Klippfiskmuseet i Kristiansund

Publisert 22.06.2022Møre og Romsdal, Museer |

Anslått lesetid:

Klippfiskmuseet finner vi på Milnbrygga i Kristiansund. Et mer egnet sted for det som også heter Norsk klippfiskmuseum lar seg ikke oppdrive.

Bakgrunn

Brygga, det som er nordmørsk for sjøhus, ligger i selve sundet i Kristiansund. Her kunne fartøyene som hadde vært på fiske klappe til kai og losse sin dyrebare last. Og her kunne oppkjøperne legge til for å hente den ferdigsaltede klippfisken. Rundt brygga lå og ligger det store svaberg hvor fisken ble lagt ut for salting, og i sjøkanten nedenfor kunne fisken vaskes.

Det var på 1600-tallet at klippfiskproduksjonen tok fart. Spanjolene tilskrives normalt æren for å ha oppfunnet metoden et århundre tidligere, selv om salting som konserveringsmetode neppe var ukjent andre steder heller. Så kom en nederlender til Kristiansund med den kunnskap som de spanske fiskerne utenfor Newfoundland hadde utviklet. Det var imidlertid ikke før inn på 1700-tallet at det ble noe volum av det. Og da var det skotter som stod bak. De maktet å løfte produksjonen opp på et industrielt nivå, både i fangst, tilvirking og eksport.

Skottene ble midt på 1700-tallet store innen klippfiskhandelen. Det var skotten William Gordon som en gang før 1749 anla denne brygga i Kristiansund, og det var en annen skotte, Walter Miln, som ga sitt navn til den. Det var likevel enda tidligere det århundret at dette industrieventyret startet, og da på Grip, det lille fiskeværet utenfor Kristiansund. Kristiansund skulle deretter dominere klippfiskhandelen gjennom to århundrer.

Sjøhuset på Milnbrygga består av laftet tømmer med store svalganger på langs, og store lagerrom ved siden av. Eierne bygget den ut i flere omganger, og anlegget består foruten sjøhuset av enkelte andre bygninger på stedet, og ikke minst klippene.

Hva er klippfisk?

Klippfisk er saltet og tørket torsk, men også andre fiskeslag som hyse, lange, brosme og sei kan brukes. Saltingen gjør at den får lang holdbarhet, noe som var særlig viktig i gammel tid da konservering var en nødvendighet. Dette var jo veldig lenge før man begynte å frakte fersk laks til Japan med fly. Tørrfisk er til sammenligning lufttørket, tradisjonelt på utendørs hjell, og uten tilsetting av salt annet enn det som måtte komme naturlig av råken på opprørt hav.

Christiansund - Klipfisk Tørking (Anders Beer Wilse, 1902)

Dette bildet er fra 1902 og viser klippfisk lagt ut på svaberg. Det synes å være tatt på Gomalandet, bak Milnbrygga og i retning Kirkelandet i Kristiansund. Bildet er titulert «Christiansund – Klipfisk Tørking» og fotografen heter Anders Beer Wilse. Originalen ligger hos Nasjonalbiblioteket, og er gjengitt her på Public Domain lisens. Bildet er kolorert av Sandalsand og kan nytes i større versjon om du klikker på det og har stor skjerm.

Sentrum for produksjonen lå altså svært lenge i Kristiansund. Etter andre verdenskrig overtok imidlertid Ålesund handelen, og tilvirkningen flyttet innendørs til store haller. Saltingen er likevel det som fremdeles kjennetegner klippfisken, noe som innebærer at den må vannes ut før den tilberedes.

De som er best til å tilberede klippfisken, finner vi i Portugal eller mer generelt portugisisk-talende land. Vi i Norge kjenner jo godt til det portugisiske uttrykket for klippfisk, bacalhau. Det vi kjenner mindre til er at den serveres i et utall varianter. Bacalhau som vi kjenner den, er gryteretten med poteter og tomatsaus. Det er bare en av mange varianter.

Også Spania og Mexico er store mottakere av norsk klippfisk, og der heter den bacalao. Det italienske ordet er baccalà, men der i landet er det norsk tørrfisk som dominerer.

Et minne fra Portugal

Sandalsand har hatt den utsøkte gleden av å prøve ut flere bacalhau-varianter på reiser i Portugal. Jeg var sist gang på nippet til å kjøpe med meg en kokebok med 365 forskjellige oppskrifter. Faktisk sier de at en kvinne må kunne lage så mange varianter før hun er gifteklar.

Portugiserne elsker fisk og på restaurantene består ofte minst halvparten av rettene av fisk, hvorav mange er basert på norsk klippfisk. I fiskebutikken ligger det svære stykker av «Bacalhau da Noruega». En jumbo-variant, som den het, gikk for 17 euro for et kilo, altså et sted under 200 kroner. Det er under halve prisen av de puslete stykkene de kaller «loins» i norske butikker. Det betyr at vi eksporterer de beste varene, og overpriser restene til et norsk marked uten sans for kvalitet.

Vasking av fisken, Kristiansund (Anders Beer Wilse, ca. 1902)

Vasking av fisken (Anders Beer Wilse, ca. 1902). Bildet er fra Nordmøre museums fotosamlinger. Museet skriver at det er et foto av en eldre kvinne, trolig Karen Honningø, stående ved et vaskekar hvor hun vasker og skrubber fisken etter at den er slaktet. Hun bodde og arbeidet på Innlandet, opplyser oldebarnet 2011. Datering er trolig omkring 1902 til 1930. Bildet er fra Kristiansund, men usikkert hvor. (Kolorert av Sandalsand).

Hvorfor «klipp»-fisk?

Her er hvordan Wikipedia beskriver selve produksjonsprosessen:

«Fisken blir normalt bløgget om bord i fiskefartøyet. I fiskemottaket blir råfisken flekket, det vil si at fisken blir skåret langs ryggbeinet slik at fisken kan brettes ut som en stor trekant. Den groveste delen av ryggbeinet blir fjernet. Deretter saltes fisken i store runde stabler (la), og slik blir den liggende til fisken er saltmoden, fast – vanligvis etter 1 måned. Etter saltmodning blir fisken vanligvis vasket (tradisjonelt i sjøvann) og saltet på nytt før den vekselvis tørkes og presses.»

«Inntil 1950-årene foregikk tørkingen vanligvis utendørs på fjell (derav navnet, egentlig «klippefisk»), mens tørking innendørs har blitt mer og mer vanlig fra 1950-åra. Ved utendørs tørking måtte fisken voktes nøye så den ikke fikk for mye regn eller for mye sol. Det var arbeidskrevende å legge fisken utover bergene og samle den i stabler når den skulle tildekkes, arbeidet ble ofte utført av kvinner og barn.»

Det var en arbeidskrevende prosess på minst to vis. For det første startet sesongen i mars og varte hele sommeren gjennom. Slik sett var det typisk sesongarbeid. For det andre var det svært tungt, både det å ro på fiske, og senere salte den, men også det å daglig legge fisken ut på berget, for så å samle den inn igjen i stabler.

Opplevelser på Klippfiskmuseet

På Milnbrygga kunne det i høysesongen arbeide 150 personer med produksjonsprosessen, og en stor del var kvinner og barn. Det får vi et veldig godt inntrykk av på museet.

Inne i det som nå er et museum, får vi nemlig gjennom store informasjonstavler, fotos og redskaper kunnskap om hvordan klippfiskproduksjonen i Norge foregikk gjennom over 250 år. På Milnbrygga var det aktivitet fra første halvdel av 1700-tallet og like fram til 1980-tallet.

Vi fant besøket på Klippfiskmuseet svært interessant. Guiden var kunnskapsrik, betjeningen ellers svært vennlig, utstillingene informative, og museet i seg selv svært velegnet for den historien den skal fortelle om.

Finn fram

Klippfiskmuseet kommer man til med Sundbåten som går skytteltrafikk mellom øyene («landene») i Kristiansund. Alternativt kjører eller spaserer man til Gomalandet.

Les mer

Norsk klippfiskmuseum, eller Klippfiskmuseet, har selvsagt egne nettsider med praktiske opplysninger. Jeg savner imidlertid utfyllende informasjon om hva man finner i museet. Det er del av Nordmøre Museum som har flere besøkssteder og gode artikler om klippfisk.

Sandalsand har også andre artikler fra Kristiansund og Møre og Romsdal fylke. Se dessuten det store utbudet av artikler fra museer i Norge.

Hva mener du?

Hva synes du om dette innlegget og nettsiden? Er det noe du likte spesielt godt? Kan det være at Sandalsands opplysninger ikke er oppdaterte, og at andre lesere bør vite om det?

  1. Skriv en personlig epost til forfatteren.
  2. Besvar et anonymt spørreskjema.
  3. Del din respons med andre. For artikler som er nyere enn 180 dager vises et kommentarfelt nedenfor. Kommenter hva du vil og legg til ditt navn og epostadresse. Epostadressen din blir ikke vist til andre. Bruk et fiktivt navn om du ønsker.

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Pin It on Pinterest

Share This