Sandalsand Global >>
Dette er en utrolig flott tur på Høg-Jæren, til Steinkjerringa og Synesvarden. Høyere kommer man ikke her på flate Jæren, og jærbuens hang til å flytte stein nådde sitt ekstreme høydepunkt med oppføringa av Steinkjerringa midt inne på heia.
Orientering
Jæren byr på en umåtelig rekke av flotte turer i strandsonen, men like bak strekker landskapet seg oppover på lange høydedrag. Denne turen bringer deg til den ikke helt dramatiske høyden av 360 meter over havet.
Tidligere på året, i februar, hadde vi måttet gjøre vendereis. Vi la i vei fra Holmavatn, og tråkket rimelig dypt ned i snøen på de verste stedene. Det var mer snø enn ventet, og vi hadde verken ski eller truger å true med. Likevel hadde det gått rimelig greit om det ikke hadde blåst opp. Det kan blåse godt på Jæren, ikke minst her inne. Vi så ikke mange meterne foran oss og måtte følge snøvettreglene. Vi gjorde vendereis.
Holmavatn til Steinkjerringå
I september kom vi tilbake for det som ble en fabelaktig tur. Det var kanskje ikke meningen å ta hele rundturen, men været var bra, og runden vi endte opp med er helt klart å anbefale.
Steinkjerringa var vårt første mål. Akkurat som til Roma, er det mange veier inn hit. Vi valgte den som ligger nærmest nordfra, nemlig fra Holmavatn. Her er det bare å legge i vei sørover på en greit opparbeidet sti. Noen steder antar den nærmest form av en grusvei, andre steder er det steinlagt over myr. Og ellers går det småkupert over lyng- og gresslandskap. Vi passerte noen som hadde bommet på fottøyet. Det hører med på denne vandringen å ikke ikle seg fottøy som man er redd for å bli skitten på, eller som er altfor mye tilpasset bygater.
Slik ser turveien ut like etter parkeringen ved Holmavatn
Upp frå den låge sandstrandi tøygjer seg eit armt, grått land med lyngbrune bakkar og bleike myrar, yvi-sått med kampestein, trelaust og berrt; avstengt mot aust med ein lang, låg fjellgard. Endelaust synest den nakne hei. Men her og der blånar ei einsleg tjønn, som ligg og gror att, eller eit stort, stilt vatn. Her susar vinden natt og dag. Og grå-veret ligg lågt yvi viddi, der haren rømer frå stein til stein og allslags brun og spettut og vill fugl ligg i løynde reir og blinkar og blundar. Yvi det heile spanar himilen seg vid og grå, frå fjellgarden til havs og so vidt ein ser, – det einaste ljoset yvi tilværet. (Arne Garborg i «Fred»)
Skiltingen underveis er veldig god, både som her og med blåmalte pæler.
Utsikten
Mens man går innover, er det bare å beundre utsikten. Dels er det til havs, dels er det innover i landet mot høydedragene i Gjesdal og Bjerkreim eller enda lengre sør i Dalaneregionen. Dette er lyngheier, noe det meste av Jæren besto av i riktig gamle dager. Nå er det her vi har restene, og derfor er det da også et landskapsvernområde. Vi møter knapt nok et tre på vår vandring denne dagen.
Historien bak kjerringa
Steinkjerringa er en historie i seg selv. Helt på slutten av 1800-tallet hugget Sigurd Sørendsen (med kunsternavnet S. Neandros) ut en statue av en kvinne han kalte Fortiden. Den skulle egentlig blitt utstilt på Kongsgård i Stavanger, men vansmektet i ufullstendig tilstand på jernbanestasjonen der i mange år. I 1924 var det en kar fra Nærbø sør på Jæren som fikk et forsett. Emelankton Aadnesen trommet sammen et hundretalls personer fra Nærbø og nærliggende Varhaug og kjøpte statuen for 500 kroner.
Her må man balansere fram mot målet
Selveste Mor Norge, på toppen av Jæren
De fikk statuen fraktet til jernbanestasjonen på Vigrestad og med lastebil videre til Aniksdal. Statuen veier tre tonn og det gir seg kanskje litt selv, at vinterføre var det beste for å frakte kunstverket innover i heia på. Selv om de delte statuen i tre tok det sin tid. Først i juni 1927 kunne «Mor Norge» som statuen nå var blitt hetende, bli løftet opp på sin sokkel, en kampestein. Steinkjerringjå var komen heim.
Vel, vel. Steinbukken – den ekstremt viktige jærske oppfinnelsen – kom her virkelig til sin rett. Og Jærbuen fikk vist hva han duger til.
Steinkjerringå til Synesvarden
Vi var strålende fornøyd med Emelanktons arbeid, og fortsatte videre på vår ferd. Nå gikk den mot Jærens Tak, 360 meter over havet.
Synesvarden er ikke akkurat liten, der den ligger med utsikt til havs og til vindmøller
Turstien videre til Synesvarden bringer oss et par-tre hundre meter tilbake fra kjerringa før den, godt skiltet, bringer oss østover. Det går slakt oppover før vi når en stor varde med en enda større utsikt. Det ligger jo selvsagt i navnet, Synesvarden gir godt utsyn. Vi skrev oss inn i gjesteboka.
Returen til Holmavatn
Fra Synesvarden er det rene landeveien, på sti, tilbake til Holmavatn.
Praktisk
Fra nord og sør kjører man Riksvei 44 for å komme hit. Eller E39. Ta av ved fylkesvei 504 mellom Varhaug og Bue. Sving inn til misjonssenteret ved Holmavatn hvor der er en svær parkeringsplass. Her vil du ha alle vindmøllene mot nord.
Som sagt er der mange veier til Rom. Steinkjerringa kommer man også til fra sør, se P-en ved Vandavatnet på kartet. Den korteste stien inn til Synesvarden er fra den P-plass som er merket Kartavoll til høyre (øst) i kartet under.
Du bør beregne en knapp time inn til Steinkjerringa og tre timer med pauser på hele rundturen (ca. 10 km). Total høydeforskjell er ikke mer enn hundre meter, så du får en relativt bedagelig tur. Det går glatt å kun gå tur/retur fra Holmavatn til Steinkjerringa eller tilsvarende til Synesvarden. Unngå bare snødrevet som vi møtte den ene gangen.
