Minnestedet på Steilneset

Hekseri og trolldomskunst ble holdt høyt i hevd i Finnmark på 1600-tallet. I hvert fall om man skal tro dommerne på Vardøhus. Av 135 anklagede ble 91 kjent skyldige og dømt til «ild og bål», de fleste kvinner. Brenningen fant sted på Steilneset i Vardø, og det krever selvsagt et minnested. Akkurat det er blitt temmelig spektakulært.

Hekseprosessene i Finnmark

Det sies at i Finnmark var hekseforfølgelsene svært intense sammenlignet med resten av Norge og Europa. Selv om amtet kun hadde 0,8 prosent av landets befolkning, så fant 31 prosent av alle dødsdommer i norske trolldomssaker sted her. Noen ble frikjent, de fleste ble funnet skyldige.

77 kvinner og 14 menn ble henrettet ved brenning. Av mennene hadde hele 13 samisk bakgrunn, men de færreste av kvinnene. (Andelen er uviss.)

Rettsprotokollene fra sorenskriveren i Finnmark 1620-1813 er inntatt i Norges dokumentarv, vår nasjonale del av UNESCOs verdens dokumentarv. Selv om protokollene inkluderer en mengde andre kriminalsaker, inntar trolldomssakene en spesiell plass i materialet. De gir oss en unik innsikt i hva som fant sted under rettergangsprosessene. For prosesser var der i det som den gang ble oppfattet å være en rettsstat verdig. 

Anne fra Honningsvåg ble for eksempel ført for retten i Kjellvik i 1610, anklaget for trolldomsutøvelse av en viss Peder Mand. Protokollen beretter at hun gjennomgikk vannprøven og kunne slett ikke synke. Dette ble ansett som et tegn fra Gud og et vitnesbyrd om trollfolk. Hun ble følgelig kjent skyldig og dømt til «ild og bål». Denne formuleringen går igjen i dommene som falt. 

Det er kanskje ikke til å undre seg over at nettopp Finnmark var åsted for en slik rettsforfølgelse og bestialitet. Landsdelen lå i sivilisasjonens utpost, statsmakten hadde behov for å hevde seg, dommerne ville markere sin personlige makt, og kristendommen kjempet mot urinnvånernes tradisjonelle tro – Saivu. Slik sett arter rettssakene og henrettelsene seg også som religionsforfølgelse.

Etableringen av et minnested i Vardø

Det var ved årtusenskiftet at Vardø kommune tok initiativ til å lage et minnested over hekseprosessene på 1600-talet. Dette ble etter hvert koblet med Statens vegvesen sin satsing på Nasjonale turistveger og et prosjekt ble initiert. Vegvesenet bidrog med mesteparten av budsjettet, som med årene sprakk betydelig, og ellers var det lokale krefter og andre statlige instanser som ble med på spleiselaget. 

Inn kom to internasjonale stjerner for å gi minnestedet en utforming. Peter Zumthor, den sveitsiske stjernearkitekten, ble engasjert til å utforme det som er blitt en minnehall. Han har Vegvesenet også brukt til den spektakulære sammensetningen av bygninger i Allmannajuvet, Sauda. Dessuten ble den fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois lokket inn for å bidra med et kunstverk. Også hennes verk har jeg fått anledning til å beundre tidligere, både i Ottawa og to steder i Oslo, Samtidskunstmuseet og Ekebergparken. Dessuten hentet prosjektet inn historieprofessor Liv Helene Willumsen fra UiT til å bidra med faktakunnskap om dødsdommene. 

Resultatet er blitt en 100 meter lang minnehall (Zumthor) med historier fra de 91 rettssakene som resulterte i dødsdom i perioden 1600-1692 (Willumsen), samt et glassbygg ved siden av med blant annet en brennende stol i midten (Bourgeois). Videre er det laget en kultursti på området.

Utsikten til Steilneset

Jeg var på vandring i denne delen av Vardø og hadde nettopp avlagt Vardøhus festning et besøk. Noen hundre meter fra festningen ligger Vardø kapell med sin lille fredete kirkegård. Herfra er utsikten nedover skråningen mot fjorden og fastlandet innenfor spesielt god. Et stykke nede i skråningen ligger en underlig konstruksjon, et slags trerammeskjelett på pæler. Inni ligger en kokong av hvit seilduk. Det er minnehallen. 

En informasjonstavle forteller litt om stedet og vi går nedover mot en lang, smal gangbro som fører over til denne eiendommelige konstruksjonen. 

Før du kommer ned, kikk over fjorden mot fastlandet. Fjellet der inne, litt til venstre, heter Domen. Det var et av de stedene heksene i Finnmarken visstnok pleide å samles. 

Minnehallen

Når vi går over gangbroen, åpner døren og kommer inn, må øynene bruke noen sekunder for å vende seg til mørket. På innsiden og langs hele den 100 meter lange minnehallen er nemlig seilduken svart. Vi kan ta med oss et lite hefte med resymeer fra rettsprotokollene til de 91 domfellelsene som endte med henrettelser. De samme resymeene er imidlertid skrevet på plaketter slått opp på begge sider av gangveien vi følger. Her er det bare å gå rett fram. Da dronning Sonja kom hit til åpningen av Steilneset minnested i 2011, sa hun at minnehallen var som å gå en rettergang. Treffende sagt. 

For hvert oppslag er der en liten vindusglugge hvor der henger en svakt lysende glødepære. Mens vinden røsker i den duken som er spent rundt skjelettet, beveger vi oss sakte bortover eikegulvet, leser plakettene, kikker ut, og prøver å forestille hos hva som fikk mennesker i den såkalte opplysningstiden på 1600-tallet til å dømme noen til ild og bål. For dernest å binde dem til en stige, fyre opp et bål, vente til bålet var i fyll fyr og så velte stigen inn i bålet. 

Flammehuset

Ved enden av minnehallen går vi ut og over en trebro som i andre enden, hvilket selvsagt betyr at vi kan gå begge veier avhengig av utgangspunktet. Her ligger det et ganske stort bygg av glass og stål, Flammehuset, også tegnet av Zumthor. Vi går inn og møter Bourgeois sitt bidrag, kunstverket The Damned, The Possessed and The Beloved. (De fordømte, de besatte, de elskede i norsk oversettelse). Kunstneren ble for øvrig så grepet av historien om alle disse kvinnene at hun lot være å ta betalt for oppdraget. På det konkrete plan består kunstverket av følgende: Omtrent midt i rommet står en stol med fem gassflammer. Den speiles i sju store, ovale speil som stikker skrått ut fra taket, i en sirkel rundt stolen. 

Konklusjon

Dette var en stor opplevelse. Det er neppe bare jeg som vil føle på at dette er et nærmest overmodent minnesmerke om en mørk side ved vår historie – heksebrenningene. De som står bak minnestedet har også løst det på en glimrende måte, en måte som vil gi resonans langt utenfor Norge. I så måte føyer Steilneset seg fint inn i de grep Nasjonale turistveger har gjort også i andre deler av landet.

Minnestedet framstår av høy arkitektonisk og kunstnerisk kvalitet samtidig som det er lavmælt i sitt uttrykk: Historiene til de 91 såkalte heksene og trollmennene kommer tydelig fram og formelig løfter oss besøkende til en stadig stigende erkjennelse. Dronningen uttrykte det slik i sin åpningstale:

Steilneset står som et symbol for datidens intoleranse, men kan også være med på å minne oss om fordommer, overgrep og forfølgelser som skjer i vår tid. (Dronning Sonja)

Finn fram til Steilneset

Minnestedet er i sørvestre hjørne av Vardøya, ikke langt fra der den undersjøiske tunnelen kommer opp i dagen i Vardø sentrum. Der er ingen åpenbar parkering, men det burde ikke være noe problem. En kultursti er for øvrig anlagt på området. Minnestedet er gratis å oppsøke og det står ulåst hele døgnet, hele året.

Les mer

Steilneset, hekseprosessene og minnestedet kan du lese om i følgende kilder:

• Leksikalsk informasjon i SNL og Wikipedia
• Varanger museum som forvalter
• Turistinformasjon hos Nordnorge.com
• Omtale hos Nasjonale turistveger og deres omtale av åpningen
• Artikkel hos Universitet i Tromsø (pdf)
• Dronningens tale ved åpningen og NRK sin omtale av åpningen
• Anmeldelse på arkitektursiden ArchDaily

Sandalsand kom hit på Nasjonal turistveg Varanger sensommeren 2018. Vardø kan du få lese om i flere artikler. Du kan også lese om La oss minnes Kirsti fra Kiberg. Hun ble brent på bålet.

En av dem som fort kunne ha blitt dømt, var den samiske sjamanen Anders Paulsen. Han ble under tvil frikjent, inntil videre, men ble slått i hjel like etter. Les om Paulsen i artikkelen Noaiden og hans tromme.