Kommunegårdene i Stavanger

Kommunegårdene i Stavanger stammer fra tiden etter første verdenskrig da kommunen så seg nødt til å avhjelpe bolignøden i en økende befolkning. På Midjord og Vestre Platå i Stavanger finner vi gjenværende representanter for noen helt spesielle boligprosjekter.

Begge boligområdene har hentet sin inspirasjon fra andre steder og land, og blir kalt kommunegårder. Før vi kommer så langt skal vi imidlertid ta en liten avstikker tilbake i tid, for kommunegårder og kommunal boligpolitikk er ingenlunde en moderne oppfinnelse.

Et historisk tilbakeblikk

Vi sakser like greit fra Stavanger kommunes husorgan Komposten (2/2009):

«Kommunegårdene eller arbeidsgårdene var fattiggårder som ble anlagt over hele landet fra ca. 1800 og utover. Tanken var at fattigfolk skulle få sjansen til å gjøre noe meningsfullt og samtidig gjøre seg fortjent til økonomisk bidrag fra kommunalt hold. Ofte var kommunegårdene kombinerte fattiggårder og tvangsanstalter. Fattige bodde og arbeidet der mer eller mindre frivillig, men gjerne sammen med eldre som trengte underhold, straffedømte på tvangsarbeid, og noen steder også sammen med det som på den tiden ble kalt ”idioter” eller ”åndssvake”.»

I Stavanger fant vi et slikt gårdsbruk i Hillevåg og Hinna (datidens Hetland kommune). I Sandnes hadde de Varatun.

Når vi så beveger oss et hundreår fram i tid, kommer vi til første verdenskrig. På den tiden var befolkningstilstrømmingen stor og behovet for å skaffe boliger enda større. Det ble bygget rene brakkeleire flere steder i Stavanger, men det ble også igangsatt bygging av gårdstun til dels etter mønster av hagebyene i storbyområder andre steder. Det var et ideal at arbeiderklassen skulle få tilgang til grønne utearealer. (Det var også på denne tiden at kolonihagene ble anlagt i Stavanger.)

Kommunegårdene i Løvdals gate

Disse murbygningene i to grupper ble oppført i klassisisme/jugendstil og minner oss veldig om Danmark. Det var stadsarkitekt Joh. Thorvaldsen Westbye som tegnet dem og de stod ferdige i 1920.

De fyller et par kvartaler med Løvdalsgate som skillelinje, og ligger ved østre ende av Eiganes gravlund på overgangen mellom Vestre Platå og Eiganes.

For sin tid holdt de rimelig høy standard, med blant annet innlagt vannklosett. Det var ikke vanlig på den tiden. Allerede etter få år begynte imidlertid forfallet. Etter noen år forsvant portåpninger og skodder, og pipene ble tatt bort ved en rehabilitering i 1985. På sett og vis mistet bebyggelsen sitt opprinnelige preg.

De fleste som passerer området i dag overraskes over hvor «dansk» eller i det minste unorsk bebyggelsen virker. Neste gang vil jeg anbefale byvandrere å ta en tur inn i tunene.

Her finner vi toetasjers murhus hver med flere leiligheter. De ligger rundt et tun med parkmessig opparbeidet grøntområde, ganske intimt og koselig i grunnen. Ganske sikkert pga. bygningenes plassering med tun inni, ble dette boligprosjektet kalt «Skveren» på folkemunne, av engelsk «square». Der er to slike tun kloss inntil hverandre, adskilt av Løvdals gate (noen ganger skrevet Løvdahls gate). Da vi var innom gjorde beboerne, øyensynlig fremdeles kommunale leietakere, oss stolt oppmerksomme på hvor pent de holdt fellesområdet – i motsetning til de på andre siden.

Det som slo oss var at kommunens søppelspann-ordning bidro sterkt til å redusere de visuelle inntrykk av stedet. Det vrimler av spann foran hver boenhet, slik det gjør også på Midjord.

Kommunegårdene på Midjord

Midjordgata (tidligere Krossgata) løper langs Midjord stadion i søndre enden av Storhaug. Det er mellom dette gateløpet og den parallelle Nymansveien vi finner de andre kommunegårdene i Stavanger.

Med samme stadsarkitekt ved tegnebrettet som i Løvdals gate, førte kommunen opp en serie på 17 trehus og fire bygninger i mur. De stod klare til innflytting i 1920.

Ut fra mitt eget minne har kommunegårdene på Midjord gått gjennom et mangslungent liv, med stadige behov for rehabilitering. I dag framstår trehusene godt ivaretatt, mens jeg er mer usikker på murhusene i midten.

Sandalsands opplevelse er også at murhusene er noen hakk mer massive enn i Løvdals gate, og derigjennom mer påtrengende. Det at grønttunet mellom dem er åpent mot Nymannsveien demper det inntrykket, samtidig som den vide åpningen ikke skaper den intimiteten som vi ser på Vestre Platå.

Klikk på miniatyrene under for å se bilder fra kommunegårdene i Stavanger i full størrelse:

Flere boligprosjekter fra rundt 1920

Stavanger kommune hadde flere tilsvarende boligprosjekter på denne tiden. Det skal i perioden 1916-1920 ha blitt ført opp 93 hus med 339 leiligheter til sammen.

Vi kan nevne Steinhagen på Storhaug (fjernet), og de rene nødsbrakkene på Sletten (Storhaug) og Bakkelandet (vest for Bjergsted). Alle disse er borte.

To- og firemannsboligene i Friggs gate og Vidars gate på Våland står der enda, i det som i dag framstår som et riktig trivelig boligmiljø. Også disse ble tegnet av stadsarkitekt Westbye. Mens Stavanger ellers var preget av horisontaldelte tomannsboliger, ble disse gitt en vertikaldelt inndeling, hver med sin inngang. De 19 boligenhetene ble kalt «Niggeren» på folkemunne, og da selvsagt i svært nedsettende betydning. Årsaken er litt usikker, men kan godt ha sammenheng med at det vrimlet av fattigfolk og unger i og rundt boligene. Kommunen tillot nemlig langt flere å bo i kommunehusene enn de var bygget for.

I Solbakkeveien på Eiganes/Kampen står det fire murhus, også de fra denne tiden. Litt lengre ute, i Parkveien på Stokka, finner vi tre store trehus. De er det eneste resultatet av planen om å bygge en stor hageby.

Her er noen bilder fra de omtalte stedene.

La oss bli litt mer kjent

En kuriositet er at boligene på Storhaug og Våland ble bygd og finansiert av Stavanger kommune, på tomter de hadde kjøpt i nabokommunen Hetland. Det var først i 1923 at en ny kommuneutvidelse inkluderte disse områdene. Mer om det lengre nede i artikkelen. Kommunegrenser kan du lese mer om i Sandalsands artikkel om grensesteiner i Stavanger.

Den som vil vite mer om boligbygging og kommunegårdene i Stavanger rundt første verdenskrig, og enda mer, kan kikke innom følgende artikkel av Rolf Gunnar Torgersen: Boligpolitikk i Stavanger omkring første verdenskrig (pdf). Byhistorisk forening ga ut et temanummer i 2017, om Fattigdom i Stavanger. Temanummeret inkluderer boligpolitikk, men drøfter tematikken i videre format.

Ingen av dem drøfter likevel hva man tenkte om bolignød i daværende Hetland kommune, en landkommune som fra 1837 hadde omkranset Stavanger på alle kanter. Da kan det være greit å vise til Hetland Heradstyre 1837-1937 Minneskrift. Der kan vi lese, med Hetlands øyne, noe av det som skjedde i Stavangers randsone i årene rundt første verdenskrig.

I og utenfor Stavanger

«Det har oftast vore slik at det i dei strok som grensar til byen, har vore mange gode skattytarer, og etter ein «amputasjon» var det ikkje alltid so godt å få utgiftene ned med ein gong tilsvarende det ein tapte i skatteinntekter. Skatteprosenten vilde av den grunn gjerne stiga etter ei byutviking. Byutvidinga i 1923 var det største, med de det i dei strok som då vart innlemma, budde over 3000 mennesker.» Da Stavanger i 1916 krevde (nok en) byutvidelse, reagerte Hetland negativt nettopp av skatteøkonomiske årsaker: «Det var ikkje å undrast på at landskommunen reagerte sterkt og avgjort mot eit so vidtgåande krav.»

Men så kom nedgangstidene og «i dei sokalla gode åra hadde Stavanger kommune kjøpt inn store areal i Hetland og bygt upp ei mengd hus der, slik at det i desse kommunale husa var umlag 2000 mennesker. Dette skapte store vanskar i Hetland med di storparten av desse folka ikkje kunde greida seg sjølve då nedgongstida kom. Hetland meinte at desse høyrde til Stavanger, og at de fekk vende seg til byen etter hjelp.»

Så var det slik at Stavanger også betalte skole til denne befolkningen utenfor bygrensene, men da skolemyndigheten ville sende regningen for det til Hetland (til en kost av 300.000 kroner per elev), da ble det nok. Hetland sa seg først villige til å gjennomføre en «millombels» grenseendring, men så ble den likevel endelig fra 1923. «Hetlandsmarka, Våland og luter av Tjensvold vart då overførde til Stavanger.» I minneskriftet akkes det over at «Hetland ikkje fikk noko vederlag for dei umråder ein hadde gjeve frå seg…»

Bystyret i Stavanger var den gang svært engasjerte i å legge til rette for anstendige levekår for bysamfunnets sterkt voksende befolkning, gjennom blant annet de nevnte kommunegårdene i Stavanger. De tok grep selv utenfor egne kommunegrenser. Vi får innrykk av at Hetland mest var opptatt av holde styr på sine utgifter, og melke skatteinntekter fra velstående byfolk som bodde nær inntil byen. Det er i alle fall en hypotese som gjerne andre må teste ut.

Finn fram (kart)

Kartet viser en vandrerute dersom du ønsker å få med deg begge de nevnte kommunegårdene i Stavanger og boligene på Våland midt mellom.

Les alle Sandalsands artikler fra Stavanger.