den 27. eller 28. juni 1825 at Restauration kastet loss fra en av kaiene i Stavanger sentrum og med los ved roret seilte ut fjorden. Første stopp var imidlertid ikke lenge etter. Ved nordenden av Stavangerhalvøya lå en liten havn på Tungenes. Her bli skipet liggende en knapp uke, mens den ventet på de nødvendige tillatelser og kanskje også de siste passasjerene.
4. juli fikk de tilsendt sunnhetspasset underskrevet av byfogden i Stavanger, et pass som beskrev at hele mannskapet på sju og passasjerene i et antall av 45 var friske. Det var et nødvendig dokument for å kunne ta seg lovlig ut av Norge, og inn i USA.
I mellomtiden hadde skipet seilt litt tilbake mot Stavanger, til Dusavik, og sluppet av et par av passasjerene som likevel ikke ville være med. Sannsynligvis femte juli la de 52 endelige mannskap og passasjerer av gårde. De var alle fra sørvestlandet.
Her er noen bilder fra kaien der den nybygde Restauration vanligvis ligger, nær Utstein kloster.
Seilasen over Atlanterhavet
Neste stopp var sør i England nær Lizard Point på Cornwall. Nordmennene så sitt snitt til å tjene litt penger og begynte å selge litt av brennevinet. Det var selvsagt forbudt og de stod i fare for å bli oppbrakt av ivrige engelske tollere. Restauration seilte videre, og de gjorde som mange gjorde i seilskutealderen, det bar mot sør og deretter vest ved å følge vindene.
Skipet stoppet opp noen dager i Madeira, etter sånn omtrent fire uker. En beretning, det er ikke lett å vite om den er sann, går på at de kom over en drivende tønne med madeiravin. De om bord ble fulle og glemte å heise flagg da de virret seg inn i havna i Funchal. Heldigvis ble de advart av et tysk skip på havna og en av passasjerene kom til hektene og fikk heist flagget for å unngå beskytning fra portugiserne på fortet.
I Madeira bidro den amerikanske konsulen med proviantering før reisen over Atlanterhavet kunne fortsette. Det skulle ta ytterligere 64 dager før skipet kom fram til New York, 9. oktober 2025. I mellomtiden var det blitt født en datter til reiseleder Lars Larson Geilane og hustru, de hadde råket ut for uvær i Vest-India og nordover forbi Mexicogulfen.
Ankomsten til New York – forviklinger
Og bedre skulle det ikke bli i New York. Ivrige tollere noterte seg et antall av 53 immigranter og fant at de hadde 20 for mange om bord i forhold til båtens størrelse. Konsekvensen ble at skipperen ble arrestert, skipet ble tatt i forvaring og en saftig bot ble skrevet ut.
Heldigvis var der lobbyister i Washington DC den gang også, og en ordning med presidentordre. Noen, kvekere kanskje, hadde tatt kontakt med president John Quincy Adams og fikk ham til å skrive ut en benådning. Men skipet måtte de selge til dårlig pris, og det forsvant ut av historien.
Feiringen av en 200 års utvandring, og en ny seilas
Så, da var 53 norske emigranter kommet til USA, og resten er historie, som man sier. Eller 200 år med norsk utvandring.
4. juli er minst siden 100-årsjubileet blitt markert som selve dagen å feire den norske utvandringen, både her hjemme og i USA. Det spiller ingen rolle om det var akkurat på denne dagen at skipet forlot norskekysten. Ingenting kan vel passe bedre enn å legge markeringen til den amerikanske uavhengighetsdagen.
Gjennom 2025 er det også mange arrangementer knyttet til at Stavanger feirer sine 900 år siden grunnleggelsen. Det var i 1125 at man startet byggingen av en domkirke på det lille stedet, en domkirke som enda står. Og når dronningen på sin fødselsdag 4. juli kommer hit med ektefelle, og faktisk hele kongefamilien i tre generasjoner, ja da kan det ikke bli bedre. Dronningen ble feiret med bursdagssang på byens tusenårssted (Torget), jubileene ble markert i domkirken like ved, og tusenvis av ivrige gjester fylte området rundt.
Dessuten lå det flere gamle seilskip til kai i Vågen deriblant en replika av selveste Restauration. Liv Ullmann kastet loss og det nye skipet kunne seile ut Byfjorden i følge med kongeskipet Norge. Den nye Restauration ble sjøsatt i 2010 og la nå ut på en ferd etter den samme ruta som den originale. De legger til kai i New York på samme dag, 9. oktober. Bare 200 år etter.
Denne datoen i oktober markeres i USA som Leif Erikson Day. 2025 blir selvsagt litt spesiell, da man skal feire 200 år med norsk utvandring.
Disse bildene er fra Stavanger sentrum, 4. juli 2025, på markeringen for utvandrerjubileet.
Les mer, hos andre
Dette er en meget kort artikkel om et stort tema, faktisk svært store og mange temaer. Du skal her få noen flere lenker som bringer deg bedre inn i historien.
Arkivverket har publisert et oppslag med interessante historiske dokumenter knyttet til den første norske utvandringen. Gå for eksempel direkte til artikkelen (med lenker) om Restauration. Utvandrermuseet har flere interessante artikler om det samme i jubileumsåret.
Sons of Norway har en veldig lesverdig artikkel om denne første norske utvandringen. Videre har jeg med stor interesse lest artiklene i magasinet Stavangeren 2021-01 fra Byhistorisk forening. Se særlig hva Seldal og Næss skriver.
Dessuten, gå til prosjektet som gjennomfører seilasen i 2025, Restauration. Følg seilasen på et kart. Det var Ryfylke trebåtbyggeri som bygget denne replikaen.
Stavanger Aftenblad hadde i 2010 et heller bevinget innlegg om hva som skjedde i de første dagene etter 4. juli 1825. Se også deres oppslag om seilasen i 2025 og en annen om en som har gått til kildene og stiller spørsmål ved etablerte sannheter.
Nasjonalbiblioteket har en egen introduksjon til jubileet for 200 år med norsk utvandring. Der finner vi også digitaliserte versjoner av Alfred Hauge sin trilogi om Cleng Peerson. Jeg hadde stor glede av disse i min ungdom og leste dem som spenningsromaner om en person med utferdstrang. Imidlertid tar Hauge seg noen friheter blant annet med å legge den godeste Cleng inn som passasjer på Restauration. Det var han definitivt ikke, men han tok i mot sluppefolket på kaien i New York.
Les mer, her
Den nettsiden du nå er på, Sandalsand, har svært mye kulturhistorisk stoff om det landet utvandrerne dro fra. Du kan lese om kvekerne. Se blant annet oppslagene knyttet til en biltur i Tysvær, og om kvekernes gravlunder i Stavanger. Litt stoff finner du også i en artikkel fra Lista, der det handler om de som kom hjem igjen fra Junaiten, eller bare reiste fram og tilbake flere ganger.
Kanskje kan vi legge til at den ennå nybygde Restauration er klinkbygd. Klinkbygging i skandinavisk tradisjon er på verdensarvlisten over immateriell kulturarv.
Sandalsands internasjonale utgave har en beretning fra et besøk til Ellis Island. Der lå immigrasjonslokalene svært mange ble sluset gjennom da de ankom det forjettede land. Men det var først fra 1892 av.