Flyttblokker i Stavanger

Flyttblokker er kampesteiner som ble liggende igjen etter at isbreene hadde herjet vilt med fjellandskapet under. Noen av dem er blitt fraktet svært langt. I Stavanger har vi mange av dem, og fire er til og med fredet.

Kort introduksjon

10. juli 1959 vedtok departementet nemlig å frede fire flyttblokker i Stavanger, i medhold av naturvernloven (nå: naturmangfoldsloven):

• Knutmannsteinen på Byhaugen
• Klovsteinen på Stokka
• Skrefsrudsteinen på Storhaug
• Vandresteinen ved Teknikken på Våland

I tillegg er Svinasteinen på Limahaugen del av fredet område etter kulturminneloven.

Du skal i denne artikkelen først bli kjent med alle disse fem, og deretter enda mange flere. Nederst følger et kart, og omtalen av steinene er illustrert med miniatyrbilder. Disse kan du forstørre. Aller først litt geologi og overtro.

Hvor kommer steinene fra?

Wikipedia forteller oss at flyttblokker opprinnelig ble frosset inn i isbreen og tatt med på dens langsomme bevegelse over landmassene. Kun de tetteste massene kunne tåle denne hardhente behandlingen, gjerne granitt, for steinene i Stavanger kan like gjerne være fra Sverige eller Oslo. Geologer vil ha interesse av studere steinene nærmere, for å bestemme hvor den kommer fra.

Noen av steinene er relativt runde og kan ha ligget nederst i breen. Der er de blitt formet i bevegelsen langs underlaget – omtrent som vi kjenner rullesteinene på Jærkysten.

Naturligvis har kampesteiner blitt oppfattet opp gjennom menneskehetens historie som noe helt spesielt. Mange ville tilskrive kampesteinene kamper mellom troll eller jotner. I vår tid finnes det dem som selv ønsker å beseire disse store steinene – nemlig med å klatre opp på dem. Ingen av steinene i Stavanger egner seg derimot til buldring, annet enn for barn. Vi andre kan søke glede i å bevege dem, og de som lar seg bevege kalles gjerne for ruggesteiner.

Nok om det.

De fredete flyttblokkene

Knutmannsteinen på Byhaugen

Isbreen som la seg over Stavanger for noen tusen år siden brydde seg lite om byens høydedrag. Akkurat denne ganske runde steinen stoppet å rulle på et av byens høyeste punkt. Byhaugen på 76 meter er et strålende utsiktspunkt, og i skråningen like nordøst for Byhaugkafeen finner vi steinen. Den ble fredet som naturminne i 1959.

Den ble ved grenseoppganger i 1755 og 1835 benevnt Kutmandssteenen. Fredningsvedtaket lyder på Kutmannsteinen. Hvorfor og hvordan dette er blitt til «Knut» vites ikke.

Akkurat denne steinen markerte de gamle grensene mellom gårdsbrukene Stokka, Eiganes og Tasta. For lenge siden var det langt mindre bebyggelse i Stavanger og mindre vegetasjon. Da kunne disse steinene også fungere som grensesteiner, både mellom kommuner og gårdsbruk. Fra Byhaugen gikk grenselinjen sørover til neste fredete stein.

Klovsteinen på Eiganes/Stokka

E39 går bare få meter bortenfor Klovsteinen, men vi må komme oss inn fra Eiganessiden ved Hjaltlandsgata eller Bertha Bergs gate. Steinen er egentlig en av mange store steiner inne i et friområde med trær og gamle steingjerder. Dette området ble tidligere benevnt Villskog.

Vi finner også en svær heller her under trekronene, og dessuten en «moderne» grensestein, nemlig granittstein nummer 16 som markerer Stavangers bygrense i 1923. På andre siden lå Hetland kommune.

Klovsteinen markerte dessuten grensen mellom gårdsbrukene Tjensvoll, Stokka og Eiganes. Den er omtalt i papirer fra både 1755 og 1835, da under navnet Kløffsteenen. Steinen ble fredet i 1959.

I en artikkel av Gunnar Skadberg om Hillevåg, kan vi lese at «Eiganesløkkene var byens gamle beitemark som ble gitt til byen av Christian IV som ekserserplass i 1607. De eldste gårdene ved Stavanger var sannsynligvis Eiganes og Ullandhaug. Auklend ble skilt ut fra Ullandhaug på 400-tallet da befolkningsøkning skapte behov for å «auga» åkerarealet.»

Vandresteinen ved Teknikken på Våland

Den neste steinen ligger i Rogalandsgata, eller rettere sagt rett øst for det gamle skolebygget kalt Teknikken, nær Øvrebøveien. Vi er like ved Stavanger Universitetssjukehus. Vandresteinen er en av de fire som ble fredet i 1959. Det står oppført et fredningsskilt på denne steinen.

Skrefsrudsteinen på Storhaug

Nå skal vi gjøre et byks gjennom Stavangers sentrum, opp på Bergeland hvor vi finner et bydelssenter, en liten park og Vår Frue kirke (Hetlandskirken). Her ligger steinen som er oppkalt etter en person. Navnet kommer av Lars Olsen Skrefsrud, mannen som grunnla Santalmisjonen. Det fortelles at det var ved denne steinen han fikk «avgjørende visshet for sitt kall». Han var skuffet over å ikke ha fått plass på Misjonshøgskolen, men bedende på sine knær fant han sine egne veier.

Som takk for det er det festet en plakett til ære for misjonæren på steinen. Steinen ble fredet som naturminne i 1959, men kunne godt ha blitt fredet som kulturminne også.

Svinasteinen på Limahaugen

«Litle Ullandhaug» kalte vi denne haugen i min oppvekst, men Limahaugen (110 m) er det offisielle navnet på den haugen som ligger mellom Ullandhaugtårnet og de tre høyblokkene i Jernalderveien. Nettopp sistnevnte gir indikasjon på at vi er i et historietungt område.

Hele haugen og området rundt er rikt på fornminner og er fredet. Her finner vi Jernaldergården og her går det sauer ute året rundt. Kanskje gikk det en gang svin også rundt her.

Steinen er utstyrt med en heller å krype inn under i dårlig vær. Her skal det ha blitt funnet flintsteiner og det kan ha vært en bosetting eller leirplass i steinalderen. Arkeologisk museum gir steinen en magisk/religiøs betydning som en «alvestein/forfedrestein» og forteller at gårder i forhistorisk tid ofte hadde en flyttblokk med spesiell betydning knyttet til seg.

Med dette har vi besøkt de steinene i Stavanger som har et fredningsvedtak. Nå følger mange flere, og vi skal ta dem for oss bydel for bydel.

Eiganes og Våland bydel

To av de fredete steinene finner vi i denne bydelen (Klovsteinen og Vandresteinen). Bydelen byr også på flere andre flyttblokker.

Lassa skole

Vi er lengst vest i Eiganes og Våland bydel, nær idrettsanleggene på Lassa og bak høyblokkene samme sted. Her ligger Lassa skole. Den avbildede steinen ligger i skogholtet nedenfor, som en utvidet del av skolens lekeområde. Det er en stor, ganske flat stein som nok er populær å klatre opp på for elevene ved barneskolen.

Eiganes

I Ogmund Finnsons vei 7 på Eiganes kan vi ønske velkommen til det som godt kan være byens største flyttblokk. Det er en riktig kjempe som ligger inne i hagen til denne eiendommen. Den er så stor at det vokser trær på toppen av den. På et friområde midt inne blant husene i Dr. Eyes gate lengst vest på Eiganes finner vi en riktig så pen flyttblokk. Rund, stor og til og med med sementert pipe (eller noe) på toppen. Det finnes en litt anonym inngang til et friområde man må være erkelokal for å kjenne til.

Mosvatnet

Den som tar seg runden på turveien rundt Mosvatnet vil komme over seks steiner, to på vestsiden og fire på østsiden. Tre av de sistnevnte ligger tett sammen helt i vannkanten noen meter fra turveien.

Vålandskogen

Det er en vakker park å spasere i eller gjennom. Den som følger litt med vil få øye på tre store steiner i den vestlige skråningen. Den første ligger like ved fotgjengerovergangen til Mosvatnet, den andre rett ovenfor, og den tredje litt lenger borte ved fotballbanen. Den siste er nok litt tvilsom og kan faktisk være toppen av berget som stikker opp.

De fire Steene i Våland kolonihage

Vi skal inn i den bedårende kolonihagen som ligger i sørvestvendt helling under Vålandshaugen. Ta peiling på fellesbygningen lengst oppe i skråningen, for der vil du finne noen store steiner i en haug. Skadberg omtaler også dette som del av siktlinjen, den som går nordover til Klovsteinen og Knutmannsteinen, og han refererer til en gammel tekst som angir antallet steiner. Den som kikker rundt ser imidlertid bare tre steiner.

Steinene har ingen fredningsvedtak og er ikke omtalt i kommunens kulturminneplan. De ser imidlertid ut til å være tatt godt vare på.

Hillevåg bydel

Denne bydelen strekker seg fra Gandsfjorden i øst til Sørmarka og Hinna bydel i sør, og til Mosvatnet og Ullandhaug i nord og vest. Bydelen har temmelig mange flyttblokker å by på.

Ørnasteinen på Åsen/Auglend

Denne steinen er omtalt i kommunens kulturminneplan. Den har også fått en metallplate på seg med navnet. Steinen står i Solåsveien, ved nummer 8. Navnet skal den ha fått for sin spisse nebbform, men det kommer nok an på øynene som ser.

Her gikk grensen mellom Auglend, Ullandhaug og gamle Bispeladegård – minst tilbake til 1200-tallet.

Klovsteinen ved Sandviggården i Hillevåg

En annen stor stein finner vi ikke langt unna. Den ligger kloss inntil stallen eller den gamle låven til Sandviggården i Vårlibakken. Hillevåg kirke ligger over plenen.

Navnet på denne steinen skal komme av at den er kløyvd av et lynnedslag, en skjebne den ikke er alene om blant byens flyttblokker.

Vannassen

Da første versjon av denne artikkelen ble publisert, kom det inn tips om at det lå en flyttblokk vest for Vannassen, på det høyeste punktet. Den fant jeg, men jammen fant jeg ikke hele sju steiner ved Vannassen. Den første dukket opp like innenfor den lille dammen som kalles Litle Vannassen. Den største lå som beskrevet, men to til var å finne nedover mot vannet. Dessuten dukket det opp tre i lekeområdet på andre siden, der man finner lekeapparater, plener og St. Hansbål. Ikke alle var like store, men vi tar dem med.

Området ved den store trafoen, øst for Ullandhaug

Opp av Sørmarkveien går Sørmarkbakken. Sør, til venstre når vi går opp, ligger det et par kampesteiner. Når vi er kommet nesten på toppen går det en turvei innover mot høyre. Like nedenfor kommer det opp nok en flyttblokk. Som mange av de andre er også denne blitt kløyvd opp. Her er bilder av alle tre.

Vi fortsetter nedover mot den store trafostasjonen og holder den på venstre hånd. Da kommer vi inn i en antakelig lite brukt turvei nordøstover. Den bringer oss etterhvert til tre steiner. (Det er lettere å følge med ved å zoome inn på kartet.)

Ullandhaugskogen

Skogen rundt Ullandhaugtårnet og Sørmarka utgjør et sammenhengende grøntområde i Stavanger, det største av dem alle. Sørmarka kommer vi til under Hinna bydel nedenfor, men først skal vi ta en runde runde i Ullandhaugskogen og starter ved Botanisk Hage. Det finnes under trekronene et stort antall steiner i dette området. Noen av dem er svært store, andre middels store, og dessuten et stort antall mindre steiner. De siste er ikke tatt med i framstillingen her.

Først steinene fra Botanisk hage og opp til og med tårnet. Min nummerering følger ganske enkelt min vandringsrute.

Neste steg er ned fra tårnet i sørlig retning, der det ligger en grillhytte. Til venstre for den finner vi tre steiner tett sammen (nummerert som to), og like bortenfor finner vi enda en like over gjerdet på beitemarken. (Lenger nede ser vi også en av steinene som ovenfor er omtalt som sørvest for Sørmarkbakken nr 2.) Går vi litt videre kommer vi til slalåmbakken, som den ble brukt til i gamle dager. Der skimtes nok en stein. Gå så videre ned hoppbakken, hvor det på 50-tallet faktisk ble avholdt hopprenn, og fortsett bort til venstre. Der finner vi siste stein i denne sekvens.

Vi tråler skogen på kryss og tvers og kommer snart til to riktig så store steiner, her nummerert hver for seg. Rundt dem ligger det tre noe mindre steiner, men store nok til å tas med her. Vi går tilbake mot utgangspunktet og tar med oss inntrykkene av ytterligere noen steiner på veien.

Botanisk hage

Vi kommer nå ned til området bak de store parkeringsplassene bak Oljedirektoratet (med videre). Dette er i realiteten del av Botanisk hage, men her tar hagen mer form av park. Vi finner tre steiner her, to langs stien og en under trærne bak rhododendronbuskene.

Herfra skal vi opp mot Botanisk hage igjen, og velger turveien i Ullandhaugskogen. Vi belønnes nå med en litt tvilsom flyttblokk og en strålende vakker en.

Hinna bydel

Når vi er ved Sørmarka Arena så krysser vi snart grensen mellom Hillevåg og Hinna bydel.

Sørmarkveien og sørover langs motorveien

Det ble ødelagt en stein den gang Sørmarka Arena ble anlagt, men ikke fortvil. Dersom du går litt innover Sørmarkveien vil du se en annen kampestein litt oppe i skråningen i skillet mellom beitemark og skog. Den er blitt splittet i tre.

Vi skal ut på en ferd som bringer oss langt sørover, for de ligger nesten som perler på en snor nå. Bergarten på alle de steinene vi finner bortover er forøvrig fyllitt.

Den første (nummer 2) langs Sørmarkveien ligger omtrent hvor veibommen er satt opp. Den kalles jentesteinen til minne om en tragisk graviditet og fødsel like ved i 1822. Hundre meter etter dukker neste stein opp, og et stykke bortenfor øyner vi også en til, en del mindre enn de andre.

Herfra fortsetter først turen langs turveien sørover, på vestsiden av motorveien. Hele fire steiner ble observert på min vandring forbi Ullrigg og langsmed det området som er utpekt som ny tomt for Universitetssjukehuset i Stavanger. Mon tro om steinene overlever det?

Hinnamarka

Vi returnerer til Oskars plass, turveikrysset, og svinger mot øst inn i det Sørmarkområdet som tidvis kalles Hinnamarka. Her gjelder det å følge med på kartet, for det er ikke lett å forklare veien i tekst.

Vi møter først to steiner når vi kommer opp på høyden, deretter fire steiner mot sørøst inntil bebyggelsen.

Når vi er kommet helt sør, følger vi turveiene nordover på østsiden av skogsområdet. Her kommer vi over enda flere steiner, den siste helt oppe på høyden over Auglend.

For å komme inn i Sørmarka vil du finne parkeringsmuligheter nedenfor Ullandhaugtårnet, ved Sørmarka Arena og bak Oljedirektoratet. Dersom du velger sistnevnte alternativ, så vil du når du kjører inn i dette næringsområdet finne en svær flyttblokk klemt opp på hjørnet av boligfeltet like over veien for Kunnskapssenteret og OD.

Forus og Gausel

Vi må ta med den store flyttblokken som ligger like sør for Fiskå Mølle ved Forusstranda. Den ligger langs turveien, er skavet av på siden mot turveien og vises ikke veldig godt på bildet her med all vegetasjonen. Inne i Gauselskogen naturreservat ligger det også en stor stein, riktignok ikke av de største i byen. (Les spesialartikkel om reservatet.)

Madla bydel

Til Madla bydel hører vel også Svinasteinen omtalt øverst i artikkelen. Jeg kan også huske en i Bergljots gate fra min oppvekst, en vakker rund stein i granitt. Den er nå sprengt bort. Den følgende er faktisk den eneste jeg hittil har kommet over i fra denne store bydelen.

Alvasteinen ved Revheim

Vi er i Alvasteinveien på Revheim, vest i Stavanger og like vest for golfbanen. Dette kan godt være den største flyttblokken i Stavanger.

Madla historielag skriver at alvene var avdøde personer i den norrøne folketroen. De holdt seg vanligvis i berg, men kunne også være bosatt under jorden. I førkristen tid ble det ofret til bergfolket, altså alvene. Dermed kan godt denne steinen ha vært et offersted.

Tasta bydel

Tasta er den nordligste av Stavangers bydeler og inkluderer også Austre Åmøy. Knutmannsteinen på Byhaugen ligger i Tasta, men ellers er det kun den følgende steinen som jeg har kommet over.

Norheimssvingen

Den er kanskje ikke så høy, men den er lang, den svære steinen som ligger i friområde i bratthellet ved enden av Norheimssvingen på Tasta. Utsynet er fritt ut over Byfjorden akkurat her.

Hundvåg bydel

Nå skal vi over Bybrua og oppsøke steiner på Buøy, Hundvåg, Roaldsøy og Ormøy. Listen er neppe utfyllende, men de er tatt med i kartet alle sammen, og enda noen til. Her følger ganske enkelt alle bildene uten videre kommentarer.

Les mer

Naturvernforbundet satte i 2010 i gang et prosjekt for å kartlegge flyttblokkene i Stavanger, men initiativet syntes lenge å ha strandet. Les om det her og her. Det ble også utviklet et kart som etter hvert ble bygget ut med opp mot 200 flyttblokker.

Sandalsands kart omfatter foreløpig 87 steiner, men det er ikke gjort forsøk på å kjøre samme systematikk som hos Naturvernforbundet. Alle steinene som er omtalt i denne artikkelen er lagt inn med detaljert markering og bilde.

Denne artikkelen er i utvikling og blir utvidet med flere flyttblokker etter hvert som Sandalsand kommer over dem. Jeg har imidlertid ingen ambisjoner om å gjenta Naturvernforbundets kartlegging, og da særlig ikke de svært mange de har kartlagt på de ytre byøyene.

Det er heller ikke gjort forsøk på oppmåling, men i forfatterens indre øye må nok i det minste en av retningene være større enn tre meter for å kvalifisere til inkludering. Ikke desto mindre er det i denne samlingen også tatt med noen som knapt er to meter. Videre kan man ikke se bort fra at enkelte av de store steinene som er inkludert, ikke er flyttblokker i geologisk forstand. Det kan være at de er sprengt ut av grunnen på stedet, på ulike vis. Ingen regel uten unntak, altså.

Kampesteinene rundt om i byen ble som nevnt i tidligere tider brukt som grensesteiner mellom gårdsbrukene, tidvis også som markering av kommunegrensene. De siste har også sine egne markeringer i form av tilhogde grensesteiner. Les artikkelen om grensesteinene i Stavanger.