Middelalderske steinkors i Rogaland

De første årene etter at Norge ble kristnet, ble det satt opp steinkors flere steder i landet. De fleste og de største var på Vestlandet, og vi skal i denne artikkelen bli kjent med de gjenværende i Rogaland.

Gamle steinkors i Norge som fenomen

Vi regner gjerne kristningen av Norge til ca. år 1000, men det var også kristen aktivitet i århundrene før det. Vi finner 40 korsmerkete manske runesteiner, og vi finner på kirkegårdene lave korssteiner helt tilbake til 800-900-tallet. De norske steinkorsene er kartlagt i et omfang av ca. 60, og vi finner dem på Vestlandskysten fra Jæren til Møre.

I andre deler av landet kunne steinkors være av mindre størrelse, noe mer lik den tradisjon vi finner ellers i Skandinavia og lenger sør, gjerne opp til 0,7 meter høye. Eller lange, for de kunne gjerne ligge heller enn å stå oppreist. Høykorsene på Vestlandet er derimot fra 1,5 til 4 meter høye. De står oppreist på kirkegårder, på høydedrag eller oppå eldre gravhauger fra jernalderen.

I denne artikkelen benyttes betegnelsen «middelalder» om den tidsepoke disse korsene stammer fra. Det er ikke helt presist, for det er vanlig å datere norsk middelalder fra ca. 1050 og framover. Før det hadde vi «vikingtiden», og det er fra denne at en del av korsene stammer. Ikke desto mindre er nettopp kristningen av landet et definerende kjennetegn ved middelalderen, og derfor er det denne tidsepoken som knytter hen til korsene. 

Hvordan forstå høykorsene

Formene på høykorsene var angliske, andre var keltiske. Begge vitner de om påvirkningen vestfra. På sett og vis var det inspirasjon som ble hentet, for selve korsene var langt mer kunstferdig hugget på de britiske øyer enn hva vi finner her til lands. Det kan også være verdt å merke seg at det ble risset eller hugget inn steinkors på bautasteiner, men vi skal konsentrere oss om de som er hugget ut i korsform. Noen kors hadde også runeinnskrifter, andre ikke.

Her finnes ingen kunstferdig utformede praktstykker. De aller fleste gir et primitivt og fattigslig inntrykk, med ubehjelpelige former og detaljer som første-inntrykk. (Fritjof Birkeli, 1973)

Fagfolk har drøftet høykorsenes funksjon. Dels har de karakter av gravsteiner før etableringen av kirkegårder før 1000-tallet, eller på kirkegårder fra 1000-tallet og utover. Noen bærer også preg av å ha vært seilingsmerker, slik vi ellers kjenner det fra særpregete fjellformasjoner eller særlig oppbygde varder. Til og med de største korsene var likevel lite synlige langt av sted, og vil nok i praksis ha fungert som havnemarkører eller for å markere en snevrere seilingsled. Flere påpeker dessuten at korsene har hatt en viktig politisk-religiøs oppgave i å markere den lokale høvdings nyervervede tro. Korset er jo det viktigste symbolet på kristendommen.

Ellers kan nevnes at ifølge denne artikkelen er hele 14 av 30 gjenværende kors på Vestlandet hugget av granatglimmerskifer fra Hyllestad. Langs Åfjorden litt nord for utløpet av Sognefjorden var der 25 steinbrudd innenfor et område som strekker seg 20 kilometer. Dyktige steinhoggere i Hyllestad eksporterte også kvernsteiner til for eksempel Tyskland og Island.

Steinkorsene i Rogaland (tabell)

Det var altså omlag 60 kors langs Vestlandskysten fra tidlig kristen tid i Norge, men kun halvparten finner vi igjen i vår tid.

Det var biskop Fritjof Birkeli som i 1973 gjorde den største og mest grundige kartleggingen av dem. I 2005 satte Hedlund Stylegard opp en liste med 29 steder innenfor dagens Rogaland fylke, basert på Birkeli. Begges arbeider er søkt kombinert i denne tabellen med 34 sannsynlige og til dels eksisterende kors, med alle mulige forbehold om feil. Nummer i venstre kolonne viser til Birkelis nummerering.

Nye kors og en minnetavle

Madla historielag var så elskverdige at de i 2000 initierte oppsettingen av et nytt steinkors på Krossberg i Stavanger. Like ved ble dette bronserelieffet plassert. Det viser de ni gjenværende, originale steinkorsene i Rogaland, med illustrasjon, tittel og en kort beskrivelse. Det er de samme ni som presenteres nedenfor, en for en. I tillegg har jeg inkludert tre kors av fersk dato.

Nå er det jo slik at mange står på steder med navn som «kors» eller «kross». På den annen side har ikke alle slike stedsnavn hatt steinkors i gammel tid. Madlakrossen handler om et veikryss, ikke steinkors for å nevne et eksempel.

Steinkorset på Njærheim, Hå

Vi begynner lengst sør i fylket og arbeider oss nordover. Vi er nå i Hå kommune sør på Jæren. Hå-elva slynger seg sakte forbi et par hundre meter mot sør, på sin ferd mot utløpet nær Hå gamle prestegård. Den gamle kirkegården på Njærheim var en av tre kirkesteder i Hå i Middelalderen, og en av de minste. Her stod en gang en kirke, beskrevet skriftlig første gang i 1303, men revet i 1834. Den var liten, mer som en annekskirke å regne, og stod midt på kirkegården.

I dag ser vi bare antydning til tuftene på den store plenen på ca. 40×70 meter. (Målingen er Birkelis i 1973, den virker mindre i dag.) Til siden, langs den ene langsiden finner vi et steinkors. Det er den eneste rest vi finner av kirkegård her på Njærheim. Korset ble sannsynligvis reist en gang på 900-tallet, eller tidlig 1000-tall, og er trolig et av de eldste i Rogaland. 

Høyden er 1,5 meter, bredden er 0,7 meter over armene.

Et annet kors fra Njærheim

Det skal også ha stått et like gammelt kors, denne med runeinnskrifter på andre langside, mot nord.

Det ble i nyere tid gjenfunnet en annen runestein i en gammel bygning nær kirkegården. I dag står den utstilt i våpenhuset i nye Nærbø kirke, og kalles Njærheimsteinen. Steinen er fra rundt år 1000 og har et innrisset kors. Det er slik sett ikke et steinkors slik vi ser i den samlingen som ellers presenteres i denne artikkelen, men tidsperioden er den samme. Steinen har samme type ringkors som vi finner i Irland, på Isle of Man og andre keltiske kjerneområder i vest.

Forskere vil vise til at Njærheim kommer av det gamle gudenavnet Njord, og at stedet nok har vært brukt i «hedensk» sammenheng før kristningen. Det var ikke uvanlig i tidlig kirkelig tid å «kuppe» hedenske steder og skikker. Det samme finner vi på neste stopp på denne ferd.

Steinkrossen på Krosshaug i Klepp

Lenger nord på Jæren finner vi tettstedet Bryne. Like nord for Bryne, innenfor kommunegrensen til Klepp, tårner Tinghaug seg opp. Med sine 102 meter er denne haugen det høyeste punktet på Låg-Jæren. Her finner vi rikelig med fornminner – selvsagt. Les hva vi finner.

En annen høyde på samme høydedraget kalles Krosshaug. Her finner vi en stor gravhaug fra tidlig folkevandringstid (ca. 450 e.Kr). Som et tårn over gravhaugen står steinkorset fra 1000-tallet.

Høyde er 1,8m, bredden er 0,6m.

Korset ble ødelagt under St. Hans-feiring i 1855, men ble satt sammen og gjenoppreist i 1937. På baksiden ser vi tydelig at det både har fått en hel granittstein til spjelking fra topp til bunn, og at en av armene er sementert fast. Les litt mer på Fornminner.no.

Tjorakorsene

Det står to kors igjen, av fire

Tjora er høydedraget mellom sjøen mot vest og Hafrsfjord mot øst, sør for Risavika og nord for Sola. Her har det vært gravplass fra da kristendommen ble innført og helt til 1842. Birkeli målte kirkegården til 40×60 meter. Noen avlange forhøyninger viser hvor de seineste gravene stod. Korsene står på en inngjerdet plen innenfor den opprinnelige kirkegården, noe som gjør at den virker mindre.

En gang stod det også en kirke her, i hvert fall fra 1270, men trolig enda lenger tilbake i tid. Den stavkirken som en gang stod ble revet i 1842, uten å etterlate seg spor.

De to andre finner vi i Bergen

Nå er det bare to minner om kirkegårdens historie her, nemlig de avbildete to steinkorsene. Det var opprinnelig minst fire av dem, alle reist i 1000-1100-årene. To av de fire korsene ble sendt til Bergen. De ble begge ødelagt, men er seinere restaurert. Det ene korset står ved Fantoft stavkirke og måler 1,95 i høyde og 1,38 i bredde tvers over armene. Det andre stod ved Bergen museum og var opprinnelig 2,08m høyt og hadde en bredde på 1,36m. Dette er ødelagt, og finnes nå i magasinet til Arkeologisk Museum i Stavanger, se bildet til høyre.

Tjora, en rik gård, nå med to gamle kors

De to siste står ennå på Tjora, som de har gjort i rundt tusen år. Det siste er kanskje ikke helt korrekt, for de har sannsynligvis blitt flyttet hit fra nærliggende gravhauger etter at kirkegården ble etablert.

Høyden på det minste korset er 1,43m og bredden 1,23. Det har vært brukket og spjelket med en jernstang. Det største er målt til 2,0 meters høyde og 1,36 meter i bredden. Dette har en langt mer kraftfull framtoning.

Tjora var i gammel tid en rik gård, og man regner med at både kirkebygg og den uvanlig store samlingen av steinkors ble reist av høvdingen her. Vi skal også nevne at det er under to kilometer til middelalderkirken på Sola, og at det var andre steinkors i nærheten: På Tjelta i sør og Madla i nord. Sola Historielag har et oppslag om steinkorsene i Sola.

Vi skal nå se på to andre kors med tilknytning til Sola. De står begge i og ved hovedbygget til Stavanger Museum.

Tjeltakorset

Korset ble muligens reist omkring år 1000 da Erling Skjalgsson residerte fra Sola. Det stod opprinnelig på Ormehaugen på Tjelta i Sola, men pryder nå opp inngangspartiet til Stavanger Museum der det står like nedenfor steintrappen opp til museumsbygningen.

Det ser veldig pjuskete ut. Begge armene har tålt tidens tann og menneskers adferd litt for dårlig. Høyden på 2,25 gjør likevel at det ser staselig ut. Noe sementering er det også rester av. Det antas at det var plassert oppå en gravhaug fra før-kristen tid.

Minnekorset over Erling Skjalgsson

Dette vil nok mange mene er Rogalands mest berømte steinkors. Det står nå like innenfor inngangsdøren til Stavanger Museum, men kan opprinnelig ha blitt reist på et platå mot Bergeland, øst for Breiavatnet i Stavanger.

Korset er av monumentale størrelser, som det høver seg et minnekors over den person som hersket over Vestlandet fra Lindesnes til Stad, og som giftet seg med kongens søster. Det er 3 meter høyt og 0,9m bredt.

Steinen er nesten formet som en menneskekropp. Runeinnskriften på steinen er omtrent uleselig, men det fortelles at det kan være «… prest reise denne steinen etter Erling sin herre … då han slost med Olav». Den hengivne presten Alfgeirr må ha reist dette minnet like etter kongens drap på Erling, da anti-Olav stemningen var på sist sterkeste. Som vi husker var det den samme Olav Haraldsson som et par år etter Erlings død gikk på et smertelig tap i slaget på Stiklestad. Olav ble drept, men fikk evig liv som Olav den Hellige.

Erling Skjalgssons steinkors danner motivet for Rogaland fylkeskommunes våpenskjold.

Husebøkorset på Hundvåg

Det gamle steinkorset i den nye kirken

Vi er ikke ferdige i Stavanger kommune med dette, for her finner vi inne i kirkerommet på den nye Hundvåg kirke dette staselige steinkorset. Det ble trolig reist på 900-tallet over gravhaugen til en lokal høvding som ville markere sin slekts overgang til ny tro. Høyden er 2,9m og bredden 0,95m.

Mortepumpen 2012-1 beretter om hvordan det ble gjenfunnet etter mange år. Det blir vist til et oppslag i Stavanger Aftenblad 26.10.1935. Abonnenter kan lese dette ved å slå opp i avisen, og jeg tar meg den frihet å sitere.

Glemt, gjemt, og så gjenfunnet

«Steinkrossen attfunnen 40 år etter. Krosshaug på Hundvåg skal få att sin gamle prydnad.

Jæren har sin velkjende Krosshaug ute i Klepp. Men det er ikkje den einaste. For Hundvåg høyrer og Jæren til på eit vis, og der har dei og ein Krosshaug. Han ligg overlag vent til midt millom dei gamle tun på Husebø. Men krossen som har gjeve haugen namn? Gamle folk har visst å fortelje at krossen stod der til for 40-50 år sidan. Men so vart det hengt nøter til turk på han ein gong, og so rauk steinkrossen tvert av. Seinare skulde han so ha vorte flytt burt og brukt til helle framfor ei løedør!

Dette var alt ein visste, og det måtte iherdig gransking til for å finne att krossen. Anders Bærheim, som er like interessert for gamalt både i by og bygd, tok i ferd med leitinga. Han gjorde fleire turar der burt, og her ein dagen hadde han endeleg luuka med seg —steinkrossen vart funnen inne i ei løe på Husebø. No låg han gøymd under høyet, og var ikkje til å få fram. Men det ser ut til at båe stykka er der, og då vil ein lett kunne få han reist på haugen att. Det vert gjort til våren, og venteleg vert det då ei høgtid på Krosshaug.»

For så å gjenoppstå

Nå kan det virke som at korset likevel ikke ble gravd opp i 1935 eller årene etter. Biskop Fridtjov Birkeli, som i 1973 skrev standardverket om høykorsene, mente dessuten at funnet fra den gang var av en gravhelle. Senere kom arkeologer til at det måtte være nedre del av steinkorset. Men øvre del da?

Årene gikk, og det var ikke før i 1999 at lokale historieinteresserte igjen nærmet seg låven på Husebø. Med tillatelse fra gårdbruker begynte de å grave i bakken under den gamle låven, og der under 20-30 cm med jord, fant de øvre del av korset. 

Nå står det altså spjelket inne i kirken. Vi kan ta med at alteret fra den gamle Mariakirken på Hundvåg også er gjenfunnet og gjør tjeneste i samme kirkerom. Denne historien viser det som ikke var utypisk for disse gamle steinkorsene: De ble ikke alle stående der de ble reist. Det gjør imidlertid det neste.

Kvitsøykorset

Ved Leiasundet på Kvitsøy finner vi et svært steinkors. Det måler hele 3,9 meter i høyden og strekker seg 1,87m i bredden. Her er det brukt skifer. Det er flott, mektig og med elegante proporsjoner.

Dateringen er derimot svært usikker, alt fra 1000-tallet til 1200-tallet er nevnt. Formålet er derimot tydeligere beskrevet. Det står på flatmark, ikke på en gravhaug. Det står ved sundet, men er ikke spesielt synlig langt av lei. Fagfolk mener derfor det dreier seg om et havnekors, reist for å geleide sjøfarende inn i Leiasundets trygge havn. Det kan som kjent blåse riktig så godt her ute i det flate øyriket mot vest.

Krosshaug, Haugesund

Det neste korset i denne serien av originale steinkors fra norsk middelalder finner vi nord i Haugesund, like ved Haraldshaugen og Riksmonumentet.

Det brakk i to vinteren 1845, da man tørket sildegarn over det, men det ble spjelket med jernstenger og gjenoppreist i 1869. Høyden er 2,9 meter, bredden er 1 meter. Det står oppå en bergnabbe, ingen gravhaug og vender seg mot innseilingen til Karmsundet. Slik sett skulle det nok vitne om makten til storgården Gard, hvor det står, og til dels også tjene som seilingsmerke i denne viktige skipsleden. Særlig synlig var det nok likevel ikke lenger ute.

En teori er at korset ble reist til minne om Eirik Haraldsson med tilnavnet Blodøks (død ca. 935). Dateringen er høyst usikker, da alt mellom 700 og midten av 1000-tallet er nevnt. Det lå også en steinkirke her tidligere. Les litt på Fornminner.no.

Sandeidkorset, Vindafjord

Det skal ha vært hele fire steinkors her inne i Sandeid. De var alle små og enkle. Bare ett skal være intakt, men jeg har vansker med å skjønne at det er det som ble avbildet i 2015, over.

Fornminner.no og andre opererer nemlig med at som er 1,2m høyt og trolig fra rundt år 1000. Det lille bildet til venstre (klikk for forstørrelse) viser steinkorset på Sandeid sammen med en såkalt fallosstein, et gammelt kultobjekt her inne i fjordarmen. Korsene er ikke identiske på de to bildene, men steinen er nok den samme.

Som bildeserien under viser, er det også annet å oppleve på denne gamle kirkegården i Sandeid. Legg merke til støttekanten med steinheller.

Tre steinkors som ikke er originale

Krossberg i Stavanger

Dette er ikke originalt, det ser man av granitten. Faktum er at det ble satt opp på Krossberg i Stavanger av lokale ildsjeler i 2000, sammen med den bronseplakatt som ble vist innledningsvis. Derimot stod det for 1000 år siden et kors her også, en eller annen gang.

Det originale ligger nemlig hos Arkeologisk museum i Stavanger, og det ble funnet liggende nede ved Hålandsvatnet nord for Krossberg. Av originalen er kun den øverste delen beholdt, mens selve stammen er forsvunnet. Den største bredden er på hele 75,5cm, og det kan dermed ha vært 2 meter høyt gitt vanlige proporsjoner.

Sørbø i Rennesøy

Den som kjører E39 til og fra ferjekaien på Mortavika vil ha lagt merke til et stort steinkors satt opp like ved veien.

Det er ikke originalt. Arkeologisk museum oppbevarer restene av det gamle korset, se og les. Derimot er området rikt på originale minner fra middelalderen og før. Sørbø steinkirke står her, der er flere enda eldre gravhauger og en bauta oppe i skråningen. Sørbø var et rikmannssete i gamle dager.

Kongshaug i Sola

I sentrum av Sola er det reist en kopi av Erling Skjalgsson-korset som står i Stavanger Museum.

Sluttord

Tradisjonen med steinkors ebbet gradvis ut etter som Norge ble reelt kristnet og kirkesystemet begynte å sette seg. Stormenns hang til å få et høykors etter seg gled over i andre interesser, og kirkegårdene ble de naturlige steder å lage gravmonumenter – gjerne etter andre inspirasjonskilder enn de britiske. De fikk dermed en heller turbulent ettertid de steinkorsene som ble reist i Rogaland mellom ca. 900 og 1100.

Noen ble flyttet fra sine opprinnelige steder og inn til kirkegårder. Det henger nok sammen med at kirken ble organisert med egne prester, kirkebygg og altså også kirkegårder. Under tiden ble de eldste kirkegårdene nedlagt, og korsene ble tidvis lagt på eller ved gjerder, eller ble tatt i bruk til ulike formål på gårdene i nærheten. Husabøkorsets skjebne under høysåtene er referert i teksten over, men er sannelig ikke unik. Vi finner det samme andre steder, blant annet på Tjora hvor et av korsene ble gjenfunnet som tram på et uthus på gården.

Vi finner også steinkors som på et eller annet tidspunkt ble utsatt for menneskelige handlinger som var uforenlige med steinens tåleevne. På Gard og på Husabø hang de garn til tørk, og korsene brakk. I Klepp var det lurveleven under en Jonsokfeiring som fikk korset til å knekke.

Noen kors er flyttet til museer, enten i full størrelse eller i fragmenter. Heldigvis finner vi fremdeles en god del av dem i friluft, i sitt naturlige element, på noenlunde sitt autentiske opphavssted. De har vi bare godt av å besøke, enten vi er opptatt av det religiøse, av gamle dager, eller bare vil ha et spennende stoppested på en biltur eller to.

Finn fram (kart)

Dermed avslutter vi omtalen av middelalderens steinkors, de største skulpturene som ble reist i landet for tusen år siden.

Det kartet du ser nedenfor inneholder alle stedene som er omtalt i denne artikkelen, og som har kors som kan besøkes i vår tid. Kartet kan zoomes inn og ut av, eller åpnes i ny fane.

Les mer

For den som vil lese seg opp på middelalderens steinkors i Norge, må først nevnes det som er standardverket på området. Det var biskop Fridtjov Birkeli og hans «Norske steinkors i tidlig middelalder» (1973). Seinere fulgt han opp med omtaler av steinkirker også i «Norge møter kristendommen: fra vikingtiden til ca. 1050» (1979).

Nyanseringer er kommet til, ikke minst fra andre faggrupper og da særlig arkeologene. Her kan nevnes Astrid Skår “Korsets mysterium : symbol og realisme” (1995) og artikkelen til Frans-Arne H. Stylegar «Reiste kors fra middelalder og tidlig-moderne tid i Skandinavia – en oversikt» (2005).

Museum Stavanger har publisert Endre Alvestads artikkel «Om varder og steinkors – tidlige sjømerker i Rogaland» (Årbok, 2004). 

«Steinkrossen i Kornsund» (2004) av Hermund Kleppa drøfter kors allment og med særlig blikk på steinkorsene i Sogn og Fjordane. «Keltiske høykors i Norge» (2007) er forfattet av Thor Pundsnes, og har gitt mye av innholdet også i artikkelen «Keltiske høykors i Norge» på Kunsthistorie.com. Pundsnes setter Birkelis arbeid inn i et større og til dels annerledes perspektiv.

Denne artikkelen bygger dessuten på oppslagstavler satt opp ved flere av korsene, i innhold nokså likt teksten på Fornminner.no som er lenket til under de fleste av korsomtalene. (Dette nettstedet er nedlagt, så lenkene går i stedet til internettarkivet.)

Her på Sandalsand vil du også finne andre artikler om minner fra gamle dagers religionsutøvelse i Norge. Se hovedoppslaget og les spesielt artikkelserien om middelalderkirker.

Flere bilder

Bla gjennom bilder her, både egne og fra åpne kilder. Klikk for å forstørre. Den som vil se enda flere bilder, kan klikke seg inn på Universitetsmuseenes fotoportal.