Sandalsand Global >>
Furet, værbitt og forrevent er inntrykket man får av Sørøya ved å studere kartet. Landets fjerde største øy er uten fastlandsforbindelse og stort lenger ut mot Nordishavet er det vanskelig å komme. Vi er på kysten av Vest-Finnmark og naturen er mektig.
Opplevelser
Jeg kunne nok ha kommet på et mer gunstig tidspunkt. I slutten av mai var snøen vi ser på postkortbildene smeltet, og våren var enda ikke kommet med sin fargeprakt. Like fullt, jeg så fram til noen dager i det som skulle bli mitt første besøk i denne delen av landet.
(Dessverre hadde jeg ikke kamera med.)
Geografien
Sørøya er delt mellom to kommuner. Den østlige delen tilhører Hammerfest kommune, men det er knapt bosetting igjen i de små fiskeværene på denne delen av Sørøya. I den vestlige delen finner vi Hasvik kommune og øyas eneste vei, de knappe fire milene mellom tettstedene Hasvik og Sørvær.
Som så mange andre kommuner langs kysten i Nord-Norge, har Hasvik kommune slitt med fraflytting. Ved inngangen til 2014 var det 1.037 innbyggere, og kommunen kunne gledestrålende berette om en økning på 14 personer det siste året. En nedadgående trend kunne være i ferd med å snus. La oss håpe det, for her har det tross alt bodd mennesker i 11.000 år.
Den som kommer med rutegående båt og fly, vil sette sine føtter på landjorda i tettstedet Hasvik. Vi landet med fly fra Tromsø og dro egentlig rett videre fra Hasvik. Imidlertid er det her vi finner kommunens største tettsted, med ca. 400 innbyggere.
Vi hadde nemlig overnatting på gang i Breivikbotn, mindre enn et par mil unna. Her er det boliger til 300-400 mennesker, kommuneadministrasjon, og den gang vi kom hit, også et oppegående fiskemottak. Dette besøket fant nemlig sted for en god del år siden, i 1998. Breivikbotn kalles også for Lille Lofoten, og det er bare positivt å si om naturopplevelsen.
Det visuelle inntrykket
Derimot var det et aldri så lite kultursjokk å komme hit for en sørvestlending. I sør er vi veldig glade i hagearbeid, ikke i nord. Skrotet fløt rundt husene, det var ingen tilløp til blomsterbed å spore, eller annet som kunne løfte det visuelle inntrykket av Breivikbotn. Det var i det hele tatt en eiendommelig opplevelse å vandre mellom husene her i det gamle fiskeværet. Finnmark ble hastig gjenoppbygget etter krigen, og det forklarer kanskje noe. Det har vel særlig med lynne å gjøre, og økonomi, vil jeg tro.
Sørvær
Når vi kjører videre utover passerer vi en klynge med hus i Breivik før vi når enden av øyas eneste vei i Sørvær. For en «søring» framstår tettstedet som et billedskjønt sted, et ekte nordnorsk fiskevær. På et nes med flere sammenhengende holmer like under høye fjell, ligger bosettingen med rundt 200 innbyggere flott til. Julaften 1994 skulle Sørvær bli verdensberømt.
Fire dager før hadde et tidligere russisk marineskip, krysseren Murmansk, slitt seg løs fra trossene der den var i ferd med å bli tauet til India for opphogging. For vær og vind fløt den uten mannskap før den havnet i fjæresteinene like ved Sørvær. Der skulle den bli liggende, lenge. En turistattraksjon for så vidt, rusten også. Vi fant hele historien fascinerende. Til slutt, i 2012, ble det gjort ende på Murmansk sin skjebne. Den ble fjernet.
Nordsandfjordhula
Vårt besøk varte ikke mange dagene, men vi prioriterte en aldri så liten utflukt opp over heia og ned til en aldeles nydelig liten bukt med flott sandstrand. Her fant vi en meget spesiell hule.
Kommunen har anlagt en parkeringsplass i Sandvika på veien mellom Breivikbotn og Sørvær, men vi gikk opp fra Mollvika. Det er flott terreng å gå i, og utsikten er strålende rundt om. Det bemerkelsesverdige med denne forblåste øya langt ute mot storhavet, er at det knapt finnes trær. Det var som å gå på Hardangervidda – for nok en gang å si det med en «sørings» referanseramme.
Da vi kom framover kunne vi se ned mot Nordsandfjorden. Den ender i en bred sandstrand, neppe fristende til annet enn å beundre. Nede ved sjøen balanserte vi oss på steinene ut fjorden på venstre side et stykke, langs fjellveggen og kloss i sjøen. Her fant vi åpningen til Nordsandfjordhulen.
Det er ikke den eneste hulen på Sørøya, men akkurat denne gjorde sin tjeneste under andre verdenskrig. Tyskerne var i 1944 på vikende front og tok mål av seg til å såkalt evakuere hele Finnmark – og brenne alt etter seg. På Sørøya var det kun kirken i Galten som ble stående igjen. Av de den gang 1.650 menneskene på Sørøya var det ca. 500 som fikk gjemt seg unna, og fikk bivåne at hus ble brent og buskap slaktet.
Nordsandfjordhula høsten 1944
I begynnelsen av november hadde 133 mennesker søkt tilflukt her. Hver familie ordnet seg i sin del av hulen, og det ble anlagt en provisorisk do ved utgangen. Hulen er temmelig stor. Hovedinngangen er 40 meter lang, 12-15 meter bred og tre meter høy. Innenfor deler hulen seg i to og man kan i begge deler fortsette vel 100 meter innover. Vi fant en del rester etter menneskelig aktivitet her inne, og noe mener jeg å huske skrev seg fra krigsdagene.
Gjemmestedet var likevel ikke noe som forble hemmelig. Sannsynligvis etter tips fra lokale kom en tysk marinebåt inn fjorden etter et par uker. Soldatene gikk rett til hulen og hentet ut flyktningene.
Praktisk
Her er et kart som viser bilveien mellom flyplassen i Hasvik og Sørvær, via Breivikbotn. Strekningen er på 37 km. Du kan zoome inn og ut i kartet etter eget ønske.
Om du ønsker å lese deg videre opp om dette reisemålet, så anbefaler jeg kommunens nettside. Den har mye informasjon av praktisk og historisk karakter.
Du finner ikke andre artikler fra Hasvik her på Sandalsand, men du finner mange fra fylket. Minst tre av de artiklene har referanse til krigshistorien, jf. omtalen av Nordsandfjordhula ovenfor.
