Nasjonal turistveg Gaularfjellet

Sist endret 29.12.2021 | Publisert 12.08.2021Bilturer, Vestland | ,

Anslått lesetid:

Nasjonal turistveg Gaularfjellet er som navnet antyder en fjellovergang. Det er en helårsvei, selv om den kan bli stengt på strenge vinterdager. Med så mektig natur det er langs hele veien, spiller det mindre rolle når på året man kommer. Fantastisk er det uansett. Dessuten er Gaularvassdraget et av landets villeste utemmede vassdrag.

Orientering

Sørfra følger Nasjonal turistveg Gaularfjellet fylkesvei 55 fra Balestrand til ferjeleiet på Dragsvik der den skifter navn til Fv613. Den kan man holde på over Gaularfjellet og over enda en fjellovergang inntil man møter E39 på Moskog, et stykke nordøst for Førde. Mellom Balestrand og Moskog er det 92 km (1,5 timer) å kjøre.

Turistvegen har imidlertid form av en slags liggende Y, ved at den et stykke inn i fjellheimen deles i to. Fra Eldalsosen går den andre armen på Fv610 i retning sørvest og følger Gaularvassdraget ned til Sande. Også der kommer man inn på E39. Mellom Balestrand og Sande er det 84 km (1,5 timer) å kjøre.

Jeg kom ikke fra, men skulle denne gang til Balestrand, vestfra. Dermed stod jeg overfor valget mellom de to endene av Y-en. Der er ingen klare holdepunkter for hvilken man skal velge. Jeg kom til å tenke på diktet til Robert Frost.

Two roads diverged in a wood, and I — I took the one less traveled by, and that has made all the difference. (Robert Frost)

En «traveller» velger som kjent de mindre besøkte stedene, men en «turist» på en turistveg kan tenke seg å dra dit alle andre drar. I tilfellet Gaularfjell er der ingen slike preferanser, så jeg valgte den korteste sett fra mitt utgangspunkt, flyplassen på Bringeland. Jeg angret ikke.

Kart over turistvegen

Kartet under viser hele Nasjonal turistveg Gaularfjellet og har avmerket steder å oppsøke underveis, enten som del av turistvegsatsingen til Vegvesenet eller av andre årsaker. Denne artikkelen gir et overblikk. Turistvegmyndighetene oppgir følgende mer eller mindre tilrettelagte stopp underveis: Eikelandsfossen og Hestad kapell på det sydlige løpet, Vallestadfossen på det nordlige, og Fossestien, Likholefossen, Torsnesstølen og Utsikten på «fellesdelen».

Du finner dem alle på kartet, og flere til. Klikk på markeringene for å få opp informasjon om hver av dem, noen med lenker til videre lesning.

Opplevelser i Sunnfjord kommune

Sande og oppover elva

Første sted ut på Sandalsands ferd var Sande langt nede langs Gaular-elva. Det var administrasjonssenteret i den tidligere Gaular kommune, og er det siste tettstedet før vi kommer til Balestrand. Her får vi første føling med elva. Bilturen er i siste halvdel av juni og elva renner svært friskt. Det sies at den har flere titalls markerte fossefall og det kan godt tenkes. Det slo meg at her har kraftselskapene virkelig åpnet kranene og latt det være fri flyt av vann.

Så feil kan man ta. Gaularvassdraget, sju mil langt, ble nemlig vernet mot kraftutbygging i 1993. Det er derfor naturens ville, utemmede krefter vi er vitne til på høyresiden av veien. Fosser og stryk merker vi flere steder. Ellers er det gårdsbruk som preger venstresiden.

Eikelandsfossen

Første obligatoriske stopp er Eikelandsfossen. Her er det en litt tråklete sti ned til vannkanten, men lenge før det hører vi fossen med bulder og brak der framme bak trærne. Vel nede, så langt man bør gå, ser man fråden stå ut av fossefallet. Det er ikke høyt, men det er enorme vannmasser som kaster seg over kanten.

Veien oppover dalen er ingen autostrada, men helt grei fylkesvei. Vi kommer straks fram til et vann som er så stort at det kalles Hestadfjorden. Der fjorden glir over i Viksdalsvatnet er det en landtunge og en bro. Øyra heter stedet, og her ligger neste stopp på turen, Hestad kapell. Vi er i et landskapsvernområde.

Hestad kapell

Om man ikke kjenner sin kirkehistorie, den om stavkirkene, skulle man tro at det var til en av landets stavkirker man kom. Hestad kapell er imidlertid fra 1805, bygget med lafteteknikk. Den er bygd på tuftene av en stavkirke, og kirkested kan det ha vært her siden 1100-tallet, i skriftlige kilder fra 1327. Stavkirke til og med. «Capella de herstadum» og «Hedinstada kirkia» som kildene omtaler den som.

LES MER: Stavkirkene i Norge

Nå kan det godt være det vakre ettermiddagsværet som påvirket sanseinntrykkene, men du verden så henrivende sted dette var. Tjæret og brun står kapellet der, på en liten høyde på tungen mellom de to store vannene, og med høye furutrær og løvtrær rundt den beskjedne kirkegården.

Kapellet er innredet i dragestil, og holder åpent i fellesferien.

Viksdalsvatnet til Eldalsosen, og inn på fjellet

Vi følger heretter Viksdalsvatnet et langt stykke. Her ligger gårdsbrukene nederst, under skogkledde bakker og høye fjell. Ved enden av vannet heter det Eldalsosen. Her møter vi den andre armen på Y-en. Den som kommer fra Moskog.

Det har i grunnen ikke vært store stigningene føles det som, før vi kommer til Eldalsosen. Her knyttes altså de to armene i Nasjonal turistveg Gaularfjellet sammen når man kommer vestfra, eller splittes om man kommer fra Balestrand. Det er ikke store stedet, men historietungt for ferdselen over fjellet er det nok. 

Herfra begynner det å bære inn i fjellområder. Etter et stykke passerer vi en bom og tenker, her er det nok veien stenges når snømengdene blir for store og vinden for kraftig, om vinteren. Sommers dag er det imidlertid ingen grunn til å legge bånd på seg, for vi skal videre.

Eldalstunet og Fossestien

For den som det lager seg slik for, synes Eldalstunet å være et trivelig sted å stoppe – for en matbit eller overnatting med tradisjonell karakter. Vi er dessuten ved et av de stedene som Vegvesenet anbefaler som utgangspunkt for vandring langs Fossestien. De andre er Likholefossen, dit vi snart skal, Longestølen og Torsnesstølen.

Fossestien er en 21 km lang og godt tilrettelagt sti som passerer 14 fossefall og sju vann. Her har mennesker og dyr satt sine føtter, hover og klauver i flere hundre år. Stien er godt merket og krysser trebruer og klopper langs elva og i skogsterreng. Flere støler passeres, hvorav en fremdeles skal være i drift.

Om man kunne tenke seg å gå deler av stien, krever det en viss planlegging. For den som kun er forbipasserende med knapp tid, som Sandalsand litt for ofte har, så blir det å hoppe over denne naturopplevelsen. Bak neste sving kommer imidlertid en annen.

Likholefossen og inn i høyfjellet

For et navn! Denne fossen ligger temmelig nær bilveien og Fossestien passerer den også. Navnet skjemmer ingen, sies det, men akkurat denne har et litt vel makabert navn. Det skal komme av at folk på de øverste gardene i dalføret ikke alltid klarte å frakte sine døde til kirke. Likkisten ble da oppbevart under en steinheller ved fossen inntil vær- og føreforhold bedret seg.

Selve fossen er mest et fossende stryk, svært imponerende under vanntunge dager, og dessuten med turens første Vegvesen-konstruksjon. Det er nemlig anlagt en stålbru tvers over fossen. Den må man bare krysse. Faren for å havne i fossen er liten, muligheten for å få seg en dusj er derimot større. Her er det bare å vandre midt ut på, og kjenne naturkreftene under beina. Brua er gjennomsiktig med stålgitter i bunnen og på sidene. Arkitekt var Nordplan og Arild Waage.

Inn i høyfjellet

Herfra bærer det inn i høyfjellet. Selv langt ut på sommeren kan det ligge snøfonner nær veien, eller i det minste i nordvendte skrenter. Der er ingen spisse fjelltopper å spore, men de høyeste rager likevel om lag 1400 meter over havet. Veien passerer 748 meter ved stasjonen til Vegvesenet, før den butter nedover. Vi er da inne i neste kommune, Sogndal.

Vi tar en liten bilde-pause før beretningen om turen fortsetter.

Bildegalleri, Sunnfjord

Her følger en del bilder fra denne første delen av turen, i Sunnfjord kommune.

Opplevelser i Sogndal kommune

Utsikten

På kartet er det inntegnet et sted som heter Torsnesstølen. Det ligger litt utilgjengelig til opp av bilveien, selv om stien er godt tilrettelagt. Her finner vi et kunstverk. Kunstneren Marianne Heier har laget Mirage. Det består av ti brønner. Dette er den ene, de andre ni er i Malawi.

Dit kom ikke jeg. I stedet fortsatte jeg på turistvegen i retning av neste stoppested. Det er helt åpenbart et obligatorisk sted å stoppe. Om vi ikke er kommet til «Star Wars», «NASA», landingssted for «space invaders» eller annet «speisa» så har vi i hvert fall kommet til Utsikten. Med stor U.

Har du sett maken til sted!

Utsikten er et av Vegvesenet sine mest spektakulære utsiktspunkter. Code arkitektur står bak utformingen av det som helt grunnleggende er en rasteplass med toaletter og utsiktsplatåer. Måten de har gjort det på er imidlertid formidabel. Trå skråstilte tårn kan man klatre på trapper opp i. Felles for dem alle er utsikten ned i dalen mot Vetlefjorden. Her er utsyn mot topper på 1500 meter, mens vi selv ligger og dupper på 700 meter.

Veien snirkler seg i hårnålssvinger nedover dit vi skal og plutselig kommer tåka sigende og hindrer utsikten. Like plutselig løsner den og panoramaet gjenoppstår, som ut av intet.

Vetlefjorden og fram mot Balestrand

Vi skal ned hårnålssvingene. Da høver det godt å beretter om at dette var det vanskeligste stykket å bygge vei i, den gang veien over Gaularfjellet skulle bygges. Det var i 1853 at lokale krefter første gang tok initiativ til å søke om veimidler fra øvrigheten, men det skulle ta sin tid.

Det var ikke før i 1936 at det løsnet, og i 1938 stod veien over Gaularfjellet ferdig. Sunnfjord og Sogn ble dermed forbundet med en vei, og et nytt kapittel i historien om samkvem mellom distriktene i fylket kunne ta til.

En god vei er 10 ganger bedre enn en dårlig vei, men en dårlig vei er 100 ganger bedre enn ingen vei. (Vegdirektør Andreas Baalsrud)

Nå var det ingen dårlig vei som de hardtarbeidende mannfolkene fra både Gaular og Sogn stod for. Særlig synes det å ha vært møysomt å hugge ut alle steinene i hårnålssvingene opp til det som nå kalles Utsikten. Når vi kjører nedover synes det å være på de samme fundamenter som de den gang bygget, med håndmakt.

Vel nede er vi i den langstrakte dalen ned mot Vetlefjorden. Det er en arm av den mektige Sognefjorden som vi øyner langt der ute. Veien ut over går radig. Den gjør to innsvingere, den første inn og rundt Sværefjorden og den andre rundt Esefjorden. Innerst er der utsikt mot fjellet Vindreken. Det skal ha vært det mest malte fjellet i Nord-Europa under nasjonalromantikken. Etter Esefjorden kjører vi ut til Balestrand.

Balestrand

Balestrand er sagnomsust fra turismens barndom i Norge, på slutten av 1800-tallet. Det merker man på byggestilen med alle sveitservillaene langs fjorden. Og det merker man på tettstedets velkjente landemerke, Kviknes hotell. For Sandalsand var det målet for dagen. Om Balestrand skal du få lese i en annen artikkel, det samme med den mer omfattende bilturen dette var en del av.

Vi er kommet fram til Sognefjorden. Ferden over Gaularfjellet fra dalførene ved Sunnfjord er definitivt over. Det er også nasjonal turistveg Gaularfjellet. Den kan jeg anbefale på det varmeste.

Bildegalleri, Sogndal

Her følger en del bilder fra denne andre delen av turen, i Sogndal kommune.

Les mer

Du har i denne artikkelen fått et overblikk med enkelte lenker til utfyllende artikler om Nasjonal turistveg Gaularfjellet. Kartet gir flere lenker dersom du klikker på markørene. Les også omtalen hos NAF Ruteplanlegger. Les selvsagt Vegvesenets omtale av Turistveg Gaularfjellet og de andre turistvegene. Der er totalt 18 nasjonale turistveger som opparbeides og vedlikeholdes av Vegvesenet.

Hva mener du?

Hva synes du om dette innlegget og nettsiden? Er det noe du likte spesielt godt? Kan det være at Sandalsands opplysninger ikke er oppdaterte, og at andre lesere bør vite om det?

  1. Skriv en personlig epost til forfatteren.
  2. Besvar et anonymt spørreskjema.
  3. Del din respons med andre. For artikler som er nyere enn 180 dager vises et kommentarfelt nedenfor. Kommenter hva du vil og legg til ditt navn og epostadresse. Epostadressen din blir ikke vist til andre. Bruk et fiktivt navn om du ønsker.

0 kommentarer

Pin It on Pinterest

Share This