Båttur på Pasvikelva

Pasvikelva er lang, tidvis svært bred, og på andre siden ligger Russland. Vi skal på båttur opp elva for å observere natur og menneskelig aktivitet på begge sider. Det er ikke ofte en slik anledning byr seg, og det ble en spennende tur. 

Geografien

Pasvik-elva renner ut fra Finlands tredje største innsjø, Enaresjøen, og med et fall på ca. 118 meter munner den ut i Bøkfjorden ved Elvenes i Sør-Varanger etter 145 km. Elva renner i nordlig retning dels kun gjennom Finland, dels kun i Russland, dels kun i Norge, men i hovedsak (112 km) utgjør den grenseelva mellom Norge og Russland. Området i elvas søndre del, øvre Pasvik, er i stor grad nasjonalparkområde eller underlagt lignende vernebestemmelser. I norsk sammenheng regnes Pasvikelva, eller -vassdraget, som landets nest største etter Glomma. 

Under det aller meste av Pasvikelvas løp som grenseelv mellom Norge og Russland, ligger Norge på elvas vestbredde og Russland på østbredden. Ett sted eier Russland et lite område på vestbredden. Det er ved Boris Gleb – et lite kapell av stor religionshistorisk betydning for den russisk-ortodokse kirke. I tidligere tider var elva farbar både oppover og nedover, akkurat her gjør riksgrensen sitt til at båtferd gjennom russisk territorium ikke er mulig. Dessuten, og det er nok det viktigste, består elva av en rekke fossefall. I riktig gamle dager kunne båter trekkes på traller forbi strykene, men i løpet 1900-tallet ble hele sju demninger med kraftverk oppført. De fleste er russiske, to er norske. 

Ferdsel og samhandling

Der hvor det er mulig er det fri ferdsel med båt på norsk del av elva, dvs. den delen av elva som følger norsk side av djupålen (dypeste sted på midten). Regelen er at i «trange farvann» i Pasvikelva har fartøy rett til uhindret gjennomfart i hovedløp selv om grenselinjen må krysses. Vi kan altså sneie innom russisk side dersom behovet for framkommelighet gjør det nødvendig. Derimot er verken fiske eller stans på russisk side tillatt.

Lokalbefolkningen i området har i århundrer vandret på tvers av grensene, levd av naturen, og inn- og utvandret nokså fritt mellom Russland, Finland og Norge. Etter den andre verdenskrig har utfordringene vært store. På norsk side av elva er det stor sivil aktivitet, på russisk side synes bevegelsesmulighetene å være svært begrenset for sivilbefolkningen. 

Den som vil lese seg opp på Pasvikelva, natur og kultur i historisk perspektiv, bør lese Varanger museums glimrende nettutstilling.

Mulighetene for båttur på Pasvikelva

Det lar seg gjøre flere steder å få seg en båttur på Pasvikelva. Aller nederst tilbys turister båttur opp fra Kirkenes, under Elvenesbroen og opp til grensen ved Boris Gleb. Det kan legges til at denne broen markerer utløpet av Pasvikelva og bunnen av Bøkfjorden. Herfra er det i luftlinje ca. 1,6 km fram til nærmeste grenselinje mot Russland – hvilket gjør strekningen til Norges smaleste sted.

Ovenfor Boris Gleb ligger flere brede områder av elva, og også her tilbys det båtturer, blant annet en som går ut til Grenseholmen hvor grensen faktisk går tvers over en holme i elva. For det tredje tilbys en time med elvebåt oppover fra Svanvik til Melkefoss. Der ligger det et kraftverk som sperrer veien videre. Det tilbys så vidt jeg vet ikke organisert turisttrafikk på Pasvikelva lengre sør, men det er sikkert mulig å få leid seg en båt for den som vil.

De tre førstnevnte turene tilbys av et firma i Kirkenes. Jeg tok del i en utflukt som inkluderte transport med buss fram og tilbake, og altså båtturen på elva – det tredje alternativet over. 

Ved Svanvik ligger folkehøgskole og vanlig skole. Her ligger også et besøkssenter for Pasvik nasjonalpark og en forskningsstasjon med mer, Svanhovd. Der tilbys for øvrig også overnatting. Når vi så kjører ned til en tange ved elva er vi framme ved Utnes. Her lå en langbåt og ventet på oss. Her ligger også en båt tilhørende det norske forsvaret som brukes til inspeksjonsturer langs elva. 

Det brede Svanevatnet

Vi benket oss på de smale toftene av tre og la i vei ut mot midtlinjen av elva. Allerede tidlig legger vi merke til bebyggelsen og ikke minst fabrikkene og røyken fra fabrikkpipene i Nikel. I mellomkrigstiden var dette en del av Petsamokorridoren, et område som forbandt Finland med havet i nord. I denne perioden anla finnene et smelteverk for behandling av de store forekomstene av nikkel i nærområdet. Da Sovjetunionen etter krigen fikk tilbake denne korridoren, og igjen ble nabo med Norge, overtok de kraftverket og har opprettholdt produksjonen fram til vår tid. At der fremdeles er aktivitet er det liten tvil om. 

Denne delen av Pasvikelva er temmelig bred, faktisk over tre kilometer, og bærer navnet Svanevatn. Båten følger seilingsleden midt i, eller rettere sagt holder seg på norsk side av de grensestakene som markerer riksgrensen. Vår sjåfør forteller at det kan koste ham dyrt dersom han kommer inn på russisk side, og blir tatt. 5000 kroner per passasjer ville ha gjort denne turen til et stort tapsprosjekt. De følger med fra begge sider, får vi høre, og langt inne på den norske siden ser vi tydelig det gamle vakttårnet på det som bare kalles 96-Høyden. Akkurat det stedet har vekslet mellom å være militær utsiktspunkt og serveringssted for turister. I vår tid er det sistnevnte formål som dominerer.

Snart smalner Pasvik, og vi kommer inn i et farvann preget av grunner og sandbanker. Vi passerer Skrotnes og merker oss at det på norsk side er landbruk langs hele elvebredden. Russisk side er blottet for menneskelig aktivitet, bortsett fra to militære som kommer sigende ut i en gummibåt. 

Oppover et smalere parti av elva

Overgangen til et langt smalere parti av elva fordrer en kjentmann og muligens også en aldri så liten grensekryssing. Noen i følget sa seg fornøyde med å ha vært i Russland. Deretter er resten av ferden oppover elva som her holder en bredde på knappe 100 meter. Elva snor seg flott oppetter, og vi merker oss igjen all den norske bebyggelsen tett ved grenseelva, og fraværet av det på russisk. Her og der står grensepostene ansikt til ansikt på hver sin side av elva. De russiske er med grønne og røde striper, de norske er gulmalte med en svart hatt. 

Når vi så har kjørt om lag en time kommer vi fram til gjestestedet og kennelen BIRK Husky. Lengre framme ser vi demningen og kraftverket ved Melkefoss. Vi skulle avslutte med middag på land før tilbakereisen til Kirkenes med buss.

Vurdering

Det ble en svært vellykket tur og anbefales flere som reiser i gruppe. Det er det som er kravet om man vil booke seg en båttur, eller like gjerne hele den guidete rundturen fra og til Kirkenes. 

Grensepostene ved mer eller mindre jevne mellomrom opp etter elva markerer grensen mellom to land, men også mellom to forsvarsmakter og allianser, mellom to vidt forskjellige politiske systemer og i det minste tidligere også svært ulike økonomier. Det er slående hvor nær elva den norske befolkningen bor og lever, det er positivt hvordan ordningen med grenseboerbevis atter en gang har gjort samkvem på tvers av grensene mulig. 

Finn fram (kart)

Kartet under viser hvor vi gikk om bord i langbåten. Klikk inn i kartet og dra deg oppover elva til du kommer til Melkefoss. Da har du funnet vår rute. 

Les mer

Her på Sandalsand finner du flere andre artikler fra Sør-Varanger. Les blant annet artikkelen Bak rattet i grensetraktene mellom Norge og Russland for beskrivelser av en rekke utflukter langs russergrensen, fra Grense Jakobselv i nord til Melkefoss i sør.