Nasjonal turistveg Varanger

Sist endret 05.08.2023 | Publisert 24.10.2018Bilturer, Finnmark | , , ,

Anslått lesetid:

Nasjonal turistveg Varanger (160 km) markerer landets nordligste og østligste strekning i det som bærer betegnelsen Nasjonal turistveg. Det å bli inkludert i den fornemme listen av 18 slike veistrekninger gir inntrykk, og bilturen langs Varangerhalvøyas østligste del er i sannhet en svært vakker sådan.

Dette er en av tre artikler fra bilturer i Øst-Finnmark:

Orientering og kart

Nasjonal turistveg Varanger er i utgangspunktet helårsvei langs E75 mellom Gornitak rasteplass (det offisielle utgangspunktet nær Varangerbotn) forbi Vadsø og til Vardø. Den siste strekningen fra fastlandssiden av Vardø (Fv 341) og til endepunktet i Hamningberg er normalt stengt mellom november og mai. Google Maps beregner kjøretiden, nonstop, til nærmere 2,5 timer. Det kan godt være, men jeg brukte lengre tid som følge av innlagte fotostopp med mer. Husk dessuten at dette er en blindvei, i den forstand at veifarende må samme vei tilbake og dermed kan gjøre klokt i å fordele stoppene mellom ut- og tilbakeferd. 

Kartet under viser hele Nasjonal turistveg Varanger og har avmerket steder å oppsøke underveis, enten som del av turistveien eller av andre årsaker. Denne artikkelen gir et overblikk, og lenker til spesialartikler legges inn etter hvert som de publiseres. Turistveimyndighetene selv oppgir følgende stopp: Gornitak rasteplass, Nesseby kirke, Steilneset minnested i Vardø, seks fuglekikkerskjul, og Hamningberg. Klikk på markeringene i kartet for å få opp informasjon om hver av dem, med lenker til videre lesning.

Opplevelser i Nesseby kommune

Turistveien, eller -vegen, som veivesenet ynder å skrive, starter på en rasteplass. Gornitak (eller Gorgŋetak som det skrives på samisk) betyr oppstigning. Her er det oppført et toalett og flere sitteplasser under tak med strålende utsikt over Varangerfjorden. Selve toalettet er i et restaurert steinhus som var ammunisjonslager under andre verdenskrig. Et ganske så stilig arrangement er det her, og det føyer seg inn i turistvegenes mange forseggjorte rasteplasser over det ganske land. 

Når vi fortsetter utover Varangerhalvøya passerer vi snart Nesseby, et lite sted med en kirke langt ute på en nes. Jeg lot være å kjøre helt ut, men den som gjør det og kommer inn i kirken vil oppleve en barokk altertavle fra ca. 1720, i en kirke fra 1858. Det framstår jo som et religiøst under at kirken overlevde nazistenes brente jords taktikk på slutten av krigen. 

Videre utover kommer det flere stoppesteder man bør se nærmere på. Den første er på Mortensnes. Wikipedia beskriver dette fredete kulturminneområdet som et av «de rikeste og mest mangfoldige kulturminneområder i Europa. Det er mengden og variasjonene i kulturminnetyper, den uavbrutte tidslinjen og kulturell kontinuitet som gjør området spesielt. Området dokumenterer en titusenårig ubrutt bosettingshistorie, og gir et bilde av sentrale trekk i utviklingen av bosettingen i Finnmark etter siste istid.» Amen. Det er anlagt en stor parkeringsplass, en merket kultursti og et informasjonsbygg. Her kan man gå ganske vidt omkring, og jeg vil anbefale bilister å ta i det minste en liten vandring i terrenget. 

Et sagn om Mortensnes

Hvorfor heter det Mortensnes?

Et gammelt sagn forteller om Mortens siste sjøreise. Draugenes og dauingenes kamp.

Engang reiste to brødre, Morten og Anders, om høsten til Vadsø med fisk med hver sin båt. På reisen hadde de utmerket godt vær og god bør. Dagen etter reiste de tilbake. Mot kvelden kom de utfor Klubvik. Da falt en forferdelig sterk østavind på dem, og Morten kullseilte ved Mortensnesodden, for kjølen tok i bunnen, og han kom under båten.

Anders seilte forbi, men da det var hardt vær, måtte han stanse i Mortensnesbukten. Der lot han båten sin falle tørr og gikk til fots innover. Han var just i Gurraluofta, da ser han en mann komme opp fra fjæren imot ham. Han stanset for å vente på ham, for han kjente ham, at det var hans bror. Anders ventet på bror sin. Da Morten kom til ham, tok han fatt på ham og begynte å dra ham ned til fjøren og sa: «Da du ikke gad redde meg, skal du nå gå med meg til sjøens bunn.»

 . 

Da ropte Anders: «Kom nå til hjelp, alle de som hviler i gravene.»

Morten ropte: «Alle som lever i sjøen, kom til hjelp!»

Da ble det en forferdelig sus på land og brus fra sjøen. Dauingene kom med stykker av likkister som våpen, og draugene kom med tarelegger. Dødningene kjempet på Anders’ side, og draugene kjempet på Mortens side. Da det begynte å gry av dag, dro dauingene bort, og draugene lot sine våpen igjen der, for dauingene stod seg, og draugene tapte. Anders slapp således med livet. Det sted hvor dauingene og draugene sloss, kalles enda Gurraluofta, for dauingene og draugene har sparket en hulning der.

Dagen etter gikk Anders for å hente båten sin og kom til stedet. Da lå der stykker av likkistebord og tarelegger, så mange at en ikke engang kunne va der. Anders gikk oppover og reiste en minnestein der, og den steinen kalles den dag idag Tseggisj, og stedet kalles etter steinen Tsævdsasteinen, for den steinen står som minne om at dauingene har stått seg i kampen på det levende menneskes side. Men på norsk kalles stedet Mortensnes, for Morten omkom ved den nesodden.

Kilde: Norsk Folkeminnesamling

LES MER: Alle artikler fra Nesseby.

Opplevelser i Vadsø kommune

Nasjonal turistveg Varanger følger kysten hele tiden. Her og der dukker det opp bosettinger, utlendinger vil kanskje kalle dem landsbyer, der nordmenn av ulik bakgrunn (norske, samiske, finske og endog russiske tilflyttere) har bosatt seg. Eller i det minste gjorde tidligere. Der er nok en del av bolighusene som i dag benyttes som fritidsboliger for familier som har flyttet ut. Vi kjører først gjennom Vestre Jakobselv før vi kommer inn til fylkeshovedstaden i Finnmark.

Vadsø er den første av de to byene som ligger langs turistvegen. Ganske raskt etter passerer vi Kiby hvor vi også finner Vadsø lufthavn, Golnes og så Ekkerøy.

På Ekkerøy gjorde jeg et stopp og kikket nærmere på et av de seks fuglekikkerskjulene som man har etablert i forbindelse med turistvegen. Varangerhalvøya er nemlig et utsøkt reisemål for all verdens ornitologer og andre fuglekikkere, og i følge Vegvesenet blant verdens 100 beste. Selv syntes nok jeg at den menneskelige bosettingen og ikke minst den lange vakre sandstranden var mest interessant. Rådet er derfor å svinge av hovedveien og ta en sving ut på halvøya. 

Nest ut av stedene langs veien er Skallelv. Det ligger ved munningen av elva med samme navn og i den spredte bosettingen her skal det være mange av kvensk (finsk) avstamning. E75 fører oss imidlertid videre inn i dagens tredje kommune. 

LES MER: Alle artikler fra Vadsø.

Opplevelser i Vardø kommune

Enda en lang sandstrand, med om mulig enda mer spredt bebyggelse finner vi i Komagvær. Et sted av større omfang er Kiberg. Her finner vi molo og industriell aktivitet. Det var lenge et av de større fiskeværene ved Varangerfjorden. Det som nok har gjort Kiberg viden kjent er likevel aktiviteten til mange av stedets innbyggere under andre verdenskrig. De vervet seg til tjeneste for Sovjetunionen og deltok i krigen på vegne av sovjetrusserne som spioner på norsk jord. 15 av 26 partisaner ble drept. Her finner vi det veldig interessante Partisanmuseet, som du kan lese om i en egen artikkel. Det underlige var at Kiberg ikke ble brent ned av de tilbaketrekkende tyskerne mot slutten av krigen.

LES MER: Kiberg og Partisanmuseet

Etter Kiberg holder veien seg et lite stykke innenfor kysten før vi kommer fram til Vardø lufthavn og den undersjøiske tunnelen over til Vardø by. Byen vil bli omtalt i en egen artikkel. Der ligger foruten de svære radaranleggene til NATO, både gamle Vardøhus festning og Steilneset minnested. Sistnevnte er til minne om de 91 som på 1600-tallet ble dømt for hekseri og trolldom, og brent på bål. 

Her avslutter E75, men turistvegen fortsetter utover Varangerhalvøya på Fv341 over en strekning på 40 km. Mens veistandarden hittil har vært meget god, er fylkesveien av et ganske annet kaliber. Ganske så smalt er det, og lyngheiene vi har passert langs og kjørt over på europaveien, gir snart etter for et steinet månelandskap. Landskapet virker mørkt og øde, og ganske så værutsatt med storhavet rett utenfor. Her og der ligger det imidlertid små idyller og viker med flotte sandstrender. Et av dem er Persfjord, det siste stedet med navn i denne kommunen. 

LES MER: Alle artikler fra Vardø.

Opplevelser i Båtsfjord kommune

Etter enda mer forrevent fjell og smal vei passerer vi nok en liten vik i Finnvika og deretter det langt mer åpne Sandfjordneset. En elv med samme navn renner ut i fjorden i et åpent og veldig grønt landskap. Kontrasten er stor til omgivelsene på sidene. Det slår en veifarende at forkjærligheten for hytteliv må være stor her ute mot havet. For nær sagt hele fylkesveistrekningen har hyttebebyggelse, nok mest på de stedene jeg har navngitt, med like fullt i et høyt antall. Noe videre båtliv synes det ikke å være grunnlag for, da den slags aktivitet krever sikker fortøyning og det er det lite av. 

Endepunktet: Hamningberg

Så ankommer vi Nasjonal turistveg Varanger sitt endepunkt, Hamningberg. Herfra går det ingen vei videre til for eksempel kommunesenteret på vestre siden av Varangerhalvøya. Kommunikasjonen sjøveien var det som bandt sammen kommunens utposter den gang da. Her kjører vi litt rundt i det gamle fiskeværet og tar et avstikker over til vika i vest, forbi den lille inngjerdete gravplassen. Heller ikke Hamningberg ble brent under krigen. Det gjør at vi fremdeles kan oppleve hvordan et gammelt fiskevær så ut før i tiden, hele 50 år etter at det ble fraflyttet. Enkelte av bygningene er fra 1800-tallet, russiske laftede tømmerhus. 

Det autentiske finnmarksmiljøet i Hamningberg holder seg faktisk veldig godt. Rundt 1900 var stedet et av de større fiskeværene i Øst-Finnmark og hadde 250 innbyggere. Tidene ble imidlertid mer og mer krevende, og moderne fiskefartøyer krevde andre fasiliteter etter hvert som 1900-tallet utspant seg. Beslutningen om ikke å bygge molo var spikeren i kista for Hamningberg. I stedet ble alle innbyggerne tilbudt en slump penger for å flytte. Det var i 1965. En liten håndfull pensjonister holdt stand enda noen få år, men i flere tiår har det ikke vært fastboende i bygda. 

Ikke desto mindre er bygningene velholdte, og det er mye folk og biler å se: Det er få steder i Norge jeg har vært med så mange utenlandskregistrerte biler. 

LES MER: Alle artikler fra Båtsfjord.

Avslutning

Det slo meg da jeg i skumringen måtte vende panseret i retning det hotell jeg hadde booket i Vardø, at det var i Hamningberg jeg skulle ha funnet overnatting. I en av de 65 bygningene som fortsatt står, de fleste verneverdige attpåtil. Likevel, det ble en fantastisk flott biltur i et svært variert landskap, rundt hele østre delen av Varangerhalvøya.

Omtrent hele tiden ligger fjord og hav på ene siden, og nærmest endeløse heier innover land. Landskapet utover mot Hamningberg er også svært spesielt, og helt annerledes enn resten av turen. At jeg skulle overnatte i Vardø, var heller ingen stor ulempe. Landets østligste by ligger faktisk like langt øst som Istanbul og Alexandria – ikke verst det.

Les mer

Du har i denne artikkelen fått et overblikk med lenker til utfyllende artikler. Kartet gir også mange lenker dersom du klikker på markørene. Her er noen til fra Sandalsands artikler: Veien går gjennom kommunene Nesseby, Vadsø, Vardø, og Båtsfjord. Les også omtalen hos NAF Ruteplanlegger. Les selvsagt Vegvesenets omtale av Turistveg Varanger og de andre turistvegene. Der er totalt 18 nasjonale turistveger som opparbeides og vedlikeholdes av Vegvesenet.

Les Sandalsands introduksjonartikkel:

Dette er en av tre artikler fra bilturer i Øst-Finnmark:

Hva med bilturer i Vest-Finnmark? Jo, sjekk ut disse to artiklene:

En tredje bilferie i Finnmark gikk til midtre deler. Les om den i tre artikler.

Her er til slutt flere oppslag: