Sunnhordlandstunet i Leirvik på Stord

Vi skal til øykommunen Stord i Vestland. Her finner vi i kommunesenteret Leirvik Sunnhordlandstunet, et folkemuseum med bygninger hentet fra de ytre delene av Sunnhordland.

Bakgrunn

Det var i 1913 at regionmuseet i Sunnhordland så dagens lys. I begynnelsen besto det av en enkel stue fra ca år 1400, Ådlandsstova, og noen gjenstander som var oppbevart inni den. I årboka for 1914 heter det om stiftinga:

Me hev vore so hepne og fenge gode menn til å hjelpa oss, nemleg lærar Andr. Næss, høgskulestyrar Lars Eskeland og kyrkjesongar Nils Økland. Me skuldar desse menn stor æra og takk for arbeidet.

Hundre år etter består folkemuseet av en rekke tun og utstillingslokaler rundt om i hele regionen. Så «hepne» (=heldige) har de vært. Og ganske sikkert dyktige også.

Hovedsetet med administrasjon, bibliotek og magasin ligger her i Leirvik, og hit er også nevnte stue sammen med ti andre bygninger blitt flyttet gjennom årenes løp. Til sammen utgjør dette Sunnhordlandstunet.

Bygninger i tunet

Like bak det nye administrasjonsbygget finner vi Mehammarbuo, fra stedet av samme navn på Stord. På Mehammar la «dampen» til i gamle dager, og der var både landhandel og postkontor. Akkurat denne bygningen var opprinnelig et strandsitterhus, bygget i 1909 og i bruk til 1967. Det er i dag innredet som både krambu (med varer fra 1945), lager, post og telegraf.

Til høyre for bua finner vi et skolehus fra 1860, faktisk et av de første i Sunnhordland. Nede i bakken ligger en utendørscene som også er del av Vidsteenparken her i skogholtet like over Leirvik sentrum.

Skolehuset foran og Mehammarbuo bak

Når vi så snur oss, ligger det en rekke umalte bygninger som perler på en snor.

Bygninger på rekke og rad

Til venstre ligger ei smie. Deretter kan vi oppleve røykstuen fra 1500-talet som er temmelig sotete i det solide rundtømmeret i langveggen. Dette eldhuset er sannsynligvis fra middelalderen står det å lese på et skilt, og ble flyttet til dette tunet i 1947 fra Sørhuglo på Stord. Innvendig finner vi en tørkeovn og grue som er rekonstruerte etter en type som er funnet på gården Stuva, også det på Stord.

Som perler på en snor ligger de, husene i Sunnhordlandstunet. Nærmest er smia, mens Ådlandstova ligger med gress på taket lengst borte.

Bortenfor ligger det som kalles Futastovo.

Som de to foregående har denne stuen tunge skiferheller på taket, og som eldhuset stod det opprinnelig på Sørhuglo. Det er et langt bygg, flerleddet egentlig. Opprinnelig var det bygget ca. 1650 av futen Ivar Knudson Gram, og påbygd på 1800-tallet. Huset var bolighus for både gårdbruker og kårfolk, altså generasjonsbolig i våre termer. Et skomakerverksted var innredet på lemmen.

Et vestlandshus, helt i enden av tunet.

Et par andre hus følger like bortenfor, blant annet Stolmastova fra Austevoll og det hvitmalte huset over. Det mest kjente av alle på Sunnhordlandstunet er Ådlandstova.

Ådlandsstova

Ådlandsstova er det eneste fredete bygget i Stord kommune og et av de første gårdsbygg som ble fredet i Norge. Det var folket på gården Ådland som overdro bygningen til Fortidsminneforeningen i 1873. Fredningsårsaken er alderen på bygget. Det grove tømmeret er C14-datert til 13-1400-tallet, og man mener stuen fungerte som en gildestue i middelalderen, altså et selskapslokale i vår språkbruk. I moderne tid har museet utstyrt stuen med et middelaldersk interiør med slagbenker, jordgolv etc.

Praktisk

Kartet under viser plasseringen av museet. Vi er altså i Leirvik på Stord, i bakkene ovenfor sentrum. Det går nok ikke mange minuttene å spasere opp hit fra torget, og ta gjerne med deg en matbit. Den som kommer kjørende E39 vil ønske å ta av mot sentrum, og deretter følge skiltingen mot museet. Du vil finne parkering ved tunet.

Åpningstidene er liberale ettersom museumsadministrasjonen holder hus her. Det betyr at det er åpent hverdager hele året, samt i helgene i sommersesongen. Det er uansett fritt fram å vandre rundt mellom husene året rundt, og døgnet rundt for den saks skyld. Men du kommer altså ikke inn i bygningene utenom åpningstidene.

Det foreligger lite informasjon om dette tunet på internett, og museet selv bidrar lite til folkeopplysningen på den måten. Derimot er deres årbøker fra 1914-1940 blitt digitaliserte og gjort tilgjengelige. Det er veldig bra. Ådlandsstova er også omtalt på Digitalt Fortalt med samme tekst som i Kulturhistorisk Vegbok for Hordaland.

Sunnhordland er ikke alene i landet om å ha folkemuseer som dette, hvor bygningene er flyttet inn til et sentralt sted. Maihaugen og Bygdøy er to av de mest kjente. Av andre bygdetun i den søndre delen av Hordaland skal nevnes Utne og Aga i Hardanger, og Sæbø i Sunnhordland. Alle lenker går til artikler her på Sandalsand.

Klikk på miniatyrbildene under for å se dem i større format og bla mellom dem.