Sola ruinkirke er ikke det

Navnet skjemmer som kjent ingen, for Sola ruinkirke er verken en ruin eller en kirke. Men den har vært begge deler, i omvendt rekkefølge. 

Dette kan nesten høres ut som en gåte, og i den grad det er en gåte vil du finne forklaringen i denne artikkelen. Vi skal både se på historien og vi skal berette om hvordan Sola ruinkirke arter seg i dag.

En høyst variert bakgrunn

Solas store sønn, Erling Skjalgsson ble som kjent drept et eller annet sted i Boknafjorden i 1028. Før det hadde han bygget opp en anselig formue og var en av landets mektigste menn. Akkurat hvor storgården hans stod, er imidlertid usikkert. Det spekuleres i at det var nettopp her at ettertiden bygget en steinkirke på ruinene av en tidligere stavkirke.

Dagens ruinkirke ligger nemlig på et utsøkt sted. Jorda omkring er grøderik, og utsikten mot land og sjø er enestående på Sola. Dagens berømte Solastrand ligger noen hundre meter nedenfor.

I alle tilfeller var det ikke Erling, men en senere stormann som lot kirken bygge sånn rundt 1140. Kirken var omtrent jevngammel med Sørbø kirke på Rennesøy, også den oppført av en lokal høvding med penger. Det kan være verdt å merke seg at steinkirker i datidens Norge ble bygget i de rike bygdene, og de lå særlig langs kysten.

På 1100-tallet var det stor kirkebyggingsaktivitet i Norge og de gjeveste kirkene er oppført i stein. Kirken er en av de få i Norge som ble bygget i to etasjer. Høyden gjorde at den ble godt synlig og et viktig seilingsmerke langs Jæren i mange hundre år.

Kirken på 1800- og 1900-tallet

Den var i bruk som kirke helt fram til 1842. Etter den tid begynte kirken å forfalle sterkt. Innboet som sto igjen ble spredt her og der, og det fortelles at altersølvet ble gjort om til sukkerskåler.

Da kunstmaleren Johan Bennetter kjøpte eiendommen i 1872 stod det heller dårlig til. Han bygde sju år senere den tidligere kirken om til bolig og atelier. I 1907 førte familien opp et nytt bolighus i hagen, og den gamle kirken ble igjen overlatt til seg selv og det naturlige forfall. Du ser forresten kjellerfordypningen til Bennetterhuset noen meter sørvest for kirken.

Det skulle imidlertid gå fra vondt til verre.

I 1940 rev tyskerne ned det meste av steinmurene og lot det bli liggende i en svær haug. Det var likevel en viss form for orden i rivningen, for hver kleberstein fikk et merke med angivelse av hvor den hadde stått. Når du går rundt kirken skal du legge merke til all merkingen som fremdeles står igjen på steinene, i hjørnene og på portalene. Det fortelles at klebersteinene ble oppbevart i Stavanger domkirkes krypt.

Nytt liv på slutten av 1900-tallet

Mange år skulle gå og det var ikke før fra 1980-tallet at Sola kommune i samarbeid med Riksantikvaren begynte med arkeologiske undersøkelser, og deretter startet arbeidet med å rekonstruere ruinkirken. Buegangene kom opp på 1980-tallet, og i perioden 1992-95 bygget man det hele om til det vi i dag møter. Arkitekt for ombyggingen var Louis Kloster.

Hva er det så vi møter?

Det er uten tvil fremdeles en steinkirke. Steinen som er brukt framstår som nokså liten og bruken av en eller annen form for mørtel eller sement er stor. Det er samtidig også moderniseringen, eller rettere sagt kombinasjonen med moderne elementer, som er markant.

Kirken er utstyrt med kobbertak og flere steder med tykke, smårutete glassvinduer. Andre steder er det store plater av herdet glass som dekker både inngang og den store åpningen mot havet i vest.

Høyden synes å være tilbakeført til det opprinnelige, men også rester av de modifikasjoner Bennetter gjorde, er beholdt. Innslag av rød tegl finnes for eksempel på begge langsidene. Den brune inngangsdøren på sørsiden stod opprinnelig lenger til venstre, noe vi finner markert på murveggen.

Kirken synes å ha vært oppført eller i det minste senere tilført et tårnbygg på vestsiden. Det er det ikke gjort forsøk på å rekonstruere. I stedet er det en åpen plass på noen få kvadratmeter utenfor de store glassvinduene. De sistnevnte gir samtidig besøkende på innsiden en helt enestående utsikt mot vest, mot solnedgangen og med inntak av naturlig lys inn mot de ubehandlede steinveggene.

Videre merker vi oss at den hvitkalkingsprosess som de fleste andre middelalderkirker i Rogaland har vært gjennom det siste tiåret, ikke er gjennomført her.

Det fascinerende med ruinkirken på Sola er nettopp det at man ikke har forsøkt å gjenoppbygge originalen, men å introdusere helt moderne elementer, i kombinasjon med 1800-tallets endringer og den opprinnelige formen og (kleber-)steinene. Sola ruinkirke framstår som et levd liv.

Nedenfor kirken

En ting er at utsikten er strålende, i særdeleshet ned mot Solastranda. En annen ting besøkende må merke seg er de to bautasteinene som står like nede ved veien. Som et minne om Erling Skjalgsson, Solas store sønn, lot bøndene i området føre opp en svær bauta ved veien like nedenfor kirken. Denne høyeste av bautasteinene ble reist i 1934 og avduket av kong Haakon VII. 

Den andre er en bauta over Astrid Trygvesdatter, hans kone. Astrid var søster til kong Olav Trygvason. Denne bautaen ble reist i 2016 og avduket av stortingspresident Olemic Thommesen.

Hva mer?

Den tidligere ruinkirken er ikke lenger en kirke i kirkelig forståelse, men brylluper kan avholdes. For kirken er nemlig til utleie fra dagens eier, Sola kommune. Det er nok mest konserter og andre sammenkomster som kjennetegner dagens bruk. I det minste innvendig, for stedet er vel verdt et besøk i seg selv.

Og når du først er i området, hva er bedre enn en tur langs en av verdens vakreste sandstrender?

Finn fram (kart)

Kirken ligger til Bautaveien, nær gamleveien mellom Solastranda og Sola Airport Hotel, noen hundre meter vest for dagens Sola kirke. Følg skiltingen inn til parkeringsplassen 30 meter fra kirken.

Les mer

Innenfor porten kan du lese en plakat om historien til ruinkirken, en kortversjon av hva du har lest i denne artikkelen. Videre får du høre en audioguide. 

Les omtalen på Kulturminnesøk og Fornminner.no. Sistnevnte har bilder og tegninger av hvordan kirken har sett ut gjennom tidene. Les også hva kommunen skriver, og oppslaget på Wikipedia. Lexow omtaler kirken i sin omfattende gjennomgang av Rogalands steinkirker.

Denne artikkelen er del av en større serie her på Sandalsand om Steinkirker fra middelalderen. Les også hovedartikkelen om Rogalands klostre og steinkirker.

Klikk på bildene under, se dem i større format, og bla gjennom dem.