La oss minnes Kirsti fra Kiberg. Hun ble brent på bålet

Sist endret 29.01.2022 | Publisert 28.04.2021Krig og ufred, Kultur, Religion, Troms og Finnmark |

Anslått lesetid:

28. april 2021 er det akkurat 400 år siden Kirsti fra Kiberg ble brent på bålet i Vardø, dømt for hekseri og trolldomskunst. Hun var den siste av 10 kvinner som ble brent, i den første runden av flere hekseprosesser i Finnmark på 1600-tallet.

Den første runden med hekseprosesser

Seint i 1620 startet en serie rettsprosesser i Finnmark som skulle få fatale følger for mange kvinner og menn i amtet. På julaften 1617 hadde det overraskende blåst opp til et forrykende uvær på Finnmarkskysten. 10 båter forliste og 40 menn druknet. Det begynte å gå rykter om at det stod trollkjerringer bak uværet, og ganske riktig, snart kom de første tilståelsene.

På denne tiden var frykten for Satan til å ta og føle på blant kristne. Den Onde var en høyst reell trussel, og han kunne være overalt blant menneskene. I kampen mot Djevelen måtte hans sammensvorne spores opp og tas til fange. I tråd med moderne rettssikkerhetsprinsipper måtte de også gis en skikkelig rettergang.

Rettergang?

En slik rettergang fikk de hos embetsmennene i Finnmark, men for svært mange var utfallet gitt. De ble dømt til «ild og bål», slik det ble uttrykt. I den saken som ble rullet opp ut over høsten 1620 fikk en av de mistenkte, Mari Jørgensdatter, seg til bekjenne at hun hadde knyttet tre knuter på et fisketau, spyttet på det og deretter løsnet knuten. Da brøt stormen ut: «Havet røk opp som aske og folkene omkom».

En annen kvinne, Else Knutsdatter, ble arrestert etter å ha blitt sett i lag med svarte katter og hunder. Hun ble utsatt for vanntesten, der hvor kvinnen ble kastet på sjøen. Dersom hun fløt, var hun heks. Dersom hun druknet, var hun det ikke. En tredje kvinne, Anne, tilstod også under tortur at hun hadde gjort Satans verk. Dessuten rettet hun og flere med henne, fingeren mot Kirsti Sørensdatter fra Kiberg, og anklaget henne for å være en av lederne av hekseflokken i Finnmark.

Det var en rekke kvinner som ble dømt til «ild og bål», og deretter brent på bålet i Vardø, i januar 1621. Det skulle bli flere, mange flere.

Skjebnen til Kirsti Sørensdatter fra Kiberg

Hennes bakgrunn, anklagene og rettssaken

Kirsti Sørensdatter, noen ganger skrevet Kristi eller Kirsten, var en kvinne fra det store fiskeværet Kiberg på Varangerhalvøya. Hun var opprinnelig dansk, men var gift med den lokale handelsmannen Anders Johanssen. Kirsti hadde vært bortreist da rettsaken mot de andre kvinnene ble kjørt, og da de ble brent på bålet.

Da hun vendte hjem til Kiberg tidlig på våren, ble hun arrestert. I likhet med de andre påståtte heksene, ble hun utsatt for et rettslig forhør. Ut fra den livaktige forklaringen, er det tydelig at hun også måtte utholde en betydelig mengde tortur.

I det følgende gjengis anklagene og tilståelsen fra rettsaken mot Kirsti Sørensdatter 26. april 1621. Den som tok notatet var en de tilstedeværende embetsmennene, amtmann Hans H. Lilienskiold. Hans detaljerte gjenfortellinger står å lese i boka «Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark«, tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket med transkribering av teksten til moderne norsk. Teksten under er Sandalsands omskriving av dette igjen.

Kirstis bekjennelse om hvordan hun har lært sin trolldomskunst

Lilienskiold noterer seg at Kirsti var leder for de andre trollkvinnene, og at hun til dels selv hadde undervist og lært dem opp. Han observerer at hun nektet sterkt for anklagene inntil de truet med å «prøve henne på sjøen». Da brøt hun sammen og kom med sin bekjennelse.

Historien var at da hun var 16 år gammel, gikk hun i tjeneste hos en gammel kvinne i Helsingør. En dag hun skulle hente noen gjess fra marken, ble hun oppsøkt av Satan i hundeskikkelse. Han sa: «Om du vil lære trolldomskunst, da skal det lykkes deg alt hva du slår inn på i denne verden.» Det medførte at hun avsverget Gud og den dåpspakt hun hadde inngått. Deretter fulgte Satan henne hjem og inn i huset til den gamle kvinnen.

Det var denne kvinnen som lærte henne opp. I læretiden ville hun prøve ut sin kunst. Det hun da gjorde var å kaste et garnnøste på vannet. Det begynte å løpe rundt på overflaten, et syn hun fant behag i. Deretter gikk det 10 år uten at hun forsøkte seg på flere trollkunster.

Hun flyttet nå til Bergen, i tjeneste hos en mann. Også her ble hun oppsøkt av Satan i hundeskikkelse. Han var arg fordi hun ikke øvde seg mer på trolldom. «Så ga hun seg til ham på ny.»

Til slutt kom hun til Finnmark og giftet seg med Anders Johansen i Kiberg. Her begynte hun igjen å utøve sin trolldomsondskap. Første gang var på en av hennes egne kalver. Hun blåste en gang på kalven, som brast i to og døde straks.

Bekjennelsen om hennes idrett

Under denne overskriften noterer amtmann Lilienskiold at Kirsti tilstod det følgende, i overvær av amtmann Kønningham, prosten herr Ole Carlsen, og retten.

1 Hun var med de andre trollkonene på Lyderhorn slik disse hadde forklart i tidligere rettsaker. Senere, da hun var seilt til Bergen, deltok hun i en forsamling med flere andre, for henne delvis ukjente.

2 Hun bekjenner videre at hun var med å skape det «forferdelige været som kom julaften i året 1617 da så mange folk kom til skade. Det verket ble utført på den måten som er forklart i de andres bekjennelser.»

3 Den siste julenatten kom Marthe Olsdatter til henne i Bergen, tok henne med og satte henne ned på Baldvolden i Vardø. Selv var hun da i en tispeskikkelse. På Baldvolden var det samlet mange, i både hunde-, katte- og ravneskikkelser. To menn var omskapt til varger. Den ene var lang, slank og svart rundt hodet. Det var Bertil Henriksen. Den andre var tykk og bred om brystet. Det var Eilof Olsen i Vardø. Kirsti bekjenner ifølge Lilienskiold at de da drakk, danset og lekte. Else, som skjenket for dem, var i menneskeskikkelse. Også hennes datter, Mette fra Gåsnes, var der, i en grå katteskikkelse.

Kirsti nektet derimot for å ha vært leder og anfører for heksene.

Dom av den 26. april 1621

«Siden hun før er utlagt og beskyldt for å kunne trolldom, og nå selv bekjenner å ha forsverget Gud og den hellige dåp og i stedet tjent Djevelen, samt vært med å drepe så mange folk med sin djevelske kunst, er hun funnet å måtte straffes på sitt liv til ild og bål, med mindre kongelig majestets ombudsmann henne annerledes vil benåde

Minnestedet på Steilneset

To dager etter dommen ble Kirsti kastet levende på bålet, ute på Steilneset like ved Vardøhus festning. Der er det i vår tid ført opp et fantastisk bra minnested over hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet.

LES MER: Minnestedet på Steilneset

Nevnte Baldvolden skal ha vært et kjent sted for hekser å møtes i Vardø, men det er uvisst hvor det var. Et annet sted som går igjen, er fjellet Domen. Det ligger på fastlandssiden av Vardø. I beretningen er også Lyderhorn nevnt. Det er et av de sju fjell i Bergen, og etter tradisjonen et samlingssted for hekser Valborgsnatten (natt til 1. mai), Sankthansnatten og i julehelgen.

Sandalsand har hentet framstillingen om hendelsene i forbindelse med denne hekseprosessen i 1621 fra litt ulike utenlandske kilder. Forbehold tas om det er helt riktige navn og benevnelser. Se en navneliste, et oppslag, et til og enda ett. Amtmann Lilienskiold sine notater fra saken mot Kirsti bør være riktige.

Hva mener du?

Hva synes du om dette innlegget og nettsiden? Er det noe du likte spesielt godt? Kan det være at Sandalsands opplysninger ikke er oppdaterte, og at andre lesere bør vite om det?

  1. Skriv en personlig epost til forfatteren.
  2. Besvar et anonymt spørreskjema.
  3. Del din respons med andre. For artikler som er nyere enn 180 dager vises et kommentarfelt nedenfor. Kommenter hva du vil og legg til ditt navn og epostadresse. Epostadressen din blir ikke vist til andre. Bruk et fiktivt navn om du ønsker.

2 Kommentarer

  1. Bornholmerheksa

    Sommeren 2019 besøkte vi Steilneset på vår reise i det nordligste Norge og ble sterkt grepet av historiene til de som ble dømt i hekseprosessene. Et vakkert og verdig minnesmerke som setter fokus på en mørk fortid. Eller er det fortid? Eksisterer ikke hekseprosesser også i vår tid? Vi kaller det bare mobbing.

    • Sandalsand

      Ja, det er et verdig minnesmerke som er ført opp på Steilneset. Heldigvis har vi ikke offentlige «hekseprosesser» (eller mobbing som du skriver) med like dødelige utfall i vår tid, eller kanskje…

Pin It on Pinterest

Share This